Nå vil presidenten slå på lyset i Liberia
«Vi må ikke mislykkes», skrev Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf til en medarbeider for to år siden. Den håndskrevne meldingen gjaldt et vannkraftverk. I midten av desember vil strøm fra dette norskstøttede kraftverket for første gang lyse opp hovedstaden Monrovias hovedgater.
Presidentens løfter om lys til folket går mot oppfyllelse. Det skjer 26 år etter at kraftverket ble ødelagt av opprørere og 13 år etter at det ble fred i det vestafrikanske landet.
Mount Coffee er det største Norad/UD-finansierte bistandsprosjektet innen ren energi hittil i dette århundret. Det er også det største utviklingsprosjektet i Liberias historie, med en kostnadsramme på nærmere tre milliarder kroner. Til sammen har Norad og Utenriksdepartementet brukt i underkant av en milliard kroner på energisektoren i det vestafrikanske landet.
Må oppleve framskritt
Det er kveld i hovedstaden Monrovia, og det er fortsatt en måned til Liberias strømselskap LEC skal bytte kraftkilde fra tungolje til ren energi. Ute i de stille gatene hører jeg stadig en jevn dur. Det er lyden av private diesel-generatorer. De gir lys til hovedgatene. Men ellers er det mørkt.
– Duren fra dieselanlegg er lyden av manglende utvikling, sier Clarence Moniba.
Han er presidentens visestabssjef, leder presidentkontorets egen enhet for gjennomføring av prosjekter og har ord på seg for å være handlekraftig. Derfor omtales han muntert som hennes «politiske torpedo».
Jeg sitter i en bil sammen med Moniba og ledere av strømselskapet. Vi kjører rundt i de utrygge sentrumsgatene. Fra bilvinduet kan jeg se at det bare er noen få gatelys som virker.
– Her vil presidenten at det skal bli lys 15. desember. Fattige bydeler må også få lys. Når Mount Coffee åpner, så vil vi sørge for at det blir en realitet for folk, ikke bare en myte, sier Moniba.
Det ringer, det ringer
Plutselig ringer det i telefonen. Moniba ser alvorlig ut. Det er presidenten. Hun er sint. Hun har ikke strøm hjemme. Hva har skjedd?
Moniba går ut av bilen for å ta skyllebøtta uten tilhørere, og for å forklare.
– Klart hun legger press på oss. Strøm fra Mount Coffee er det ene løftet hun absolutt skulle oppfylle i sin andre presidentperiode. Dette er noe hun har lovet folk. Hun vil ha daglige oppdateringer, forteller Moniba.
Krigsruin
Historien om Mount Coffee går langt tilbake i tid. Den ble bygget på 60- og 70-tallet Opprørssoldater brøt seg inn i kraftverket i juli 1990. Driftsstaben ble tvunget til å slå av kraften til hovedstaden og ble drevet på flukt.
Det førte til at vannstanden i demningen steg kraftig i regnsesongen. For det var ingen igjen til å åpne slusene. Det gikk som det måtte gå; demningen brast, og vann fosset inn i kraftverket.
I løpet av de påfølgende årene ble anlegget ribbet for alt av utstyr og metall. Bare betongskallet, grønt av mose, sto igjen. Skogen erobret anlegget.
Det var et mørklagt, ribbet og sønderskutt Liberia som fikk fred i 2003, etter to omganger med borgerkrig. De kompetente lederne var også borte. Høyt utdannede statsansatte var enten blitt drept eller hadde for lengst flyktet fra landet.
En kvinne overtar makten
Afrikas første valgte kvinnelige president, Ellen Johnson-Sirleaf, ble tatt i ed i 2006. Men hun overtok et et land som i all hovedsak var uten strøm. Giverlandet Norge kom støttende til, og finansierte nødstrøm fra dieselgeneratorer i hovedstaden Monrovia.
Det ble noen gatelys, slik at elverket hadde noe å tilby kundene siden. Men det var dyrt, forurensende og ikke bra på lang sikt. Norge bidro med støtte til opplæring av folk i elektrisitetsverket, og for å koble til flere strømabonnenter i hovedstaden.
