«Rwanda var for lite.
Det var for lite og for svart»

«Folk ankom i små grupper, sakte frem fra eukalyptustrærne bak skolen. Noen var skadet. Det var en jente, seks år, med et machete-kutt i hodet, og en gutt med et åpent skuddsår i skulderen. Han gråt ikke. Snart var det folk over alt. Da klasserommet var fullt, ble skolegården inntatt. De var på FN-grunn, og trodde ingen ville våge å ta seg inn (…). Det var fredag den 8. april 1994. Her i Kicukiro, og i hele byen flyktet folk fra terroren, til kirker. skoler og sykehus».

I boka A people betrayed beskriver Linda Melvern starten på det som skulle bli et nesten hundre dagers helvete, der ekstremister fikk med seg store deler av hutu-befolkningen i en voldsorgie mot tutsi-minoriteten. To dager tidligere var flyet med president Júvenal Habyarimana skutt ned rett før landing i Kigali. Attentatet var bare starten, for i følge rwandiske myndigheter blir mer enn én million drept den våren for 20 år siden.

– Det var en godt planlagt politisk kampanje for å eliminere en hel folkegruppe, fordi hutu-ekstremistene ikke ville dele makten. Målet var, for å bruke deres egne, skremmende ord; «å skape en ren hutu-stat». De importerte de store mengder macheter, trente opp en milits og etablerte hat-radio der tutsiene ble omtalt som umenneskelige, som kakkerlakker, sier forfatter og journalist Linda Melvern til Bistandsaktuelt.

Rasistisk hatradio

Natten etter nedskytingen av presidentens fly (Fortsatt er det et mysterium hvem som skjøt ned flyet; journ.anm.) setter rwandiske hærstyrker og Interhamwe-militsen opp veisperringer i og rundt Kigali: Tutsier og moderate hutuer drepes. Nedskytingen blir brukt som argument for at «kakkerlakkene» er i ferd med å ta makten i landet.

I april 1994 har har store deler av befolkningen lyttet til Radio Télévision Libre des Milles Collines (RTLM) rasistiske hat-propaganda i snart ett år. Radiostasjonen spilte en helt avgjørende rolle for å skape den rasefiendtlige stemningen som tillot at folkemordet fikk utvikle seg: Venn ble til fiende og retorikken ble slukt av folk i alle samfunnslag. Bare timer etter at presidentens fly treffer bakken, sprer volden og frykten seg ut over landet:

Da Interahamwe-militsen kom til Ntamara, sør for hovedstaden Kigali, flyktet mange til det lokale rådhuset i håp om å finne beskyttelse der. 

Men i døren møtte de ordføreren som sa: «Om dere drar hjem, skal dere dø. Om dere flykter inn i bushen, skal dere dø. Om dere blir her, skal dere dø. Likevel må jeg si til dere, dra herifra – for jeg vil ikke ha blod foran mitt rådhus».

Mange dro videre til den lokale kirken.  

«Vi tenkte at om vi kom inn i Guds hus, ville ingen ta oss der», forteller Alisa til nettstedet Rwandan Stories. Slik ble det ikke. Alisa overlevde, men i og rundt den lille kirken ble mer enn 5000 mennesker massakrert. Med macheter, skytevåpen og granater. I det ene kirkerommet finnes fremdeles blodspor på veggen, og fortsatt ligger levningene og eiendelene til hundrevis av mennesker inne i kirken. Så Rwanda aldri skal glemme.

Allerede den 7. april snakket en rystet General Roméo Dallaire med den kanadiske radiokanalen CBC. I intervjuet beskriver sjefen for FNs fredsbevarende styrke UNAMIR hvordan hutu-ekstremister har startet massakreringen av tutsier og moderate hutuer. Han bekrefter også drapet på tre FN-soldater, men sier han ikke kan utdype. Senere samme dag kommer meldingen fra FN-bygningen i New York: Ti FN-soldater er drept sammen med landets statsminister Agathe Uwilingiyimana. 

Drapet på FN-soldatene skulle få fatale konsekvenser for det internasjonale samfunnets vilje til å gripe inn – for Rwandas tutsibefolkning.

Falsk FN-trygghet

Tutsi-minoriteten i Rwanda hadde opplevd vold og diskriminering mange tiår før 1994. Noen vil hevde at kolonimakten Belgias innføring av etnisk orienterte id-kort startet det hele, og i utallige artikler de siste tyve årene har ulike aktører fått skylden for ikke å ha bidratt til å stoppe folkemordet. Da lynsjingen brøt, fremstilte en rekke medier konflikten som en afrikansk stammekrig. I realiteten handlet det om politisk og økonomisk makt.

