Symbolikken i den massive hvitpussede steinen er lett å forstå. Den står ved inngangen til den tradisjonsrike og prestisjefylte Deutsche Höhere Privatschule i Namibias hovedstad Windhoek.

«Berlin 11000 km»

Steinen vitner om det spesielle båndet mellom Namibia og Tyskland.

Ett synlig tegn på dette båndet er Namibias mange monumenter over tyske soldater – både de som i begynnelsen av 1900-tallet utførte folkemord på den innfødte namibiske befolkningen, og de som kjempet på tysk side under andre verdenskrig. Også Deutsche Höhere Privatschule har en minnetavle med navnene på falne soldater i andre verdenskrig – tidligere elever som kjempet på tysk side.

Slik er det i Namibia. I den bindingsverkstette badebyen Swakopmund snakker den eldre delen av befolkningen fortsatt «südwesterdeutsch», og i krokene lever drømmen om Det tredje rike videre. I landets tyskeide antikvariater selges Mein Kampf og bilder av Hitler og vennene hans. Og i kystbyen Lüderitz finner vi Göring Straße, oppkalt etter Hermann Görings far, Heinrich Ernst Göring, som var den første høykommissæren i tysk Südwestafrika. Swakopmund har nylig fått et nytt boligkompleks: «Germania», navnet på hovedstaden i Hitlers tusenårsrike.

Både rasehygienen og konsentrasjonsleirene daterer seg tilbake til Namibia, da landet var tysk koloni på begynnelsen av 1900-tallet. Og hvert år i april ble Hitlers fødselsdag – i hvert fall inntil nylig – feiret av den harde kjernen med flaggheising og festligheter.

Namibia og den tyske eliten, som fortsatt sitter på mye av den beste jorda og noen av de største bedriftene, har aldri tatt noe oppgjør med landets blodige kolonitid. Man har heller ikke tatt noe oppgjør med nazismen, som stortrivdes på 1930-tallet og fikk nytt liv etter det tyske nederlaget i 1945, da mange tyske nazister dro til Namibia. Jo, man fikk for få år siden satt en stopper for annonser i landets største aviser som åpent feiret Hitlers fødselsdag. Hakekorset er også mer sjeldent å se, i takt med at de mest innbarkede nazistene dør ut.

Men da nazijegeren Simon Wiesenthal døde i 2005 hadde en stor tyskspråklig avis en helsidesannonse som erklærte at det er «med glede og tilfredshet vi er blitt oppmerksomme på det store monsters død».

Den gylne æra

Skulle man være i tvil om at lengselen etter de gamle, gode dager fortsatt er utbredt blant etterkommere av soldatene, farmerne og byråkratene som koloniserte det keiserlige tyske protektoratet i Sørvest-Afrika, kan man bare gå inn i et par av hovedstadens bokhandler, som nesten alle er eid av tyskere. Her er det hyllemeter på hyllemeter med tysk-namibiske historiebøker «fra et tysk perspektiv», som ekspeditøren forsikrer.

Det er bøker som oser av tysk nostalgi og handler om krigen mot de svarte namibierne. Fulle av bilder av medaljer, tyske generaler til hest og tyske soldater som poserer på slagmarken. De få bildene av lokalbefolkningen er først og fremst som krigsfanger.

Bokhandelen Der Neue Bücherkeller merker tørsten etter gamle dager:

– Der finnes utrolig mye materiale, og det kommer hele tiden masse nytt. Det er utrolig så mye som kommer ut, sier eieren, Manfred Hoebel.

Han legger ei bok på disken:

– Den her gir hele herero-krigshistorien (tyskernes folkemord på den lokale herero-stammen på begynnelse av 1900-tallet) med dokumenter fra den gang og om Lothar von Trotha, som skulle ha gitt ordren til tyskerne om å drepe alle hereroene.

– Og man kan lese at det ikke er sant?

– Ja, det som virkelig skjedde ved Vaterberg, der den siste kampen fant sted, var at krigen ble for hard for hereroene. Selv om tyskerne var langt færre, kjempet de alt de kunne, så hereroene valgte å flykte – ikke inn i ørkenen, som historikerne sier, men i halvørkenen i Sandfeldt. Det var tørke i landet, regntiden var ikke begynt ennå, så vannkildene var uttørket. Og hereroene døde – ikke av skuddsår, men av tørst, sier Manfred Hoebel, som er tredjegenerasjons tysker i Namibia. Begge bestefedrene var i den tyske hæren.

– Hva tenker du når folk snakker om folkemord?