Mount Coffee, som ligger 25 kilometer nord for hovedstaden på St Paul-elven, var imidlertid ikke glemt. Riktignok var veien dit, Caldwell Road, et gjørmehav i regnsesongen. Presidenten sørget for at utredninger ble satt i gang. Norad stod sentralt. Liberia ønsket fortgang i arbeidet med ren energi.
President Ellen ba spesielt om norsk støtte. Norads nye underdirektør for ren energi, Ørnulf Strøm, gikk til Utenriksdepartementet for å høre om det var noen hundre millioner til Liberia.
– Jeg fikk en umiddelbar positiv respons, forteller Strøm.
Politisk investering
Kort tid etter var partene, som senere skulle stå for Mount Coffee-utbyggingen, samlet til møte i Oslo. Det var i november 2011. Møtet munnet ut i et tentativt budsjett, og startplaner. De politiske investeringene i planene bare økte.
– Dette møtet ble avgjørende. Jeg tror ikke dette prosjektet hadde vært mulig uten norske myndigheter og de andre partnere fra EU og Tyskland, sier energiminister Patrick Sendolo til Bistandsaktuelt.
I 2012 dro utviklingsminister Heikki E. Holmås på besøk til Liberia. I regn og tåke fløy han i helikopter over det gamle kraftanleggets ruiner.
Liberier på UD-visitt
Ett år senere satt den norske utviklingsministeren i den blå sofaen på statsrådskontoret i Victoria terrasse, ved siden av Liberias energiminister Patrick Sendolo. Omfattende energiavtaler lå på det lave bordet foran dem.
– Ja, det er risiko, men også store muligheter. Vi har et lavt utgangspunkt, men etterspørselen etter strøm i Liberia er massiv. Det er en god businessmulighet, sa energiministeren under seremonien.
Signaturene var det formelle startsignalet for gjenoppbyggingen av Mount Coffee vannkraftverk. Avtalen var at Norge skulle investere 400 millioner kroner (70 millioner dollar). Tyske KfW, Den europeiske investeringsbanken og myndighetene i Liberia skulle bidra med resten, til sammen 140 millioner dollar.
I tillegg bidro Norge med ytterligere 50 millioner kroner, slik at det liberiske elverket, Liberia Electricity Corporation (LEC) kunne lønne internasjonale eksperter og lære opp lokalt ansatte.
Gjør det klart – på tre år!
Blekket var knapt tørt før arbeidet var i gang. President Johnson-Sirleaf ville at prosjektet skulle gjennomføres på tre år. Hun bestemte at åpningen skulle finne sted allerede 16. desember 2015.
– Vi hadde oddsene mot oss. Vi gikk stadig tom for penger, men kom oss alltid videre, sier Sendolo, nå i ettertid.
En av de første utfordringene var å få på banen internasjonale firmaer som ville komme med anbud.
– I første omgang var det liten interesse på verdensmarkedet. Liberia hadde vel ikke det beste ryktet, sier Knut Gakkestad, seniorrådgiver i Norad.
Presidentens rådgiver Clarence Moniba er enig.
– Det var ikke bare prosjektet vi måtte selge inn, men selve landet – at det var trygt og åpent, sier han.
Ebolautbrudd
Tidlig i 2014 ble en liten gutt i nabolandet Guinea smittet av et ukjent virus. Før helsemyndighetene rakk å reagere hadde en epidemi i løpet av noen måneder spredt seg gjennom tre land i Vest-Afrika.
Det ble slått internasjonal alarm. Ebola-krisen var et faktum, og Liberia var hardt rammet. Før spredningen var bragt under kontroll hadde 4800 personer omkommet.
Epidemien slo til i det byggearbeidene på kraftverket Mount Coffee så vidt var i gang. Elektroingeniører hadde begynte å forberede seg på å ta imot utstyr, men et skip med utstyr som var på vei måtte gjøre vendereis.
