Industrielt landbruk i Afrika løser ikke sultproblemet

Jan Thomas Odegard

Leder i Utviklingsfondet

Jan Gullik Sørbø skriver i et innlegg i Bistandsaktuelt at norsk bistand ikke bare må støtte småbønder i Afrika, men også industrielt landbruk for å avhjelpe importavhengighet av korn og matoljer i byene, økende matusikkerhet og en voksende befolkning. Dette vil bidra til å nå overordnede mål i bistandspolitikken, hevder Sørbø, uten å underbygge påstandene med fakta.

Jeg er enig med Sørbø om at afrikanske bønder kan og bør produsere mye mer mat for å redusere avhengighet av kostbar matimport og styrke matsikkerheten til en voksende befolkning. I dag produserer kontinentet ti prosent av verdens mat, men har et potensiale på 30 prosent. Jeg er også enig om at økte investeringer i landbruket er det mest effektive tiltaket for å redusere fattigdom.

Det store spørsmålet er: hvordan dette best kan gjøres og for hvem?

Det finnes gode svar

Det er bred enighet om svaret på dette spørsmålet. Men bistand til industrielt landbruk er ikke et av dem. FNs bærekraftsmål 2 om å utrydde sult inneholder en rekke delmål. Delmålene sier at det viktigste vi kan gjøre er å støtte småskala matprodusenter til å doble sin produktivitet på en bærekraftig og klimatilpasset måte, og opprettholde det genetiske mangfoldet i landbruket. Det er både fordi det i denne gruppen er flest fattige og sultne, men også fordi de produserer mesteparten av maten som forbrukes lokalt.

Under toppmøtene om verdens matsystemer i 2021 var det bred enighet om at dagens globale industrielle matproduksjon verken er bærekraftig sosialt, miljømessig eller økonomisk. De er rett og slett dysfunksjonelle. Det kan vi si fordi over 800 millioner mennesker sulter og flere milliarder er underernært, og tallene øker. Industriell matproduksjon er også hovedårsaken til tap av naturmangfold, forbruk av ferskvann og en tredel av verdens klimautslipp. En slik driftsform krever ofte store arealer, dyre maskiner, mye kjemikalier og vann, lite arbeidskraft og gir høye klimagassutslipp.

Det er heller ikke en type verdiskapning som inkluderer de fattigste. Tvert imot fortrenger den ofte både mennesker og natur, og samler rikdommen.

Nye og banebrytende forskning om hvordan vi kan utrydde sult innen 2030 kom i 2020 med studien Ceres2030. Da hadde 80 forskere fra 25 forskningsinstitusjoner gjennomgått all tilgjengelig forskning og dokumentasjon (500.000 dokumenter) om hva som vil ha størst effekt og være mest kostnadseffektivt for å nå bærekraftsmål 2. Konklusjonen var krystallklar og ingen overraskelse: å øke støtten til småskala bønder i utviklingsland på en helhetlig måte. Studien anbefaler ti tiltak på tre områder – støtte på til å utvikle bærekraftig gårdsdrift, få avlingene til markedene, og støtte opp om de mest ekskluderte. Tiltak for å utvikle gårdene er å bedre rådgivningstjenestene til bøndene, støtte bærekraftige og lønnsomme produksjonsmetoder, fremme mer klimahardføre plantesorter, bedre forvaltningen av knappe vannressurser og utvikle bedre husdyrfôr.

545 millioner småbønder er løsningen

Fordi opptil halvparten av avlingene til småskala produsenter går tapt etter innhøsting, må de bedre lagringsmetodene, øke mangfoldet av avlingstyper og bearbeide råvarene mer. De mest ekskluderte bør innlemmes i bondeorganisasjoner, ungdommen må få tilbud om yrkesopplæring og sosiale sikkerhetsnett må utvikles for befolkningen på landsbygda. En overordnet anbefaling er at disse tiltakene må kombineres for å ha effekt, da de hver for seg gir liten varig positiv endring.

Slike tiltak rettet mot verdens 545 millioner småbønder, vil kunne redusere antallet som sulter og ekstremt fattige i verden med 500 millioner innen 2030, og langt på vei eliminere underernæring. Kostnaden dette vil være økte bidrag fra rike land på ca. 14 milliarder dollar årlig, eller ca. en dobling av dagens støtte gjennom bistand.

I tillegg må landene selv doble sin innsats med 19 milliarder USD. En slik investering vil utløse et enda større bidrag fra næringslivet.

Som Sørbø er jeg enig i at flertallet av befolkningen i utviklingsland er avhengig av landbruket for å overleve. Disse er ofte fattige fordi småskala landbruk og bygdene har vært forsømt i mange tiår av både myndighetene, privat sektor og giverland som Norge på bekostning av satsing på industrielt landbruk. Småbøndene kjemper derfor beinhardt og ofte alene for å produsere nok mat midt i økende klimaendringer, fraværende rådgivningstjenester, mangel på kreditt og innsatsfaktorer, dårlig infrastruktur, helse- og utdanningstilbud, og svake rettigheter. Det er en stor utfordring at nesten halvparten av bøndene har så små landarealer (0,5-2 ha) at de ikke kan fø familien, og landområdene blir mindre for hver generasjon.

Sammenslåing av landbruksområder er derfor nødvendig, samtidig som man fremmer inntektsmuligheter lenger ned i verdikjeden - i lagring, bearbeiding, transport og salg av mat helt inn til byene. Det fordi jobbmulighetene i andre sektorer i byene i Afrika er svært begrenset. Økt mekanisering er nødvendig for å øke produktiviteten og redusere den fysiske belastningen ved manuelle praksis, men i mindre skala slik at det kan skaffes og brukes av bøndene selv.

Må lytte til ekspertene

Sørbø hevder derimot at konklusjonen lagt fram av den fremste forskningen på tema ikke er realistisk. Han legger derfor fram sine egne forslag som han mener er bedre egnet til å nå målene i bistandspolitikken. En kan da spørre seg: er tanken at norsk bistandspolitikk skal basere seg på uttalelser fra én norsk sivilagronom heller enn konsensus i FN og verdensledende forskning?

Utviklingsfondet mener vi er nødt til å lytte til tiltakene de fremste ekspertene og forskningen foreslår. Om vi som jobber innen bistand i landbruk ikke er enige om framgangsmåte kommer vi ingen vei. Og forskningen er klar: med relevant støtte kan småskalaprodusentene i Afrika doble matproduksjonen, få mer av avlingen fram til byene og øke sine inntekter.

Det vil også løse mye av utfordringen med mat til en økende urban befolkning.

Forskning viser også at mer mangfoldig klimasmart matproduksjon i mindre skala produserer mer per hektar enn industrielt landbruk, er mer bærekraftig, skaper flere arbeidsplasser og derigjennom mer inkluderende økonomisk vekst. Det trenger Afrika.