Meninger
Sør-Sudan: Humanitær krise, vold og liten vilje til politisk reform
Hvor lenge kan omverdenen tillate seg å ha tålmodighet med lederne i Sør-Sudan egentlig?
- Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
journalist og kommentator
Juba, forsommeren 2022, inn på kontoret kommer et parlamentsmedlem halsende, med tre telefoner i hånda, beklager at han er sen.
– Vi har akkurat vedtatt en forordning for politiske partier, det er 61 partier som kan stille til valg, sier medlemmet.
Som andre politikere som vil snakke med utenlandske journalister, foretrekker han å være anonym, men et innblikk i irrgangene som sørsudansk politikk er han villig til å gi.
– Dette spørsmålet om politiske partier er viktig, det er en av de tingene vi må greie ut, det betyr at vi er i en prosess, men det går sakte.
Spørsmålet er hvor lenge omverdenen kan sitte og se på at landets ledere drar føttene etter seg.
Maren Sæbø
Valg i 2025 - i beste fall
I september 2018 underskrev de to hovedantagonistene i Sør-Sudans borgerkrig, president Salva Kiir og hans rival og nåværende visepresident Riek Machar, en avtale om å få slutt på borgerkrigen som har herjet landet med unntak av noen korte perioder siden 2013.
Avtalen fra 2018 er en versjon av en tidligere avtale, inngått i 2015 (skutt i stykker i 2016), og har derfor fått akronymet R-ARCSS – Revitilized Agreement on the Resolution of Conflict in South Sudan.
I korte trekk skisserer både R-ARCSS, og forgjengeren ARCSS, en overgangsperiode som skal lede fram til valg i landet. Andre viktige punkter er integrering av noen av landets mange væpnede styrker og maktdeling.
Datoen for valg ble satt til februar 2023.
Om navnet er mer enn en munnfull, er avtalen, eller avtalene, ikke mindre vanskelig å fordøye. Særlig fordi partene ikke har vist noen videre villighet i de fire årene som nå har gått siden signering.
Derfor var det ikke veldig overraskende da tidsplanen for implementering av avtalen for noen uker siden ble utsatt.
Det betyr at Sør-Sudan ikke vil avholde valg før i 2025. I beste fall.
Fred, bare på papiret
Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch er blant dem som mener den siste utsettelsen må brukes til noe.
I en uttalelse skisserer de opp fire punkter der sørsudanske ledere bør adressere, alle fire punktene handler om å få slutt på straffefriheten for menneskerettighetsbrudd, og sørge for et minimum av rettssikkerhet for sørsudanske borgere.
Særlig er organisasjonen bekymret for vilkårlige henrettelser, og de frie tøylene som er gitt det nasjonale sikkerhetsbyrået (NSS).
For selv om det er fred i Sør-Sudan, på papiret, oppleves det ikke slik for landets 11 millioner innbyggere. I følge konfliktdatabasen til ACLED har både kamphandlinger og angrep mot sivile i landet økt siden 2018, med en foreløpig topp mot slutten av 2021.
Noe av dette kan tilskrives selve prosessen med å pasifisere og integrere ymse væpnede aktører. Men det synes også helt tydelig at de grusomhetene som har herjet landet siden 2013, og som ingen av de ansvarlige har måttet svare for så langt, vil fortsette å hjemsøke landet.
I mangel på politisk reform og et rettsoppgjør er sørsudanerne fanget i en syklus av vold og hevn. Dette er en syklus, som fram til inngåelsen av fredsavtalen i 2018, hadde kostet 400 000 mennesker livet.
Hvor mange som har måttet bøte med livet etter dette, vet vi ikke.
Spørsmålet er hvor lenge omverdenen kan sitte og se på at landets ledere drar føttene etter seg.
Første delmål nådd
Tirsdag 30. august nådde man første delmål i avtalen.
Nesten 22 000 tropper er nå uteksaminert til den nye forente nasjonale sikkerhetsstyrken. Blant de uteksaminerte finnes både spesialsoldater, politi og viltvoktere, flere av dem bevæpnet med stokker.
Ved seremonier for de nye troppene var blant annet Ugandas president Yoweri Museveni, og Sudans leder, general Abdel Fattah al-Burhan til stede.
I sin tale til de nye soldatene gjentok Salva Kiir kravet om at våpensanksjoner mot landet må opphøre, slik at stokkene kan byttes med noe mer virkningsfullt.
PDet er imidlertid lite som tyder på at mangel på våpen står i veien for den videre fredsprosessen.
– Hvem er det sørsudanske ledere frykter?
Sør-Sudan står midt i en humanitær krise, tre av fire sørsudanere trenger i løpet av året hjelp for å komme seg gjennom til neste år.
Pressefriheten og organisasjonsfriheten er i beste fall punkter på det samme tynne papiret som deklarerer fred i landet.
I realiteten risikerer både journalister og det øvrige sivilsamfunnet både liv og lemmer.
– Det du må spørre om er hva de er redd for, sa det anonyme parlamentsmedlemmet til meg.
Hvem er det sørsudanske ledere frykter?
De har vist at de ikke bryr seg noe særlig med FN-styrkens tilstedeværelse eller de utallige utsendingene fra den Afrikanske Union (AU).
Både FN og AU har dokumentert og påtalt de grove menneskerettighetsbruddene i kjølvannet av krigsutbruddene i 2013 og 2016, uten konsekvens for presidenten og visepresidenten (noen av deres løytnanter er underlagt sanksjoner, men reiser og investerer fortsatt ganske fritt i regionen).
Noe mer nervøse er sørsudanske ledere i møte med Verdensbanken og Pengefondet, særlig midt i det som også er en økonomisk krise.
Et sted her ligger handlingsrommet for det internasjonale samfunnet, men det krever at man engasjerer seg for landet igjen. Så pass skylder vi Sør-Sudans befolkning.