I 1990 bodde én million tutsier i flyktningleire i nabolandene. Med mål om å returnere til hjemlandet ble Rwanda Patriotic Front (RPF) opprettet med støtte fra ugandiske myndigheter. En tre år lang borgerkrig endte i en internasjonalt initiert fredsavtale høsten 1993. Kort tid etter sendte FN 2500 belgiske, kanadiske og afrikanske soldater, ledet av general Roméo Dallaire, for å sikre at fredsavtalen ble overholdt av begge parter. 

Kigali var full av FN-tropper og store hvite pansrede kjøretøy.

Men inntrykket av FN-kontroll skulle vise seg å være en falsk trygghet. Hutu-ekstremistene ønsket ingen maktdeling med RPF og tutsiene. I tillegg var de holdt utenfor i fredsprosessen. Det skulle få enorme konsekvenser.

I kulissene sto flere parter mot hverandre i FNs sikkerhetsråd. 

Både fransk og amerikansk etterretning skal ha visst om planer for etnisk rensing allerede tidlig på 90-tallet. Da FN-troppene landet i Rwanda i ´93 var det franskmennene som jobbet mot UNAMIR og støttet Rwandas regjering. Da folkemordet var i gang, var særlig USA negative til en intervensjon. Det var flere grunner til det, men først og fremst fordi en FN-operasjon, militært støttet og betalt av USA, ikke hadde støtte hos det amerikanske folk; minnene fra Somalia året i forveien var fortsatt sterke. I tillegg var de brutale drapene på ti FN-soldater en viktig del av diskusjonen. Da Sikkerhetsrådet ble enige om tilbaketrekking av 90 prosent av UNAMIRs styrker, var katastrofen et faktum.

Imens, på bakken i Kigali, prøvde general Dallaire å skape «trygge soner» på fotballstadioner, skoler og sykehus. 

Men med en liten og «ubevæpnet» observatørstyrke, ble generalen og hans soldater handlingslammede vitner til at sivile ble slaktet ned. Og i FN-bygningen i New York diskutert man om man skulle kalle det som skjedde for et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha, og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda.

En pliktforsømmelse

I snart tjue år har Linda Melvern forsøkt å forstå hvordan folkemordet kunne skje. Den erfarne journalisten er svært kritisk til det internasjonale samfunnets manglende respons både før og under folkemordet. I A People Betrayed skriver hun om en rwandisk oberst som er overbevist om at de europeiske styrkene som ankom for å hente ut utlendinger, kunne stoppet folkemordet - om de ikke hadde trukket seg ut. Melvern er ikke uenig:

– At de kom, hentet ut ex-pats, og dro igjen, var å gi ekstremistene grønt lys. De dagene, vi snakker om den første uken egentlig, kunne et relativt lite antall soldater ha stabilisert situasjonen og stoppet at volden spredde seg, sier Melvern til Bistandsaktuelt.

Hun mener FN og medlemslandenes fokus på det tidligere Jugoslavia kan være én av årsakene til at ingen ville gripe inn.

– Også var det krisen i Somalia, som både da og etterpå er brukt som en unnskyldning. Viljen var ihvertfall ikke der. En av de mest alvorlige blemmene, var at de ikke-permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd ble holdt utenfor når det gjaldt informasjon om hva som skjedde, sier Melvern. 

Sikkerhetsrådets leder på den tiden, Colin Keating, uttalte også senere: «Vi så Rwanda som en liten borgerkrig, ikke den ulmende vulkanen det egentlig var».

– De fem faste medlemslandene i Sikkerhetsrådet vil si at de ikke visste hva som foregikk, til tross for at de hadde stemt frem en fredsbevarende operasjon. Kanskje analyserte de ikke den informasjonen de satt på godt nok, kanskje brydde de seg rett og slett ikke.

– Jeg spurte general Roméo Dallaire om dette en gang. Han sa: «Rwanda var for lite. Det var for lite og for svart».

Hakket til døde

Da Francine Mukagatore (44) var 19 år giftet hun seg med den seks år eldre Mucyo Silvester. De bosatte seg i Butare sør i landet, tre år senere fødte hun parets sønn.

– Den lille familien vår fikk tre gode år sammen. Men en dag kom han uanmeldt hjem fra jobb. Han sa det var fullt kaos, at folk ble drept i Kigali. Så kom Interhamwe, og vi bestemte oss for å forlate huset og gjemme oss i bushen.

Mukagatore forteller at hun og ektemannen kom bort fra hverandre under den dramatiske flukten, og at mannen hun elsket ble tatt av Hutu-militsen.

