Bøås' råd: Det er givende "å bare henge et sted"

Morten Bøås er seniorforsker på Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi). Bøås har forfattet og redigert en rekke bøker og artikler i akademiske tidsskrifter. I mange år har han gjort feltarbeid i en rekke afrikanske land og brukes hyppig som kommentator om internasjonale spørsmål.

– Hvor mange reisedager har du i året?

– Det varierer en del fra år til år helt avhengig av hvilke prosjekter jeg arbeider med. Fra rundt 120 dager til mellom 70 og 80 dager.

– Hvorfor reiser du så mye i jobben din?

– Jeg jobber med krig og konflikt i Afrika og deler av Midtøsten. De problemstillingene jeg jobber med må man oppleve, de må studeres på nært hold. Konfliktforskning er ikke er ikke mulig uten at man er tilstede der konflikten utspiller seg. Vi kan aldri forstå hva som skjer i land som Mali, DR Kongo eller Irak hvis vi ikke er tilstede sammen med lokale kolleger.

– Hva er det beste med å reise?

– Det er spennende å se nye steder, møte historien ansikt til ansikt – for alle konflikter har en dyp historie. Men det som trigger meg er først og fremst menneskene jeg er så heldig å møte. Folk som lever i en helt annen virkelighet enn det som er min virkelighet i Norge. På tross av hvor vanskelig de har det, utviser de en åpen vennlighet som er imponerende. Den lokale evnen til å inkludere i fattige, sårbare stater er imponerende. Men som dagens globale flyktningkrise viser oss kan vi i Europa ikke fortsette å ta den for gitt.

– Hva har du alltid med deg i håndbagasjen – bortsett fra PC/iPad?

– Her burde jeg sikkert svart at jeg som erfaren feltforsker alltid har med meg hva jeg trenger for en natt eller to, for bagasje forsvinner i blant…Men nei. Jeg drar ikke mye mer med meg på fly enn en PC og arbeid jeg skal prøve å få unna. Mange av de beste opplevelsene jeg har hatt i felt er knyttet til bagasje som blir borte. Det å jakte på klær og bortkommen bagasje er en god anledning til å bli kjent med deler av en by du ellers ikke ville blitt kjent med. En ny butikk, et nytt marked, og ikke minst endeløse samtaler med flyplassansatte og spesielt de som jobber med bagasje. De har sett mye, overhørt mer og er en glimrende kilde til informasjon.

– Hva liker du best med jobben din?

– Jeg vet ikke helt, vet bare at jeg liker det jeg driver med. Er ganske god på å analysere konflikt, men jeg trives likevel spesielt godt i felt. Det er givende å få en feltorganisasjon til å fungere. Men det beste er de spontane observasjonene og samtalene – det er bare å «henge et sted»; en bar, under ett stort tre og snakke med folk. I dag er dette ofte undervurdert, men det var slik de arbeidet, Marshall Sahlins og andre som har inspirert meg. De leste mye, de skrev mye, men de så seg om, de tok seg tid, de snakket med folk – og først og fremst lyttet de. Jeg er redd vi er i ferd med å bli så opptatt av produksjon av ord og analyse at vi har sluttet å lytte til de vi egentlig skal gjøre analyser for. Det handler jo om at deres liv skal ha en sjanse til å bli bedre.

– Har du en favorittdestinasjon du vil anbefale folk å reise til – og hvorfor akkurat her?

– Brorparten av de stedene jeg reiser til er ikke steder folk bør reise til uten at de har en veldig god grunn til å dra dit. Skal jeg anbefale et sted må det være Sierra Leone. Landet er fredelig i dag. Ebolaepidemien er over og landet har noen av verdens fineste strender, hyggelige folk, spennende kultur og god sjømat. Her er det plass til flere gjester og landet trenger inntekter fra turister som er villig til å legge igjen penger og oppføre seg bra.

– Hva har gjort mest inntrykk på deg når du har vært i felt?

– Det er mange ting. Hver reise har sine inntrykk, men det er spesielt to mennesker jeg aldri glemmer. En ung gutt som levde på gata, hvis man kan snakke om slikt i diamantområdene i Kono i Sierra Leone. Og så er det en liten jente jeg passerte i Goma i Nord-Kivu, DR Kongo. Gutten fordi han mot alle odds fremstod med et livsmot som var helt utrolig og den lille jenta som hadde et blikk som så alt og ingenting på samme tid. Hun hadde sett mer enn noe menneske bør se. De to og andre jeg har møtt fikk meg til å skrive boken «Miners, Merchants and Warriors in the African Borderland». Det var et forsøk fra min side på å bringe «ansikter» fra afrikanske konflikter inn i sentrum av vitenskapelige analyser, sier Morten Bøås.