Epidemien slo til i det byggearbeidene på kraftverket Mount Coffee så vidt var i gang. Elektroingeniører hadde begynte å forberede seg på å ta imot utstyr, men et skip med utstyr som var på vei måtte gjøre vendereis.
Firmaer og leverandører innførte reiserestriksjoner til Liberia. Flyruter ble innstilt. Problemene tårnet seg opp for prosjektledelsen ved kraftverket.
– På det tidspunktet så jeg ikke noe lys i enden av tunnelen, innrømmer Moniba.
Flyttet til Tyskland
Som en midlertidig kriseløsning besluttet myndighetene å flytte viktige deler av planleggingen og kontraktsarbeidet med kraftverket til Tyskland.
– Ebola forsinket oss ett år, og gjorde alt dyrere, sier Moniba.
I mai 2015 gjenopptok lokale firmaer og arbeidere arbeidet. Alle utenlandske kontraktører var tilbake på plass i slutten av august.
Men ebola-epidemien hadde satt dype spor, ikke bare hos enkeltmennesker, men også i Liberias nasjonalregnskaper.
Måtte finne nye midler
Liberias regjering var nå ikke lenger i stand til å bidra med 45 millioner dollar som opprinnelig avtalt – derfor måtte det finnes nye midler. Liberia ønsket også at det skulle være en fjerde turbin i tillegg til de tre som opprinnelig lå i planen. Landets ledelse ville øke kapasiteten ytterligere til 88 megawatt.
– Litt på impuls, sa jeg «la oss prøve lykken, og be om en fjerde turbin», forteller Sendolo.
USAs regjering med Millennium Challenge Corporation (MCC) stilte opp. Ren energi var en av Obama-administrasjonens flaggskip-initiativ i Afrika, men hittil hadde den lite å vise til. Her kunne de slutte seg til et prosjekt som allerede var godt i gang – og bli en storgiver.
Ny regjering ga budsjettkutt
Men i Norge var endringer på gang. Under den rødgrønne regjeringen var det en stor satsing på energi – et krevende og langsiktig arbeid. Så snart den borgerlige regjeringen kom til makten, skiftet oppmerksomheten fra energi til utdanning.
Liberia flagget omtrent på denne tida et behov for ytterligere 40 millioner dollar (330 millioner kroner) til Mount Coffee, og ba Norge om å ta sin del av dette. De første prosjektberegningene for utbyggingskostnadene hadde vist seg å være altfor lave, samtidig som ebola-epidemien hadde satt landet flere år tilbake i utvikling.
Norges svar til Liberia var «nei».
Norges svar til Liberia var «nei».
– Dette ble oppfattet som overraskende av de andre giverne, sier Knut Gakkestad, seniorrådgiver i Norad.
Tre sterke kvinner
Det måtte tre sterke kvinner til for å få ny fart i finansieringen. Liberias president og nobelprisvinner Ellen tok kontakt med Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Norges statsminister Erna Solberg.
– På et tidspunkt da vi hadde et gap i mobiliseringen av ressurser, var det indikasjoner at Norge ikke var villig til å fylle sin del av gapet. Jeg husker jeg møtte Norges statsminister under en sesjon i FN. Jeg gikk opp til henne og sa: «Du vet, vi vil så gjerne at dere vurderer å fylle gapet, fordi ellers vil tidsplanene for kraftanlegget bli vanskelig å overholde.» Hun var veldig vennlig og lovet å se på saken. Det gjorde hun, og det ble et stort framskritt for oss, sier Johnson-Sirleaf til Bistandsaktuelt.
Dette var ikke tydelig for offentligheten i Norge. I forslaget til statsbudsjett for 2016, som ble presentert Stortinget i fjor høst, ble støtten til fornybar energi kuttet med 880 millioner kroner. Det ble igjen 266 millioner. Var Mount Coffee glemt av regjeringen?
Spørsmål i spørretimen
SVs tidligere utviklingsminister Heikki E. Holmås, som nå satt på Stortinget, spurte utenriksministeren om støtten til Liberias arbeid med kraftanlegget ville fortsette?
