Sats på organisering av matprodusenter, Tvinnereim!

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Julie Nåvik Hval

Seniorrådgiver i Norges Vel

Anita Sæbø

Utenlandssjef i Norges Vel

Verdens matvarepriser har skutt i været, og FN melder om at vi er i ferd med å gå inn i den største matkrisen i moderne historie.

For småskalabønder er det å produsere egen mat, organisere seg og selge maten gjennom egeneide bedrifter en forsikring mot kriser.

Hvordan vi organiserer matproduksjonen vil bli enda viktigere i fremtiden.

Enten du spør en bonde i Norge eller en i Tanzania, vil du stort sett få det samme svaret: Matproduksjonen nå, innebærer større risiko enn tidligere. Kriser er blitt den nye normalen, med ustabilt klima og økte priser for energi, gjødsel, såfrø og andre innsatsvarer.

Både i Norge og Tanzania er små og mellomstore bedrifter viktige for å sikre sysselsetting og inntekt for befolkningen.

Én tredel av verdens mat, produseres av småskalabønder. Likevel er det ikke gitt at produsentene sitter igjen med overskuddet når matprisene øker i butikken. Ofte er det mellommenn som presser innkjøpsprisene ned, og produsentene sitter igjen uten fortjeneste.

Tre grunner til å prioritere organisering av matprodusenter

I regjeringens varslede strategi for matsikkerhet mener vi at organisering av matprodusenter må prioriteres. Her er tre gode grunner til det:

1. Sikrer lokalt eierskap og mindre økonomisk risiko

Siden midten av 1800-tallet har norsk matproduksjon vært basert på familielandbruk, og bønder over hele landet har organisert seg i samvirker. Landbruket har utviklet seg fra at enkeltbønder stod alene med hver sin gård, til at de i dag styrer sine egne samvirkeselskaper, som TINE SA.

Å organisere seg i samvirker, er en måte å sikre lokalt eierskap på. Overskuddet går tilbake til bøndene, fokuset er langsiktig og selskapene styres for å kunne fortsette produksjonen i både gode og utfordrende tider.

I samvirker kan bøndene selv bestemme hvordan bedriften skal investere og bruke overskudd i krisetider. Bøndenes langsiktige behov og risiko tas med inn i bedriftens beslutninger. På den måten kan samvirkene fungere som en slags forsikring for eierne. For mange småskalaprodusenter kan dette være den eneste formen for forsikring de har tilgang til.

I Norge har vi et lovverk som sikrer at eiernes økonomiske nytte står i sentrum. I mange andre land er derimot statlig involvering fortsatt til hinder for eierstyrte samvirkeselskaper.

Samvirkene bør derfor være en naturlig del av det statlige bistandsprogrammet Landbruk for utvikling. Norske sivilsamfunnsaktører med lang erfaring med denne tematikken, bør delta i arbeidet.

Les også: Lokalprodusert skolemat – løsningen ligger i kjøkkenhagen

2. En forutsetning for utvikling av lokale verdikjeder for mat

Matsikkerhet handler om å sikre befolkningens tilgang på mat, også i usikre tider. Om bønder organiserer seg og går fra å selge råvarer til å eie flere ledd i verdikjeden, øker inntektsgrunnlaget.

De kan utvikle produksjonen og satse på produkter som kan foredles og lagres. Sjokket som kriser skaper, dempes, og mattilbudet blir mer stabilt. En stor utfordring for småskalabønder og entreprenører, er tilgang til finansiering for å skalere opp eller utvikle nye forretningsområder i verdikjeden.

Vi trenger et løft for arbeidet med verdikjedeutvikling for mat, og løftet må inkludere en finansieringsmekanisme for små og mellomstore landbruksaktører.

3. Klimasmart matproduksjon

I Norges Vel sine prosjekter ser vi at organiserte matprodusenter gjør klimatilpasningen mer treffsikker.

På Madagaskar driver for eksempel et tilapiafisk-samvirke en værvarslingstjeneste for produsentene sine, som kan advare om ekstremvær. De sprer også kunnskap om hvordan dammer bør bygges for å tåle kraftigere sykloner enn tidligere.

En klimatilpasset matproduksjon er viktig for å unngå tap av avlinger som følge av mer uforutsigbart vær. Det er et stort behov for kunnskap om hvordan produksjonen kan tilpasses nye utfordringer knyttet til klima. Kunnskapen må gjøres tilgjengelig og utvikles sammen med de som trenger den. Det kan også være behov for spesifikke tiltak mot klimarelaterte utfordringer, slik som skadedyr og plantesykdommer.

Vi har sett at når produsentene er organiserte, blir kunnskapen lettere tilgjengelig for flere. Det blir også enklere å konkretisere behov, og å treffe med tiltakene.

Les også: – Prioriter kvinnene. Da vil produksjonen øke

Kriser i kø krever løsninger som treffer

Å satse på å utvikle matproduksjonen i alle land, er ikke noe nytt.

Men i en tid der krisene står i kø, der økonomien til matprodusenter er under hardt press, og tilgangen på mat er mer sårbar enn på lenge, er det viktig at en satsing på matsikkerhet både treffer riktig og er kraftig nok.

Gjør den det, ser vi at dette er rett vei å gå.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.