– Kvinner hører hjemme på kjøkkenet og «det andre rommet»

Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men bare én fjerdedel av dem som fatter politiske beslutninger.

– Hvis vi tenker oss at intelligens, kunnskap og talent er noenlunde likt fordelt mellom kjønnene, så er det slik at når det er 74 prosent mannlige og 26 prosent kvinnelige parlamentarikere, så betyr det at menn som skulle spilt i fjerdedivisjon, spiller i eliteserien, sier professor og kvinneforsker Lise Rakner.

Problemet er ofte ikke at folket velger bort kvinnelige kandidater, men forhold som gjør det vanskeligere for kvinner å bli nominert og stille til valg, forteller Rakner, som selv har forsket på demokrati og kvinners politiske deltagelse i Afrika sør for Sahara.

Nigeria: Stemte ned fem likestillingsforslag

I Afrikas mest folkerike land, Nigeria, er det bare 3,6 prosent kvinner i parlamentets underhus og 7,3 prosent kvinner i overhuset, ifølge Den interparlamentariske union.

– At presidenten vår offentlig har sagt at kvinnene hører hjemme på kjøkkenet og på «det andre rommet», gir en generell idé om hvor vi står når det gjelder kvinners rettigheter i dag, sier den nigerianske kvinneaktivisten Hansatu Adegbite.

Det å nesten ikke ha kvinner i den lovgivende forsamlingen, merkes i lovgivningen. I forrige uke ble fem lovforslag som skulle sikre økte rettigheter for kvinner, nedstemt av parlamentet.

– Det er høyst usannsynlig at dette ville hendt dersom vi hadde 50/50 kjønnsbalanse i parlamentet, sier kvinneaktivisten Hansatu Adegbite.

Blant de nedstemte forslagene var et lovforslag om å sikre minimum 35 prosent kvinnelige ledere i landets politiske partistruktur og betydelig flere kvinner i parlamentet. I stedet gikk man inn for å reservere 20 prosent av setene til kvinner. Å sikre en femtedel kvinner er for lite, for sent, mener Adegbite.

– Lovgiverne har i lang tid feilrepresentert rundt halvparten av sine velgere ved å undergrave både sakene som betyr noe for dem og hva kvinner kunne bragt til forhandlingsbordet, sier hun.

Den skjeve kjønnsfordelingen må adresseres med drastiske tiltak, for nigerianske kvinner møter mange hindringer. Noen av de mest alvorlige er drapstrusler, offentlig ydmykelse og diskriminering. Kvinnelige politikere er også blitt drept, forteller Adegbite.

– I 2019 sov den 60 år gamle kvinnelige politikeren Salome Abuh i sitt eget hjem, da politiske motstandere brøt seg inn, skjøt og brente henne levende til det punkt at liket var ugjenkjennelig, sier Adegbite.

Slik mistet Nigeria brutalt en av sine fremste kvinneledere fra det store partiet Peoples Democratic Party. I tillegg kan alle slike hendeler føre til at kvinner mister lysten til å ville delta, legger Adegbite til.

Uganda: Digital vold mot kvinnelige politikere

Uganda har langt flere kvinner representert enn Nigeria, med 33,8 prosent kvinner i parlamentet samt en kvinnelig visepresident og statsminister.

– Kvinnerepresentasjonen har likevel ikke ført til de endringene som mange ugandere hadde forventet. Det er viktig å merke seg at kvinners politiske deltagelse alltid har vært tynget av patriarkalske ideer som nedgraderer kvinner, sier Elizabeth Kemigisha fra Ugandas forening for kvinnelige advokater, FIDA Uganda.

Hun legger til at patriarkalske holdninger, hvor menn sees på som naturlige ledere, hindrer kvinner fra å ønske å delta og fra å faktisk bli valgt.

I den heltdigitale valgkampen før valget i Uganda for litt over ett år siden opplevde så mange som halvparten av de kvinnelige kandidatene «trolling», 18 prosent seksuell vold og 14 prosent «body shaming» på nett, kom det fram i en rapport fra Pollicy.

– Både kvinnelige og mannlige kandidater opplevde digital vold i valgkampen, men volden mot kvinner bygget på kvinnehat og ofte kvinnenes manglende evne til å opprettholde kjønnsnormer. På den andre siden fokuserte volden mot menn ofte på deres manglende evne til å utføre lederroller, sier Kemigisha.

Kvinner opplever også vold etter at de oppnår politisk makt, legger hun til.

– Et eksempel er det tidligere ugandisk parlamentsmedlemmet Sylvia Rwabwogo som, etter måneder med trakassering av Brian Isiko – en ugandisk student, uttalte seg i frykt for livet sitt.

Trakasseringen av Rwabwogo skal ha foregått gjennom daglige tekstmeldinger og oppringninger. Til tross for sakens alvor og at studenten ble dømt til to års fengsel i retten for handlingene, minimerte lokale medier dens alvor. De unngikk å bruke ordet «trakassering», og skrev heller at han sendte kjærlighetsmeldinger, forteller Kemigisha.

– Hvordan media fremstiller slike saker, setter tonen for hvordan de blir oppfattet, fortsetter hun.

Saken ble også tonet ned da flere mannlige parlamentsmedlemmer fordømte at den unge mannen ble stilt for retten.

«41 år gamle Rwabogo er heldig som får beundrere. Hvorfor skulle hun arrestere noen fordi de elsker henne», skal et mannlig parlamentsmedlem ha sagt om saken.

