Der folket stemmer på menn fra gata

Etter 24 år under president Daniel Arap Mois diktatorvelde og 8 nye år med varierende forsøk på flerpartidemokrati, fikk Kenya i 2010 omsider sin nye og moderne grunnlov. Den etniske valgkonflikten fra 2007 til 2008, med over tusen drepte, skremte vettet av de fleste kenyanere. Arbeidet med å utarbeide en ny grunnlov startet raskt etter.

To av de viktigste grunnideene bak den nye grunnloven var desentralisert makt og folkevalgte kontrollinstanser for å få den løpske korrupsjonen under kontroll. Landet ble delt inn i 47 fylker som hver fikk sin folkevalgte guvernør og senator. Presidentembetet fikk mindre makt over fylkene og måtte heretter dele innflytelse med nasjonalforsamlingen som lovgivende makt og rettsvesenet som dømmende makt.

Dette så vakkert ut på papiret og verdens ledere heiet på Kenya.

Alle de nye posisjonene sto for valg i 2013. Dette gikk relativt fredelig for seg og det var stor optimisme blant folk flest. Men mange av vinnerne var kjente navn og det ble ingen revolusjon over natta. Det neste nasjonal- og fylkesvalget sto i 2017. Da hadde nasjonen fire år med erfaringer og folk burde ha mer viten om konsekvensene av sine frie valg. Det var et interessant valg siden hele 51 prosent av velgerne var under 35 år og 47 prosent var kvinner. Dette var to grupper som hadde vært underprioritert under det tidligere gammelmannsveldet.

Fra folkevalgt til anklagd

Nairobi er befolkningsmessig det største fylket i landet, etterfulgt av naboen Kiambu. Valget på guvernør i disse fylkene fikk nesten like stor oppmerksomhet som presidentvalget. Dette er posisjoner som har mer direkte innvirkning på folks hverdagsliv.

I Nairobi vant Mike Sonko en klar seier med 54 prosent av stemmene og i Kiambu vant Ferdinand Waititu med sensasjonelle 78 prosent av stemmene. Det var lite snakk om valgfusk. Dette var trolig et uttrykk for folkemeningen. En av de «reneste» og mest respekterte lederne, Peter Kenneth, fikk bare 3 prosents oppslutning (prosentandel av stemmene, red. anm.) i Nairobi.

Waititu fikk æren av å være den første guvernøren som ble fratatt alle funksjoner da senatet stemte over anklager om korrupsjon og vanstyre i januar 2020. Sonko ble den neste da han i desember 2020 led samme skjebne. De venter begge på den videre prosessen i rettsapparatet.

Mbuvi Gideon Kioko vokste opp i Majengoslummen i Mombasa hvor han kom seg inn på det lavprisede eiendomsmarkedet før han investerte i det beryktede matatu-markedet (minibuss) i Nairobi. Med ungdomsvennlige busser fulle av høylytt hip-hop, videoskjerm og dekket av radikal graffiti ble han raskt kjendis og lokal helt. Folk kalte ham bare Sonko eller Sonkoree som betyr rik på Nairobidialekten Sheng. Det var usikkert hvor rikdommen hans kom fra. Sikkerhetsminister George Saitoti kalte ham narkotikabaron i parlamentet i 2010, men det ble aldri reist noen sak rundt det. I de fattige drabantområdene i hovedstaden var det heller ingen ulempe at han hadde rømt fra et fengsel i sine yngre dager.

Da en stortingsrepresentant døde i 2010 ble han valgt inn i parlamentet hvor han provoserte ved å nekte å tilpasse seg kleskode og stil. I 2013 ble han valgt til senator for Nairobi. Han startet Sonko Rescue Team som ble en slags Robin Hood-institusjon som skaffet vann til slummen og mobiliserte demonstrasjoner mot offentlige rivningsarbeider, ofte i konflikt med det etablerte regelverket han var satt til å forvalte. Da han i 2017 stilte som motkandidat til middelklassens Evans Kidero, vant han en klar seier om den gjeveste guvernørposten i landet, for Nairobi. Folket hadde talt i det moderne og demokratiske Kenya.