– Jeg tenker at de kan snakke om folkemord så mye de vil, men jeg vet at fakta sier noe annet. Den offisielle historieskrivingen er politisk. Det handler om at man vil ha penger fra Tyskland. Den namibiske regjeringen er – som alle afrikanske regjeringer – ikke annet enn en tigger.

Buskmenn og hottentotter

Namibia Wissenschaftliche Gesellschaft holder til i en prominent eldre bygning på Robert Mugabe Avenue i sentrum av Windhoek. Arkivet, som går tilbake til 1925, har over 11000 tyskspråklige bøker. På hyllene står bøker som Max Klüvers War es Hitlers Krieg? – et verk som korrigerer den vrangforestillingen at Hitler-Tyskland hadde skylda for andre verdenskrig. Der er det også en erindringsbok a nazistenes hoffarkitekt Albert Speer, titler av holocaust-fornekteren David Irving – og selvsagt Hitlers Mein Kampf.

Den vakre kvinnen i 60-årene som til daglig bestyrer arkivet, betegner seg selv som bibliotekar mer enn historiker, så hun har ikke lyst til å uttale seg om historiske spørsmål.

– Jeg har ikke svarene, men les den her, så vil du forstå alt det der som sies om folkemord osv., sier hun og rekker fram ei tjukk, støvgrønn bok: Das Alte Südvest Afrika fra 1934, som omtaler namibierne som buskmenn og hottentotter – betegnelser som dag betraktes som sterkt nedlatende, men som den eldre delen av det tysk-namibiske samfunnet trossig holder fast ved.

Hun er tredjegenerasjons tysker i Namibia. Hennes besteforeldre kom til landet omkring begynnelsen av herero-krigen i 1904-1905 – bestefaren som soldat. Hun forteller at vitenskapsselskapet i landet nylig har gitt ut ei bok som beviser at folkemordanklagene er et falsum, blant annet ut fra beregninger av hvor mye jord en familie trengte for å overleve med sitt kveg. Det får boka til å konkludere at befolkningstallet på den tida var langt lavere enn man har gått ut fra, og det reelle dødstallet derfor er langt lavere enn tidligere antatt.

Feiring av de falne

Namibia har tett med monumenter over falne tyske soldater, mange av dem døde i kamp mot Namibias egen befolkning. Man leter derimot forgjeves etter monumenter over de titusenvis falne hereroer og namaer, som falt for tyskernes kuler. Eller de tusenvis som døde under grusomme forhold i de tyske konsentrasjonsleirene, i det som ble det 20. århundres første og mest fullbyrdede folkemord.

I hjertet av Windhoek, der Robert Mugabe Avenue krysser Fidel Castro Straße, står en fem meter høy rytterstatue av bronse til minne om tyskerne som døde i kampene på begynnelsen av 1900-tallet. Statuen, av en tysk korporal med en rifle i høyre hånd, ble reist i 1912 som symbol på tyskernes seier og rettmessige herredømme i landet.

Også i dag ligger det friske blomsterkranser ved foten av statuen. På kransene er det festet sedler med svarte jernkors og hilsener i gotisk skrift til «de kameratslige tyske soldater». Symboler som det tyske jernkorset og ørnen har i Europa fått en svært dårlig klang og brukes av nynazister som erstatning for hakekorset. Men i Namibia ses de overalt. De er på tekopper, plakater, hatter, flagg, klistremerker og t-skjorter.

– Der er mye symbolikk i det. Om man ikke lenger kan sprade rundt med hakekors, så kan man godt vise disse symbolene, sier den danske historikeren Casper W. Erichsen, som har bodd i Namibia siden 1996.

– De peker alle tilbake på den tyske kolonitida, og mange av disse menneskene mener jo fortsatt at Namibia burde være tysk, legger han til. Casper W. Erichsen har skrevet boka The Kaiser's Holocaust fra 2010 om tyskernes nedslakting i Namibia.

En munnfull Tyskland

Den gammeltyske nostalgien er blitt en hel industri for tilreisende tyskere, som ønsker en smak av eldre og mer ærerike tider. Mange legger veien innom Joe’s Beerhouse, hvor tysk øl og Jägermeister flyter i store mengder. I kystbyen Swakopmund driver butikken Peter’s Antique god forretning på å selge tysk kolonihistorie på 400 velbesøkte kvadratmeter. Foruten Mein Kampf og andre antikke bøker selges medaljer, fotografier av tyske soldater og emaljerte skilt med jernkorset og påskriften ”Tysk Protektorat”.

– Hvis man spør på den rette måten, kan man også få se en masse nazi-artefakter, som de gjemmer bak i butikken. Jeg fikk en gang se hele fotosamlingen deres fra Det tredje rike og ble for eksempel fortalt om ’den flotte Goebbels’, forteller Casper W. Erichsen.