Mangel på penger hindrer kvinner

I tillegg til vold er mangel på finansielle ressurser et hinder for politisk deltagelse og mulighetene for å vinne valg i Afrika sør for Sahara. Dersom man mangler penger, minsker sjansene for å bli nominert fra et parti, forteller forskeren Rakner.

– Afrikanske partier forventer ofte at det er kandidatene selv som finansierer valgkampen.

Partier ønsker derfor kandidater som har mye penger, noe som skaper problemer for kvinner siden mennene kontrollerer familieøkonomien i mange afrikanske kontekster, ifølge forskeren som nylig har forsket på dette i Zambia.

– I Zambia viser deg seg at de kvinnene som stiller til valg, hovedsakelig er enten enker eller skilte kvinner med egne penger, sier hun.

Rakner trekker også fram at det er mye som tyder på at kvinner som kommer inn i politikken, blir der kortere enn menn.

– Det kan skyldes seksuell trakassering og diskriminering, men også mangel på finansielle ressurser, tror Rakner.

Utsagnet til den kjente statsviteren Stein Rokkan om at «Stemmer teller, men ressurser avgjør», ser derfor ut til så stemme for mange kvinner i Afrika sør for Sahara.

Kjønnskvotering

Ulike kjønnskvoteringssystemer sikrer likevel en betydelig andel kvinnelige representanter i mange land i Afrika sør for Sahara, og Rakner beskriver regionen som todelt når det gjelder representasjon i dag.

– Flere land har en høy kvinneandel i parlamentet, og Rwanda er det landet i verden med høyest kvinnelig representasjon.

Årsaken til dette er at disse landene har kvotert kvinner inn i politikken. Til motsetning har landene som ikke har lovpålagte kjønnskvoteringsordninger, som Zambia, Malawi og Ghana, en lav kvinneandel, trekker Rakner fram.

Demokrati uten kvinner?

Andelen kvinner i parlamentet er derimot ikke nødvendigvis høyere i land som regnes for å være mer demokratiske.

– Ghana er regnet for å være best i klassen på mange demokratiindekser, men scorer lavt på kvinnelig representasjon, sier Raker.

Videre fortsetter hun:

– Da kan man spørre seg, hvordan kan man score på topp på demokrati, men nesten lavest på andelen kvinner i parlamentet? Er det noe galt med måten vi måler demokrati på eller er det ikke viktig å ha lik kjønnsrepresentasjon for demokratiet?

Høy kvinneandel, men ikke demokrati

Til motsetning er mange av landene i Afrika sør for Sahara som scorer best på kvinnelig representasjon, regnet for å være ikke-demokratiske.

– Også de nylige regjeringsutnevnelsene av kvinner i Uganda reflekterer dette fenomenet i Afrika, hvor det er like sannsynlig at autokratier som demokratier fremmer kvinner som ledere. Det siste året fungerte flere kvinner som parlamentarikere, ministere og statsoverhoder enn noen gang før, sier Elizabeth Kemigisha fra Uganda om saken.

Det er sannsynligvis flere faktorer som forklarer dette.

– Kvinnelig representasjon er en måte for autokratiske ledere og systemer å få en viss legitimitet overfor det internasjonale samfunnet. I tillegg er det en måte å få kvinnene på sitt lag, forteller Rakner.

Dette kan også være tilfellet i Uganda, hvor presidenten Yoweri Museveni har hatt makten siden 1986.

– Mange kvinneorganisasjoner mener at inkluderingen av kvinner i politikken har gjort det mulig for det diktatoriske regimet å forbli ved makten og opprettholde legitimitet i ulike deler av befolkningen, sier Kemigisha.

Et spørsmål man kan stille seg i slike kontekster, er hvorvidt kvinnene som velges inn, faktisk får reell makt til å bedre kvinners rettigheter. Dette mener Kemigisha at det nødvendigvis ikke er et enkelt svar på.

– Mens positiv særbehandling har økt antallet kvinner i politiske posisjoner, er det usikkert om det øker deres stemme og effektive deltakelse i beslutningsprosesser, fortsetter hun.

Selv setter hun spørsmålstegn ved hvor positive effektene av kjønnskvotering egentlig er.

– Jeg opplever at når seter reserveres til kvinner, så medfører det at kvinnene behandles som en vanskeligstilt sosial gruppe hvor det er ulempen gruppen har som rettferdiggjør deres politisk makt. Dette uten å anerkjenne at kvinner som gruppe har rett og makt til å delta i visse beslutningsprosesser, sier Kemigisha.

Håp for fremtiden

Effekten av å ikke ha kvinner representert er imidlertid alvorlig, sier Hansatu Adegbite, som viser til de fem lovforslagene om mer likestilling som ble nedstemt i det mannsdominerte parlamentet forrige uke.

Hun har likevel håp om en bedre fremtid for kvinner i Nigeria.

– Jeg er håpefull, men bevisst på omfanget av arbeid som kvinner sammen vil måtte gjøre for å få ting til å skje til deres fordel. Med store hindringer og endringer i negativ retning vil det kreve ressurser og mye strategisk tenkning og implementering, sier Adegbite.

Hun legger til:

– Det er tydelig etter over 60 år med uavhengighet at mennene ikke har klart å føre Nigeria til «det lovede land». Kanskje det er på tide å gi kvinner en sjanse og se om de kan gjøre en bedre jobb med å sikre fremtiden til sine barn og generasjonene som ennå ikke er født?