FNs afrikanske suksesshistorie

Det gikk galt i Rwanda. Somalia og Sør-Sudan er fortsatt kriserammet, men ved utgangen av mars i år forlot de siste FN-soldatene et annet afrikansk land. Der får FN-styrken langt bedre skussmål – for sitt bidrag til å unngå nye konflikter.

Liberia var «det komplette kaos», men femten år etter at 15 000 soldater ankom det vestafrikanske landet, omtaler både FN og landets ledelse fredsoperasjonen som vellykket. Et av de viktigste bevisene på dét er tre fredelig demokratiske valg, inkludert maktskifte fra én president til en annen.

I sin innsettelsestale uttrykte Liberias nye president – den tidligere fotballstjernen George Weah – takknemlighet for det internasjonale samfunnets støtte:

– FN har stått sammen med oss, i våre mørkeste dager, sa Weah da han tok over roret etter fredsprisvinner Ellen Johnson Sirleaf i januar.

Etter at Liberia – det første uavhengige landet i Afrika – ble grunnlagt i 1847, var landet relativt stabilt i lange perioder. Men fred og stabilitet under det afroamerikanske partiets ettpartistyre ble tidvis brutt av ulike opprør mot de sittende elitene. Dette fikk en brå slutt i 1980 da militære offiserer under ledelse av sersjanten Samuel Doe drepte den sittende presidenten, og innledet en periode med brutal undertrykkelse.

I 1989 ble landet kastet ut i borgerkrig, og Doe – som hadde blitt valgt til president etter valgfusk i 1985 – ble drept. De neste fjorten årene var det lille vestafrikanske landet preget av en ekstremt brutal konflikt, der minst 270 000 mennesker mistet livet og to tredeler av befolkningen ble tvunget på flukt.

Et land som lå i grus

I 2003 opprettet FNs sikkerhetsråd en internasjonal fredsbevarende styrke i landet. Liberia-kjenner og seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt Niels Nagelhus Schia mener FNs UNMIL-operasjon har vært viktig for landets vei mot fred.

– En uoversiktlig og ekstremt brutal borgerkrig hadde lagt hele landet i grus da FN-soldatene ankom. Økonomien og infrastrukturen var totalt ødelagt. Barn hadde vært brukt som soldater og kvinner var utsatt for de groveste overgrep. Ut fra situasjonen som rådet den gang, vil jeg si at dette har vært en vellykket operasjon.

– Så Liberia er en afrikansk suksesshistorie for FN?

– Ja, i Liberia har FN klart å stå løpet ut. At «FN ikke fungerer», at «FN-organisasjoner er ineffektive» og aldri får resultater er utsagn som ikke er gjeldende her. For et barn som blir født i Liberia i dag ser fremtiden mye lysere ut enn for ett født på 1990-tallet. Dét er mye takket være internasjonal innsats der UNMIL har spilt hovedrollen.

Utdannes til arbeidsløshet

Nagelhus Schia trekker frem de tre demokratiske valgene etter borgerkrigen:

– Ellen Johnson Sirleaf har vunnet valg to ganger. Når det i desember i fjor var enda et vellykket valg og det var et opposisjonsparti som vant, må vi kunne fastslå at Liberia er i en svært positiv utvikling. Da George Weah tok over som president i år var dette faktisk det første fredelige maktskiftet i landet på over 70 år.

I sin innsettelsestale uttalte Weah at han ikke kunne love «raske løsninger» men jevn fremgang, der han ønsker å bekjempe korrupsjon og vise at landet er mottagelig for business og utenlandske investeringer, ifølge BBC.

Fredsoperasjonen var verdens største i de fire første årene, med 15 000 soldater, inkludert observatører og en politistyrke. Nupi-forskeren mener den massive innsatsen fra det internasjonale samfunnet – både militært og sivilt – har vært vesentlig for at landet er der det er i dag.

• Les også: Skogbevaring: – Ikke sikkert det blir perfekt, men la oss forsøke...

Selv om demokratiutvikling og økende politisk stablitet er svært positive trekk, minner Nupi-forskeren om at landet fortsatt har store utfordringer. Liberia er fortsatt blant de fattigste i verden.

– Når barn ikke får en god utdannelse og altfor mange unge ender opp i arbeidsløshet, er det selvfølgelig en kjempeutfordring. I tillegg har man ikke tatt et skikkelig oppgjør med krigsforbrytelsene. Mange av årsakene til at konflikten i sin tid blusset opp ligger fortsatt under overflaten og ulmer, sier Nagelhus Schia.