– Turisme er landets største industri, og tyskerne sitter på en stor del av den. Det er derfor folk er så oppsatte på å benekte historien. Det er en enorm forretning, som handler om å selge koloni-nostalgi til tyske turister. Og de slurper den i seg. Mange kommer for å få en bit av den rene tyske kulturen, slik den var for hundre år siden, sier han.

Nazismens røtter fra kolonitiden

Det tyske herredømmet i Sørvest-Afrika bidro sterkt til nazistiske idéer, metoder og retorikk. Begreper som ”lebensraum” og ”konsentrasjonsleirer” oppsto ikke i Det tredje rike, men ble først brukt da tyskerne utførte folkemord i Namibia på begynnelsen av 1900-tallet.

Medlemmer av Namibias den gang dominerende herero- og nama-folk som ikke ble drept, ble deportert til konsentrasjonsleirer (som var tyskernes egen betegnelse på leirene). Opp mot 80 prosent døde av hardt tvangsarbeid, mishandling og sult – to tredeler var kvinner og barn. (* se kommentar under)

Den verste leiren, på Shark Island, ble brukt som en ren dødsleir for fanger som ikke var i stand til å arbeide lenger. Kvinnene ble tvunget til å koke hodene fra likene av sine egne folk (i noen tilfeller slektninger) og skrape av kjøttet med glassbiter, så kraniene kunne sendes til museer og universiteter i Tyskland. Leirens lege, dr. Bofinger, brukte fanger til medisinske forsøk. Ingen av dem som ble innlagt på hans klinikk overlevde. Den dag i dag er mange hereroer bemerkelsesverdig lyse i huden, og en del har blå øyne på grunn av de mange voldtektene i konsentrasjonsleirene.

Begrepet Lebensraum ble utviklet som teori allerede i 1897 av den tyske geografen Friedrich Ratzel, som pekte på Sørvest-Afrika som et mål for tysk utbredelse. Utryddelsen av ”laverestående raser” var ifølge Ratzel en uunngåelig del av nasjonenes ”kamp om plass” – idéer som Hitlers riksminister Rudolf Hess senere tok til seg da han leste Ratzels bøker.

Hitlers raseteorier er hentet i Afrika, fra ei bok skrevet av den da prominente tyske antropologen Eugen Fischer. I 1908 reiste han til Tysklands sørvestafrikanske koloni og gjorde en studie av barn av tyske menn og namibiske herero-kvinner. Det førte til lange rapporter til Berlin, der han advarte mot ”den genetiske trussel” ved raseblanding, og til boka Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene (”prinsippene for den menneskelige arvelighet og rasehygiene”), der han forsøkte å bevise at disse barna intellektuelt og fysisk var underlegne de tyske barna. Hitler leste boka da han flere år seinere skrev Mein Kampf, mens han satt i fengsel. Boka er et avgjørende fundament for Hitlers raseteorier og nazitidas raselover. Fischer ble Det tredje rikes ledende ekspert på rasehygiene og underviste SS-offiserer i rasehygiene, ikke minst den fryktede SS-legen Josef Mengele, ”Dødens engel”.

Uniformen til de beryktede Brunskjortene (nazistenes stormtropper) har sin brune farge fordi den var laget for kamp i Afrikas ørken og savanne. Uniformene var et restlager fra de tyske troppene i Sørvest-Afrika.

• Les også sak om folkemordet og kvinnen som overlevde: Tysklands folkemord i Namibia

(Endringer i fra første utgaven av saken. I den første utgavene av saken stod det: Hitlers stedfortreder Hermann Göring var sønn av Heinrich Ernst Göring, tysk offiser i en av de tyske konsentrasjonsleirene i Sørvest-Afrika. Her sto han i spissen for medisinske forsøk på fanger, med raseforskning for øye.

Historiker Tore Linne Eriksen mener dette er feil. På Facebook skriver han: "Pappa Göring var koloniguvernør mellom 1885 og 1890, hadde vært tilbake i Tyskland i 13 år da folkemordet blei innledet, og var pensjonert sida 1895 (Ruhestand). Sønnen var stolt av sin fars afrikabakgrunn, og i cella i Nürnberg hadde han innrammet bilde av sin far i koloniuniform. Men raseforskning og konsentrasjonsleirer var det nok av andre som sto klar til å drive med. "

* Britene brukte konsentrasjonsleirer under Boer-krigen i Sør-Afrika for å huse boer kvinner og barn, samt boernes svarte gårdsarbeidere. Britene brukte brentejordstaktikk for å knekke boerrepublikkenes motstand.