Afrikanske artister sponser europeiske musikere

Bildene fra årets AZGO-festival i Maputo viser et publikum i ekstase, med noen av de ypperste lokale musikerne og store stjerner fra det afrikanske kontinentet på scenen: Bombshelter Beast, Élida Almeida, Timbila Muzimba, Antonio Marcos, Kapa Dech og Banda Kakana.

Dette er navn som klinger bra i mange afrikaneres ører. Flere av de mest kjente artistene høres også jevnlig på radiokanaler, tv-innslag, reklamefilmer og spillefilmer i Europa, USA og andre deler av verden.

– Vi vet at mange av våre lokale artister blir spilt i Portugal, Frankrike og andre europeiske land. Men vi har ingen systemer for å fange opp hvor, når og hvor ofte musikken deres blir spilt, forteller Paulo Chibanga, mannen bak festivalen.

Null kroner

Artistene tjener penger på konsertene. Å bli kringkastet verden over betyr derimot lite. Det gir i beste fall et snev av stolthet, hvis de mot formodning får vite at musikken deres er blitt spilt i et annet land. Null kroner i kassa.

– En av våre artister er med på soundtracket til en stor Hollywood-blockbuster, «the Pledge» av Sean Penn. Det var jo stor stas, og han fikk selvfølgelig en engangssum. Men hver gang filmen spilles på ulike tv-kanaler rundt i verden får han ingenting, sier den mosambikiske festivalarrangøren.

Mosambik har ikke en godt fungerende organisasjon som kan støtte opp om artistenes opphavsrettigheter. Landet har heller ikke utviklet et digitalt programvare-system til å registrere musikkavspillinger, det være seg i utlandet eller på hjemmebane.

– Problemet er også at mange mosambikiske musikerne ikke vet hva de har krav på og hvordan de skal få pengene. De kjenner ikke sine rettigheter. De har overhodet ikke peiling, sier Chibanga.

– Ofte er artistene mest opptatt av å bli populære og få folk til konsertene sine, så de gir gjerne musikken sin gratis til de ulike radiostasjonene, legger han til.

Vil gjerne betale

En kanal som definitivt spiller mye musikk fra det afrikanske kontinentet er Jungeltelegrafen i NRK P2. Der går det i ørkenblues fra Mali, hiphop fra Sør-Afrika, sokos, mbalach, mbira eller marrabenta fra Mosambik. Og «jungeltelegrafistene» Sigbjørn Nedland og Arne Berg kjenner meget godt til problemstillingen Chibanga skisserer.

Radarparet fra P2 har i mange år tatt til orde for at afrikanske musikere skal få sin rettmessige godtgjøring når deres musikk blir kringkastet på radio, tv, kino og reklamefilmer.

– Når vi sitter her og lager Jungeltelegrafen og spiller afrikansk musikk, så betaler vi penger til TONO, og det går inn penger på en konto der. Og vi vet hvem som skal ha de pengene, for vi oppgir hvem som er komponister, hvem som er tekstforfattere og hvem som er utøvere. Men de pengene kommer aldri, eller veldig sjeldent, fram til de afrikanske komponistene som ikke har et lokalt Tono i sitt land, sier Sigbjørn Nedland.

TONO forvalter opphavsrettigheter og innkasserer vederlag på vegne av norske komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Organisasjonen sørger også for at utenlandske rettighetshavere får betalt via sine respektive organisasjoner i det landet de bor i.

Går til europeiske musikere

– TONO og de andre europeiske organisasjonene insisterer på at det må være et pålitelig collection society, et copyright-byrå i landet, som de kan sende pengene til. De går ikke med på å sende pengene direkte til de som skal ha dem.

Selv om Jungeltelegrafen kan formidle navn, adresse, telefonnummer og kontonummeret til musikkskaperen, så kommer pengene aldri fram, ifølge Nedland.

– Realiteten er at vi spiller mye afrikansk musikk som musikkskaperne aldri får betalt for. Pengene blir i de enkelte europeiske landene og subsidierer musikken der. Så Afrika subsidierer europeisk musikk med millioner av euro hvert år.

– Så NRK betaler, men pengene kommer ikke fram?

– Nei, de kommer ikke fram, for det er et internasjonalt system som forutsetter at man har en vestlig type regime med innsamling av copyright-penger i hvert enkelt land. Og det har man ikke i alle land i Afrika. Man har ikke kommet så langt i utviklingen der.

– Dette er jo et prosjekt som jeg mener norsk bistand kunne vært brukt til. Å være med på å sette opp en sånn organisasjon i ulike land, skyter Arne Berg inn.