Han peker spesielt på at tidligere krigsherrer fortsatt har innflytelse. Blant dem er mannen som henrettet kuppmakeren Samuel Doe, den svært brutale opprørslederen Prince Yormie Johnson. Han sitter nå i senatet.

– Og selv om det er brukt store ressurser på sikkerhetssektoren, sikkerhetsreform og rettssystemet er dette fortsatt veldig svakt. Det er store utfordringer for hele statsapparatet, sier Nupi-forskeren.

Overflate-framskritt

Nagelhus Schia peker også mot ebola-krisen som rammet landet i 2014. I tillegg til at minst 4000 mennesker mistet livet, førte krisen blant annet til forverret matsikkerhet for en allerede fattig befolkning, økt arbeidsledighet og et enormt press på helsesystemet.

– Ebola-krisen viste at landets infrastruktur fortsatt er skjør. Liberia var helt avhengig av hjelp utenfra for å komme seg ut av unntakstilstanden, og ebolaen viste hvor sårbart landet fortsatt er, sier Nupi-forskeren som nylig utkom med boka Franchised States and the Bureaucracy of Peace. Boka handler om hvordan FN, i sin iver etter å bygge stater for å bygge fred, selv blir en del av staten.

– Når et post-konflikt-land blir gjenstand for en fredsoperasjon innebærer dette at et stort internasjonalt apparat blir ønsket velkommen til landet for å bygge staten, sikre freden og stabilisere landet. Dette innebærer store og langvarige gjenoppbyggingsprosesser som følger internasjonale etablerte oppfatninger om hva en stat er. Begrepet franchised states peker altså på en ny form for stater som vokser fram som et resultat av internasjonal inngripen og styring.

McDonalds-modellen

Nagelhus Schia mener verdenssamfunnet benytter seg av en styringsmodell som kan minne om fastfood-giganten McDonalds.

– Forretningsideen distribueres til filialer verden rundt, som uavhengig av hvor de måtte befinne seg, bruker de samme produktene, varemerkene og arbeidsmønstrene. Poenget med begrepet er å få frem hvordan stater som Liberia bygges etter etablerte, internasjonale oppfatninger om hva en stat er. Disse oppfatningene ivaretas og distribueres av internasjonale aktører, blant annet diplomater i Sikkerhetsrådet, og byråkrater i FN-apparatet.

– Om Liberia har blitt en «franchise-stat»; hvilke utfordringer byr dette på?

– Det er både positive og negative konsekvenser av dette. På den ene siden kan det bidra til stabilitet og til å smøre hjulene i statsapparatet. Samtidig kan det undergrave nasjonale strukturer, handlingsmønstre og lokal kunnskap. Det siste innebærer også at landet, i hvert fall for en periode, blir mer avhengig av eksterne krefter også utover den perioden hvor FN står som garantist for fred og sikkerhet.

Nagelhus Schia sier det er viktig at man ikke blir for utålmodige med land som er i ferd med å legge krig og konflikt bak seg. Han mener mange som kritiserer FN for ineffektivitet ofte glemmer at fredsbyggingsprosjekter er komplekse og sier FN-innsatsen i Liberia viser at fredsoperasjoner nytter.

Løftet ut av konflikt

– Verdenssamfunnet kan faktisk hjelpe mennesker og land til å løfte seg ut av forferdelige konflikter. Av denne operasjonen kan FN ta med seg videre at innsatsen er helt nødt til å matche størrelsen på landet, befolkning og utfordringer – også bør de merke seg at fredsbygging tar tid.

– Men er du optimistisk for Liberias fremtid?

– Ja, men freden er skjør. Samtidig som at FN nå trekker seg ut, vokser forventningene og kravene i befolkningen. Dette gjør at landet går inn i en sårbar periode der det fortsatt trenger mye hjelp og støtte utenfra.

Han mener det er viktig at det internasjonale bistandsapparatet ikke faller for fristelsen og tenker at «jobben nå er gjort».

– Liberias historie har vist tydelig at det går ganske raskt å rive staten ned, men at det tar mye lenger tid å bygge den opp. Liberia er en del av verden og verden må fortsette å hjelpe landet til å holde riktig kurs. Bare sånn vil FNs operasjon i Liberia kunne gå inn i historiebøkene som et symbol på internasjonal solidaritet – og en virkelig suksesshistorie.