– Gjenoppbygging av Mount Coffee-anlegget, som ble ødelagt under borgerkrigen, er viktig for Liberias framtid. Det er ikke blitt mindre viktig etter ebolautbruddet. Jeg har selv sett hvor viktig vannkraftverket er for Liberias økonomiske utvikling og for politisk stabilitet. Norge er en sentral aktør i gjenoppbyggingen, og det vil vi også være i fortsettelsen, svarte utenriksminister Børge Brende.
Da var det ikke lenger noen tvil: Ytterligere 90 millioner kroner ble funnet til bruk i Liberia.
Siste innspurt
Når Bistandsaktuelts utsendte besøker Liberia i november jobbes det på spreng i den gamle kraftstasjonen. Turbin nummer én er ferdig. Vannet strømmer og turbinen spinner. Det jobbes på de tre andre turbinsjaktene og på demningsmurene. Overføringsledningene til hovedstaden ble forsinket, men er under uttesting.
Likevel er presidenten misfornøyd.
Skuffet over framdriften
Da Bistandsaktuelt møter president Johnson-Sirleaf, legger hun ikke skjul på at hun er skuffet over framdriften i arbeidet til det kanadiske firmaet som har kontrakt om styring av LEC og vannkraftprosjektet. Denne delen av prosjektet er finansiert av Norge.
Presidenten synes det internasjonale selskapet har sviktet. Det vil være for få mennesker i hovedstaden som vil kunne slå på lyset når den nye kraftkilden kommer online, mener hun. LEC har rundt 40 000 kunder, men trenger det dobbelte.
– Vi får ny kraft, men kan ikke fordele det til mange nok brukerne. Vi er nå nødt til å sette i gang med nødplaner for å gjøre noe for å få kraften ut til folk og ta igjen det tapte, sier Johnson-Sirleaf.
Andre kilder mener at de som styrer LEC heller ikke har hatt det lett med stadig politisk overstyring fra den liberiske regjeringens side.
Fra diesel til vannkraft
En av de som må endelig har fått strømkabler til hjemmet sitt er yrkessjåfør Alex Kromah på Bushrod Island.
– Både jeg og naboene er blitt tilkoblet. Før brukte jeg en liten dieselgenerator. Mount Coffee-strøm blir betraktelig billigere, sier Kromah.
Private abonnenter forhåndsbetaler for strømmen. Men da Kromah skulle fylle på det elektroniske kortet sitt med strømkreditt, var han innom tre forskjellige LEC-filialer uten å få det til – enten var de stengt eller så var han ikke på deres lister.
Andre i hovedstaden forteller at de har ventet i over ett år på tilkobling til LEC-nettet, men fikk det ikke fordi de nektet å betale bestikkelser.
Og mens strømleverandøren sliter med å få folk på nett før den nye kraftboomen, mister de allerede i dag 40 prosent av strømmen på grunn av at mange folk tyr til ulovlige «tjuv-koblinger». Dette skjer også noen ganger med medvirkning av strømselskapets ansatte, får vi opplyst.
Slår på framtiden
I midten av desember skal Norges utenriksminister Børge Brende stå sammen med president Johnson-Sirleaf i det hvite kontrollrommet på Mount Coffee-anlegget. Foran seg vil de se blinkende lys fra skjermer som viser anleggets driftssystemer. Det nye anlegget vil bli formelt åpnet.
– Vanlige liberiere vil merke effekten av anlegget. Vi bringer lys til lokalsamfunn, noe som reduserer faren for overfall. Barn vil kunne gjøre hjemmelekser hjemme, og markedskvinnene vil få lys om kvelden slik at de kan jobbe, sier Johnson-Sirleaf.
Hun har tro på at vannkraften vil gjøre landet i stand til å endre økonomien og gjøre den mer mangfoldig.
– Nå vil vi kunne tilby rimelig kraft til nye små og mellomstore bedrifter. Og skape et mer variert næringsliv, sier kraftpresidenten.