– Først forgiftet de ham. De ville gi ham en smertefull død. Han kastet opp, gang på gang. Dette vet jeg for det var vitner til hendelsen. Da han ikke orket mer og bare lå der i sitt eget spy – hakket de ham til døde med macheter, sier hun stille.

Selv flyktet hun til onkelen, men bare to uker etter ektemannens død kom Interhamwe-militsen også dit. En gruppe på tjue menn, med kjepper og macheter.

– De samlet alle i landsbyen på et sted hvor det var en seks meter dyp latrine. Onkelen min, hans familie, meg og min sønn var der også. Der tvang de oss til å kle oss nakne. Så stod vi der, helt forsvarsløse. De slo oss med stokker og macheter. Onkelen min var den første som ble drept. Et stokkeslag mot bakhodet. Så kastet de ham ned i den dype brønnen. Seks andre ble også drept og kastet ned i hullet, forteller Mukagatore.

– Da det var «min tur» sa en av morderne at de burde spare på meg. At de burde ta meg til «kone» fordi jeg hadde så fin rumpe. Jeg stod der, helt naken og livredd. Jeg hadde akkurat sett flere familiemedlemmer bli drept, og så stod de der og snakket om kroppen min.

- Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte

Francine Mukagatore blir våt i øynene, men fortsetter å fortelle:

– I ukene som fulgte var jeg og sønnen min med dem. Jeg måtte sove med dem – på rundgang. Tre av dem kom ganske regelmessig, men i løpet av de neste ukene kom det mange menn til min seng. Og over alt hvor vi dro så jeg døde og lemlestede mennesker.

Mukagatore forteller om daglige overgrep, og uker i Interhamwe-militsens varetekt nesten helt uten tilgang på mat og vann.

– Hver kveld tenkte jeg; om jeg overlever denne natten, dør jeg i morgen.

I juli 1994 tok Rwanda Patriotic Front over kontrollen i landet. Hutu-ledelsen flyktet til Zaire (i dagens DR Kongo; journ.anm), og hundretusener av flyktninger fulgte etter. Men for Francine Mukagatore hadde overgrepene for alltid satt spor.

– Jeg var helt ødelagt. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte.

Hun forteller at hun i årene etter folkemordet har født tre barn med tre ulike fedre. De tre døtrene har det bra: Gjør det godt på skolen og har mange venner.

– Men for noen år siden fikk jeg vite at jeg er hiv-positiv. Jeg vet ikke om barna også er smittet. Jeg tør ikke sjekke, sier hun stille.

Ifølge offisielle tall ble 250 000 kvinner utsatt for seksuelle overgrep i løpet av de nesten hundre dagene folkemordet pågikk. Bistandsaktuelt spør forsiktig om hun har tilgitt de som drepte ektemannen, de som forgrep seg på henne.

– Det er ikke mulig å tilgi noen som ikke har bedt om tilgivelse. Jeg møtte de som drepte mannen min under gachacha-rettsakene. Det var ingen som ba om å få min tilgivelse da.

«Et grusomhetens teater»

I boka Shake hands with the devil skriver UNAMIR-sjef Roméo Dallaire at han trodde han skulle til Afrika for å bistå to parter i å oppnå en fred begge ønsket. I stedet ble han og FN-soldatene fanget i en spiral av en borgerkrig som endte med folkemord. 

I boka beskriver han en dag på patrulje i hovedstaden Kigali. På vei gjennom alle byens veisperringer: «Det var som et grusomhetens teater, kontrollert av mobben».

«Jeg bestemte meg for å dra til Hotel Mille Collines (Hotel Rwanda; journ.anm.), hvor jeg visste en gruppe ex-pats og rwandere hadde søkt tilflukt. Hotellet var fullt av skrekkslagne sivile. De stimlet sammen rundt meg og bad om beskyttelse. Jeg prøvde å være oppmuntrende og sa de måtte holde seg i ro. Men ord var det eneste jeg kunne tilby».

• Les også: Romeo Dallaire til Bistandsaktuelt: Har mislyktes, igjen

General Dallaire beskriver i detalj det seige FN-byråkratiet han mener hindret ham soldater og operasjonell frihet til å stoppe blodbadet. Han er krystallklar på at bestialitetene var en varslet katastrofe. En katastrofe han selv hadde sendt utallige meldinger om i månedene før presidentens fly ble skutt ned. Meldinger som beskrev hvordan hutu-militsen forberedte seg, hvordan RTLM fortsatte sin hatsendinger og hvordan tutsier sporadisk ble drept og mishandlet i gatene. Et helvete han mener FNs medlemsland og Sikkerhetsrådet kunne og burde ha stoppet. Til den britiske kringkasteren BBC har han tidligere uttalt at alt som kunne gå galt, gikk galt i Rwanda:

«Jeg vet det finnes en gud, for i Rwanda håndhilste jeg på djevelen. Jeg har sett ham, jeg har luktet ham, og jeg har berørt ham. Jeg vet at djevelen finnes og derfor vet jeg også at det må finnes en gud», skriver han i boka.

