Afrikaforsker hevder Sudan-konflikten er første runde i en borgerkrig
Sudan risikerer å kollapse som følge av maktkampen mellom landets to mektigste generaler. Men kampene kan også få følger langt utover Sudans grenser.
Begge generalene har titalls tusen soldater under sin kommando. De har også utenlandske støttespillere, mineralrikdommer og andre ressurser som kan gjøre dem lite sårbare for sanksjoner.
Dette er oppskriften på den type langvarig konflikt som har rasert andre land i Midtøsten og Afrika – fra Libanon og Syria til Libya og Etiopia.
Kampene brøt ut midt i Sudans forsøk på å gå over til å bli et demokrati etter flere tiår med autoritært styre. Flere hundre mennesker er drept, og millioner er fanget i kryssilden fra luftangrep, gatekamper og hard skyts i urbane strøk.
Her er en gjennomgang av det som skjer, og hvilke konsekvenser det kan ha utenfor Sudan.
Hvem kriger?
General Abdel Fattah al-Burhan, øverstkommanderende for Sudans væpnede styrker, kjemper mot general Mohammed Hamdan Dagalo, leder for den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF).
Begge var en del av militærjuntaen som kuppet makten i landet i 2021. Dagalo var Burhans nestkommanderende. Samtaler om å innlemme RSF i regjeringshæren pågikk før de to tidligere kuppartnerne 15. april barket sammen i væpnet konflikt.
RSF ble dannet i 2013 med utgangspunkt i den beryktede Janjaweed-militsen, som i flere tiår har stått bak krigsforbrytelser mot befolkningen i Darfur-regionen vest i Sudan.
Generalen som kommer seirende ut av kampene, blir trolig Sudans neste president. Den som taper, kan sannsynligvis vente seg eksil, fengsel eller død. En langvarig borgerkrig eller at partene tar kontroll over ulike deler av landet, er heller ikke utenkelig.
Den britiske Afrikaforskeren Alex de Waal hevder at konflikten trolig er første runde i en borgerkrig.
– Med mindre den blir raskt avsluttet, vil det bli en konflikt på flere nivåer med regionale og noen internasjonale aktører som har sine interesser og som bruker penger, våpenforsyninger og muligens sine egne styrker eller leiesoldater, sier Waal.
Hva betyr kampene?
Egypt regner Sudan som felles alliert mot Etiopia og har nære bånd til regjeringshæren. Myndighetene i Kairo har bedt om at kampene i Sudan må ta slutt, men Egypt vil trolig ikke sitte stille i båten hvis RSF får overtaket i kampene.
Nilen er svært viktig for livsgrunnlaget i både Sudan, Egypt og Etiopia. En vesentlig bakteppe for maktbildet i området er en elvedemning som Etiopia har bygget, og som både Egypt og Sudan frykter vil gå utover deres vannforsyning.
– Det som skjer i Sudan, vil ikke forbli i Sudan, sier Alan Boswell, som jobber tett på området i organisasjonen Den internasjonale krisegruppen.
Sudan har grense til ytterligere fem land: Libya, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk, Eritrea og Sør-Sudan. De fleste av landene har selv store interne stridigheter, og en rekke ulike opprørsgrupper holder til i landene.
– Tsjad og Sør-Sudan har umiddelbart størst risiko for å bli dratt inn i konflikten. Men jo lenger kampene pågår, desto mer sannsynlig er at vi kommer til å se stor ekstern innblanding, sier Boswell.
Hvilke fremmede makter har interesser?
Flere arabiske land har fattet interesse for Afrikas Horn de senere årene og forsøker å få makt i området.
De forente arabiske emirater har nære bånd med RFS. I Emiratenes og Saudi-Arabias krigføring mot Houthiene i Jemen har RFS sendt tusenvis av soldater for å slåss mot de Iran-støttede Houthi-opprørerne.
Russland har lenge hatt planer om å bygge en marinebase i Port Sudan, som skal huse 300 soldater og fire skip.
Leiesoldatgruppen Wagner har operert i Sudan siden 2017. De er svært tett knyttet til regimet i Kreml. USA og EU har innført sanksjoner mot to Wagner-tilknyttede gullgruver i Sudan som er anklaget for å holde på med smugling.
Mandag sa Finlands utenriksminister Pekka Haavisto at Wagner kan tjene på krisen. Han fremholder at vestlig involvering i området er viktig, selv når det kniper.
– Hvis vi drar, skaper vi rom for Wagner-soldater og Russland, sier Haavisto ifølge Reuters.
Hvilken rolle har vestlige land hatt i landet?
På 90-tallet ble Sudan et lite stuerent land blant vestlige nasjoner da tidligere president Omar al-Bashir tillot Osama bin Laden og andre militante islamister å ha Sudan som fristed.
Isolasjonen av Sudan tiltok på 2000-tallet, da al-Bashir ble beskyldt for omfattende overgrep mot sivile i Darfur.
I 2019 ble Bashir styrtet av hæren, og i 2020 fjernet USA Sudan fra sin liste over land som sponser terrorisme. Det skjedde etter at overgangsregjeringen i landet fremmet et ønske om å normalisere forholdet til Israel.
Men da overgangsregjeringen ble avsatt av militærkuppet i 2021, ble utbetalinger av internasjonale lån stanset. Dette, sammen med skyhøy inflasjon, har sendt landets økonomi utenfor stupet.
Kan ytre krefter stanse kampene?
Sudans økonomiske ulykke kan bety en mulighet for vestlige land til å legge press på begge sider i konflikten. Imidlertid har de stridende partene lenge vært involvert i lyssky handel av naturrikdommer, noe som gjør dem mindre sårbare for sanksjoner.
RSF-leder Dagalo kan dra nytte av sin families store buskap og gullgruvedrift. Trolig har han fått god betaling av arabiske land for krigsdeltakelse i Jemen.
Regjeringshæren kan imidlertid støtte seg på landets næringsliv og banker, som beriket seg selv grovt under al-Bashir lange regjeringstid. Næringslivet anser RSF som en trussel.
Svært mange ber partene i konflikten komme til en løsning. Imidlertid kan det store antallet mulige meklere – inkludert USA, FN, EU, Egypt, Gulf-landene, Den afrikanske union og den regionale østafrikanske samarbeidsorganisasjonen IGAD – gjøre fredsmekling mer komplisert enn å avgjøre konflikten med kuler og krutt.