Bistand til jobbskaping

Bistand til afrikansk musikk bør ikke bare handle om å støtte små og store kulturprosjekter, understreker de to NRK-programlederne. Det handler også om å støtte en potensiell industri. Det handler om jobbskaping.

– I norske statsbudsjetter og i bistandsbudsjetter overalt i verden, der finansfolk styrer, blir kultur noe man hiver smuler til når alt «det viktige» er gjort. Det blir en ørliten ekstrating for å gjøre folk litt glade på toppen av alt det andre. Men det er jo ikke sånn, sier Sigbjørn Nedland.

Kultur og musikk er en av de viktigste «naturressursene» i mange afrikanske land, mener han. Like viktig som malmen de finner i fjellene, eller jordbruket.

– Det er en potensiell levevei for menneskene som bor der. Det er ikke bare noe man driver med på fritida og for moro. Og skal man bli god til noe, så må du kunne gjøre det på heltid. Da må det være strukturer på plass. Det må være en industri bak det. Det er like viktig å utvikle kultur og musikkindustrien som det er å utvikle andre industrier, insisterer musikkeksperten.

Nedland viser til USA

– Der tjener de mer på musikk og underholdning enn på noen annen industri. Og i mange av de afrikanske landene der jeg har jobbet har de et enormt potensial til å gjøre noe av det samme, nemlig bygge ut musikkindustrien og gjøre det til en kommersielt fungerende industri.

– Men for at afrikanerne skal nå sitt potensial, så må vi slutte å snylte på dem, som vi gjør i dag, poengterer programlederen fra «Jungeltelegrafen».

– Lag copyright-fond!

For 12 år siden gikk Sigbjørn Nedland til TONO, forteller han. Han sa: «Dere kan ikke sitte og beholde alle disse pengene lenger! Dere vet hvor pengene kommer fra og hvor mye penger det er. Disse pengene bør dere sette i et fond, og bruke de på å bygge opp copyrights-organisasjoner i disse landene».

– Det var tydeligvis vanskelig å få til. Men NORCODE-initiativet, som ble opprettet litt senere, gjør likevel noe av akkurat dette, sier Nedland.

The Norwegian Copyright Development Association (NORCODE) ble opprettet i 2007, som et samarbeidprosjekt mellom organisasjonene GRAMO og TONO, med mål om å drive utviklingsarbeid på copyright-feltet.

– De bruker riktignok ikke en veldig stor prosent av de pengene som kommer inn, men allikevel – de har begynt å gjøre noe, sier Sigbjørn Nedland.

– Det er et svært lerret å bleike. Det er jo veldig mange land i verden. Men det er for eksempel noe man kunne brukt myer mer kulturmidler til fra bistandsbudsjettet, tilføyer Arne Berg.

– Ikke bare kulturmidler. Dette er næringsliv. Det er absolutt næringsliv, sier Nedland.

På gang

Tilbake til Mosambik. For det skjer faktisk noe der, i retning av å bygge opp en ordentlig musikkindustri. Azgo-festivalen er ikke bare en ren musikkfestival, men også en arena for diskusjon og nettverksbygging.

– Vi har et punkt på programmet som heter «Dialogar», og i år hadde vi fokus på nettopp dette med opphavsrettigheter og hvordan våre artister skal tjene penger på musikken sin. Målet er å styrke lokale artister – ikke bare kunstnerisk, men også kommersielt, sier festivalsjefen Paulo Chibanga.

I Mosambik er det å leve av musikken sin foreløpig bare noen veldig få forunt. Det ønsker den mosambikiske ildsjelen å gjøre noe med.

– Artistene tjener selvfølgelig penger på konserter. Men de kunne tjent ti ganger mer hvis de fikk de inntektene fra kringkasting som de har rettmessig krav på, understreker Chibanga.

Han viser til Sør-Afrika og copyright-organisasjonen SAMRO, der de fleste musikerne og komponistene i landet er medlemmer. Artistene får alltid minst 70 prosent av inntektene fra kringskasting og offentlig avspilling av musikken deres. 30 prosent går til administrasjon.

Tror at det er mulig

Lederen for SAMRO og andre afrikanske og internasjonale aktører på feltet var også tilstede under Azgo-festivalen for å dele sine erfaringer.

– Vi må bygge opp en musikkindustri der vi jobber under internasjonale standarder og rammer. Og vi lærer gjerne av Brasil, Portugal, Sør -Afrika eller Norge, sier Chibanga.

Og han har tro på at det er mulig å bygge opp en sterk musikkindustri både i Mosambik og andre afrikanske land.

– I USA er jo underholdningsindustrien større enn både olje og gass, poengterer Paulo Chibanga. Og legger til:

– I believe we can make the African music industry great too.