Beatha Iribagiza (48) forteller Bistandsaktuelt om lykkelige år med ektemannen Fredrick Kamuzinzi. De giftet seg i 1984, hun 18, han 30 år. Med mannens jobb i et transportselskap kunne de bygge et fint hus i Kigali, til seg og de fem barna. Ti lykkelige år fikk de sammen. Men idyllen i Kicukiro-nabolaget i Kigali tok en brå slutt den 7. april 1994.

«Kakkerlakkene må dø»

– Vi hadde vært hjemme hele dagen, siden presidenten var død turde vi ikke gå ut. Vi hørte Interhamwe nede på veien: “Kakkerlakkene har drept vår leder. Nå skal vi drepe dem. Kakkerlakkene må dø”. Først var det hamring på porten. Så skudd i lufta. Fredrick åpnet døra for å gå ut å snakke med dem, men de var allerede kommet seg inn på gårdsplassen og skjøt ham der, forteller Iribagiza når vi besøker henne hjemme i Kicukiro.

– Jeg stod rett bak, med vår ett år gamle datter bundet bak på ryggen. Da jeg forsøkte å stoppe dem fra å komme inn i huset, stakk en meg med en bajonett. Jeg kollapset. Så skjøt de meg også. I ryggen. I flere dager lå jeg slik. Med hodet ned i min manns og mitt blod. Inn og ut av bevissthet. Og på ryggen hang fortsatt datteren min. Hun ble ett år.

Noen naboer fant Beatha Iribagiza etter fire dager og fikk henne på sykehus. Men Interhamwe hadde drept ektemannen og to av barna. Eldstesønnen klarte å rømme og to andre barn som var hos besteforeldrene da Interhamwe kom, overlevde også.

– De var sikkert ti menn den dagen. Jeg kjente ikke alle, men noen av dem hadde ansikter jeg kjente fra nabolaget. Under gachacha-domstolene fikk flere av dem lange straffer, sier Iribagiza, og forteller at hun har sett to av drapsmennene i nabolaget nå i senere tid:

– De bor fortsatt her i området. Men jeg er helt nødt til å legge dette bak meg. For å komme videre i livet må jeg få alle de vonde tankene ut av hodet. Men jeg har ikke tilgitt dem. Man kan ikke tilgi noen som ikke har bedt om tilgivelse.

Iribagiza tror det fortsatt finnes grupper i Rwanda som bærer på de politiske idéene som førte til folkemordet i 1994.

– Hatet lever der ute fortsatt. Selv om myndighetene har gjort mye for å viske ut skillelinjene, finnes fortsatt folk som ser på hverandre som hutuer og tutsier. Jeg synes ikke det er problematisk i seg selv. I mange land lever ulike folk fint sammen med forskjellene. Det burde vi også klare, sier hun. 

– Diplomatisk hemmelighetskremmeri

Ordet «folkemord» og sammenligninger med Rwanda er brukt om både Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk, og situasjonen i Syria forverrer seg uke for uke. Ser Linda Melvern noen likheter med det som skjdde i Rwanda for 20 år siden?

– Jeg vet ikke om det er mulig å sammenligne. Det jeg vet, er at Sikkerhetsrådet vil ta beslutninger om Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk og Syria i hemmelige og uformelle sesjoner. Dette er en av de åpenbare svakhetene i systemet – det diplomatiske hemmelighetskremmeriet som gjør at ingen enkeltpersoner eller land holdes ansvarlig for avgjørelser som tas. Om noen hadde blitt holdt ansvarlig den gang, hadde vi kanskje ikke sett disse konfliktene i dag. Diplomatene og politikerne, de satt der dag etter dag og visste at tusener av mennesker ble drept – og de valgte å ignorere det, sier hun.

Melvern mener det er viktig å poengtere at den internasjonalt finansierte fredsavtalen i forkant av folkemordet, som skulle iverksette en maktdeling mellom hutuer og tutsier, hadde ekstremt korte tidsfrister.

