Vi må tørre å teste ut nye tildelingsmetoder

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tyler Dale Hauger

Seniorrådgiver i Stiftelsen Karibu – en uavhengig stiftelse som skal bidra til at alternative stemmer fra det globale Sør blir hørt

14. februar organiserte Norad en viktig samtale om behovet for å flytte makt til lokale sivilsamfunnspartnere.

Innlederne satte ord på spørsmål om makt og partnerskap, ikke minst ubalansen i maktforholdet mellom givere og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner. Denne diskusjonen er i seg selv et viktig bidrag til den voksende bevegelsen som utfordrer den tradisjonelle maktfordelingen og arbeidsmåten innen internasjonal bistand og filantropi, også kalt #ShiftThePower.

Man kunne likevel ønsket seg enda flere konkrete eksempler på mer likeverdige partnerskap under seminaret, særlig eksempler på hvordan man kan flytte makt til lokale aktører gjennom å styrke deltakelse og medvirkning i pengeutdeling.

Som statssekretær Bjørg Sandkjær sa i åpningstalen sin, trenger vi ambisiøse initiativer som kan støtte lokale aktørers arbeid og flytte makta nærmere bakken – spesielt til partnere i det globale sør.

PGM – foran tradisjonell bistandspraksis?

Ett konkret eksempel på fremoverlente løsninger som vokser handler om å involvere tilskuddsmottakere i selve beslutningsprosessen om bevilgninger – det som på engelsk kalles for «Participatory Grantmaking» (PGM).

PGM er «deltakerdrevet tilskuddspraksis», og handler om medvirkning i pengeutdeling. Det handler om å gjøre tilskuddsordninger mer demokratiske ved å omdefinere roller og relasjoner.

Det er mange som mener at PGM kan representere et paradigmeskifte i sektoren.

Under Norads seminar sa Peace Direct-direktør Dylan Mathews, for eksempel at det finnes flere modeller innenfor den filantropiske sektoren (der PGM er mest tatt i bruk) som ligger «årevis foran» tradisjonell bistandspraksis.

Hvis Mathews forståelse av disse modellene er riktig, har bistands- og utviklingsfeltet mye å lære av arbeidet som skjer med PGM blant stiftelser og andre sivilsamfunnsorganisasjoner.

«Ingenting om oss uten oss»

Hva er så «PGM? Vi som jobber med det er enige om at det handler om å omfordele beslutningsmakt ved å:

• Fremheve budskapet om «ingenting om oss, uten oss» – altså at grupper som er direkte berørte må få være med på å forme sin fremtid hvis det skal bidra til varig, dyp sosial endring.
  

• Flytte makt i pengeutdelingen ved å involvere – eller gi all makt til – menneskene som er mest berørte av utfordringene på bakken.

• Styrke og skape rom for «agency» / egenkraft, der lokale aktører kan bestemme prioriteringene i egne kontekster.

Ulik grad av deltakelse

Det finnes ulike former for hvor langt man kan gå når det gjelder deltakelse i pengeutdeling. Derfor finnes det ikke én bestemt mal for hvordan PGM bør organiseres.

En modell som ofte brukes for å kartlegge hvor mye makt som faktisk flyttes til lokale partnere er Cynthia Gibsons «Framework for Participatory Grantmaking». De fire gradene av deltakelse som beskrives i dette rammeverket er:

• Informering (tilskuddsgivere forteller / lokale partnere mottar informasjon)

• Konsultering (lokale partnere forteller / tilskuddsgivere mottar informasjonen)

• Involvering (toveis kommunikasjon som gjør det mulig for begge parter å høre, forstå og diskutere en rekke perspektiver

• Samskaping (toveissamarbeid som fører til felles beslutningstaking. Dette skjer både før, under og etter beslutninger om pengeutdeling er tatt.) Her handler det om virkelig omfordeling av beslutningsmakt.

Alle som jobber med tilskuddsordning eller lokalt partnerskap kan (og bør) bruke dette rammeverket for kritisk gjennomgang av egen praksis.

Arbeid med partnere i Afrika

Hvis man vil finne konkrete eksempler på hvordan PGM ser ut i praksis, kan vi se på arbeidet som Stiftelsen Karibu gjør med samarbeidspartnere i afrikanske land.

Aktivister og personer fra sivilsamfunnsorganisasjoner fra flere land på kontinentet har nemlig bygget en ny tilskuddsordning i stiftelsen for sosiale bevegelser. Denne gruppa har utviklet alle hovedelementene i programmet. De har også bestemt hvilke afrikanske aktører som skal motta pengene innenfor denne ordningen. På den måten, tas det skritt i å omfordele makt rundt pengeutdeling.

Utfordringer med PGM

PGM er ikke en quick-fix som kan løse alle problemene og dilemmaer knyttet til samarbeid med sivilsamfunnet. Noen av disse dilemmaene er nylig godt beskrevet av Elisabeth Gade og Kjetil Østnor i Panaroma.

Det er en rekke utfordringer innenfor arbeidet med PGM, deriblant at det kan ta mer tid og ressurser enn tradisjonelle top-down-beslutninger om tildeling, slik som de aller fleste dype demokratiske og deltakende prosesser gjør.

I tillegg krever det hovedsakelig tillitsbasert praksis som er forankret i relasjonsbygging, læring og gjensidig ansvarlighet. Man kan og bør kombinere dette med nødvendige gjennomganger av partnere («due diligence»), men tilnærmingen må basere seg på tillitt og samarbeid.

Det kan oppstå utydelige roller og eventuelle rollekonflikter. Dette blir særlig synlig i tilfeller der midler tildeles organisasjoner eller tiltak som giver selv ikke opprinnelig ville ha prioritert eller opplever å ikke kunne stå inne for.

Vi som jobber med PGM jobber for å finne gode, pragmatiske metoder for å løse slike utfordringer. Dette kan handle om alt fra tydelige styringsprosesser/beslutningsprosesser, tydelige rammer for hvem som bestemmer hva når i prosessen, konkrete områder der noen grunnleggende elementer kan ikke endres, og støtte fra eksterne grupper (gjerne sammensatt av representanter fra det globale sør) som kan mekle i tvister.

Behov for ambisiøse initiativer

Norads seminar etterlyste behovet for ambisiøse løsninger.

Erfaringer fra PGM kan dermed være et viktig bidrag i å tenke nytt rundt ubalansen i maktforholdet mellom givere og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner.

Vi må tørre å teste ut nye modeller for partnerskap som er forankret i erfaringene og kunnskapen til grupper som er direkte berørte – og vi må bli bedre på å løfte fram eksemplene der ute som klarer å flytte makt i praksis.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.