Sonkos uformelle og udisiplinerte lederstil skapte stor forvirring i Nairobi, som er en av Afrikas viktigste byer. Etter et par år grep presidenten inn og overtok noen av de viktigste funksjonene. Sonko kom i søkelyset til landets Ethics and Anti-Corruption Commission (EACC) og gikk under jorda før han under dramatiske omstendigheter ble arrestert ved en veisperring på vei fra Mombasa i 2019. Han ble anklaget for økonomisk kriminalitet som ulovlig overtakelse av offentlig eiendom, hvitvasking og brudd på innkjøpsregler. Ingen dom er felt ennå, men senatet har fratatt Sonko alle offentlige verv.

Gatas mann vant valget overlegent

Ferdinand Waititu, også kalt Baba Yao (deres far), vokste opp i Kiberaslummen i Nairobi. Han har alltid vært en gatas mann som stadig ble arrestert for steinkasting under demonstrasjoner mot landeiere og offentlige rivningsplaner. Waititu entret den politiske arena for alvor da det nyvalgte parlamentsmedlemmet Mellitus Were for Embakasi ble drept utenfor porten sin under mystiske omstendigheter. Waititu vant nyvalget, men ble senere suspendert etter en hatsk tale mot masaiene som dominerer i Nairobis randsone. Han ble tatt inn i varmen igjen, men ble senere nektet offentlige verv på grunn av integritetsanklager.

I 2015 ble parlamentsmedlemmet for Kabete, George Muchai og de to livvaktene hans drept i Nairobi sentrum, også under uklare omstendigheter. Waititu vant også dette nyvalget og kom seg inn i parlamentet igjen. Folk ville ha gatas mann tilbake. Opponentene hans gjorde narr av ham offentlig i 2017 da han stilte til valg som guvernør i Kiambu, Nairobis folkerike nabofylke. Men Waititu vant overlegent over den tidligere guvernøren, forretningsmannen Kabogo.

Waititu kjørte raskt Kiambu fylke i grøfta. Tjenestetilbudet forfalt og tilfeldige personer tok over jobbene til mange av de tidligere ansatte. Korrupsjon og vanstyre ble uhåndgripelig. Han kjørte budsjettprosessene uavhengig av det folkevalgte fylkesstyret. Da han kom i EACCs søkelys, gikk han og kona under jorda, men stilte senere frivillig opp. De tre husene hans i byens overklassestrøk ble raidet av detektiver og det ble funnet fylkesbudsjetter med poster som Sudan-forhandlinger og pensjon til tidligere presidenter. Waititu ble også fratatt alle offentlige verv av senatet og er nå anklaget for tyveri av offentlige midler og anbudskriminalitet.

En helt fra fattige kår

Jeg vanket en del på en fotballpub i Sonkos kjerneområde etter at han ble valgt til guvernør. Av nysgjerrighet stilte jeg ofte spørsmålet «hvorfor Sonko?» Svarene var ganske like. Ingen trodde at Sonko ville endre noe som helst i Nairobi, men han var en helt som kom fra fattige kår, slo seg opp, provoserte eliten og demonstrerte tydelig rikdommen sin gjennom bling og livsstil. Da han vant var det som om vi vant en fotballkamp sa en venn av meg. Vi drakk og feira og visste at det var fem år til neste gang.

Det positive ved historien om disse to gutta er at de grunnlovfestede politiske kontrollmekanismene fungerte. Senatet gjorde sin jobb ganske raskt og fikk dem ut av posisjonene hvor de kunne misbruke makt. Om rettsvesenet avslutter sakene tilfredsstillende vet vi mindre om.

Skyggesiden av dette er at her fikk folket sin vilje ved valget. Ungdom, kvinner og andre svake grupper valgte helt frivillig to tidligere kriminelle kandidater som få trodde ville gjøre noen forskjell. Jeg tror en av årsakene er at de ikke hadde noe å tape, mens middelklassen har noe å tape. I et samfunn hvor en så liten del av den private arbeidsstokken har formelle arbeidskontrakter er det også svært få fagorganiserte. Det mangler sivile organisasjoner som har verktøy til å holde de folkevalgte ansvarlige overfor velgerne. Betaler du ikke skatt så føler du heller ikke at du har krav på noe nevneverdig tilbake. Den sosiale kontrakten vi har i Norge mellom velgere, sivile institusjoner og de folkevalgte eksisterer ikke her i Kenya.