– Avtalen krevde at Rwanda skulle iverksette maktdeling i løpet av en periode på to år. Om man sammenligner det med fredsprosessen i Nord-Irland, skulle Rwanda altså, gjøre det samme på to år som det har tatt tredve år å oppnå i Nord-Irland. For å sette det i perspektiv: Å iverksette maktdeling med demokrati i et underutviklet land som Rwanda; med et mindretall, uten en middelklasse og uten forståelse for hva et demokrati er, på to år – det er nok et av de største diplomatiske feilskjærene etter 2. verdenskrig, sier hun. 

Det er uklart hvor mange som faktisk ble drept den våren og forsommeren 1994. Ofte blir tallet referert til å være rundt 800 000 mennesker, men ifølge nye anslag fra rwandesiske myndigheter ble 1 070 000 tutsier og moderate hutuer slaktet ned på under 100 dager. 

Bak drapene stod myndighetspersoner, militære og vanlige borgere.

Jean-Damascène Gasanabo, PhD og direktør ved Rwandas nasjonale forsknings- og dokumentasjonssenter ved National Commission for the Fight against Genocide, sier at rwandiske myndigheter ikke kan utelukke at grusomhetene vil gjenta seg.

– Det finnes mennesker i dette landet som fortsatt har de samme meningene og som kan gjenta ugjerningene, om muligheten byr seg, sier direktøren til Bistandsaktuelt.

«Må lære oss å leve med den mørke fortiden»

Derfor drifter CNLG en rekke Genocide Memorials, i kirker, i skolebygg og på steder der massedrap skjedde. Som Murambi Technical School, helt sør i landet, der 45 000 mennesker skal ha blitt drept. Stedet er akkurat blitt nasjonalt minnesenter, slik at nye generasjoner, skoleklasser, skal lære om volden som herjet landet for 20 år siden.

Inne i skolen, omgitt av grønne åser, fortelles historien i tekst og bilder. 

Fra belgiernes kolonisering og innføring av id-kort, til det politiske spillet og hat-retorikken som steg fram i årene før massakrene. Om hvordan drapene ved Murambi var nøye planlagt, om at macheter som ble delt ut til sivile. Om hvordan tutsiene som hadde søkt tilflukt inne på skolen forsøkte og gjøre motstand, men at de ikke hadde mye å stille opp med mot mobbens sofistikerte og godt planlagte angrep. At av 45 000 mennesker som søkte tilflukt på skolens område, klarte bare 12 å slippe levende fra blodbadet – og at lokale myndigheter skal ha laget enorme massegraver, for å skulle ugjerningen.

Utenfor hovedbygningen der den grusomme historien fortelles, ligger idrettsplassen der franske styrker skal ha spilt volleyball oppe på en av massegravene da de kom til området noen uker senere. Og så, sovesalene: En stram lukt. Fortsatt i bruk. Hundrevis av balsamerte lik i en åpen massegrav: Menn, kvinner og barn. 

For at Rwanda aldri må glemme.

FN mener folkemordet i Rwanda strekker seg fra januar til desember 1994. CNLG og rwandiske myndigheter mener det startet allerede i oktober 1990.

– Folkemordet var nøye planlagt. Noen mener planleggingen startet i 1959 – vi mener den startet i 1990. Flystyrten og attentatet på Júvenal Habyarimana ble bare brukt som en unnskyldning for å starte drepingen. Nabo drepte nabo. Det var til og med hutuer som drepte sin egen familie. Om man har drept sin egen kone, hvordan skal du da kunne fortsette å leve videre med resten av familien? spør CNLG-Direktør Gasanabo.

Han mener det er mange av denne type problemstillinger i Rwanda. 

– Det betyr at de som drepte og de som overlevde måtte finne måter å leve sammen på. Det var et enormt vanskelig klima å skape forsoning i, sier han.

CNLG-direktøren mener en av de viktigste mekanismene for å legge traumene bak seg, har vært gachacha-domstolene, og forteller at i alt to millioner gachacha-dommer er avsagt. Systemet baserer seg på tradisjonell konfliktløsning hvor personer som nyter tillit i et lokalsamfunnene avsier dom på grunnlag av rettsforhandlinger og forlik. Systemet har både straff og rehabilitering i seg.

– Vi må lære oss å leve med den mørke fortiden. Dét er vi i ferd med å klare, for nå er vi, nesten alle sammen, bare Rwandere – ingen er hutu og ingen er tutsi. Men det er viktig at vi ikke glemmer historien, for folkemord kan skje igjen. Det kan skje der det er dårlig lederskap, der det er fattigdom eller urettferdighet. Den type krefter som overtok Rwanda på nitti-tallet finnes fortsatt, sier Jean-Damascène Gasanabo.