Hvordan hjelpe den afrikanske bonden?

Med jevne mellomrom, ikke minst her i Bistandsaktuelt, leser jeg om viktigheten av å hjelpe den fattige afrikanske bonden, han eller hun som driver et små-skala gårdsbruk. Afrika har ca 50 millioner gårdsbruk og ca. 80 % av dem er på under 2 hektar. Disse rundt 40 millioner gårdsbrukene står imidlertid for bare 30 % av den totale landsbruksproduksjonen, mens gårder på 4–20 hektar produserer hele 50 % av den.

Mange småbønder har som andre innbyggere fått gleden av helsetjenester og skolegang for sine barn, men når jeg i 2018 møter den fattige bonden som bor langt fra urbane strøk ser jeg liten forskjell fra den gangen jeg møtte ’ham’ på min første tur i Afrika i 1981. Er det i det hele tatt mulig å hjelpe ham gjennom bistand til å få en bedre økonomi?

Bortsett fra i krigs- og katastrofeområder har jeg aldri sett matmangel på mine reiser i Afrika. Den minste landsby har en eller annen form for marked. Det finnes frukt, egg, tomater, mais, løk og spinat. Ofte også poteter, gulrøtter, kylling eller fisk. De aller fattigste selger kanskje bare tomater og spinat. Men det blir aldri tomt. Faktisk er det vanlig at overskuddslageret råtner og må kastes. Tilbudssiden er med andre ord ikke håpløs.

Mat mangler kjøpere

Men fordi den lutfattige tomatselgerens kunde er en fattig spinatselger, eller kanskje melkeassistent på nabogården, så forblir prisen lav. Uttrykket ”man kan ikke leve av å klippe hverandre” kan erstattes med ”man kan ikke leve av å selge tomater og spinat til hverandre”.

Det blir ingen verdiskapning i et slikt samfunn hvis det er isolert. En slik småbonde på landsbygda har kanskje fire barn. Om han er heldig drar to av dem til urbane strøk når de blir voksne. Da blir det bare to igjen å dele gården på, men hver av dem ender opp med halvparten av det opprinnelige arealet. Små gårder blir mindre for hver generasjon.

Det som ikke virker

Jeg leser om alternative måter å hjelpe småbonden på. Noen vil gi ham subsidiert gjødsel. Men flere og penere tomater gir ham ikke bedre betalt. Kundene hans er like fattige. Hva med vanningsanlegg? Hvis en hjelper tyve småbruk med ett vanningsanlegg, så forrykker en hele konkurransesituasjonen. Tyve gårder lenger opp i dalen blir kanskje taperne. Dessuten får ikke de tyve som ble hjulpet rikere kunder.

Hva med rimelig kreditt? Uansett hva bonden bruker kreditten på blir kundene hverken flere eller rikere. Bistand krever også organisering. Alle småbønder på landsbygda i Afrika er i utgangspunktet konkurrenter siden de opererer i det samme lokale markedet.

Det er logisk at alle forsøk på kollektiv drift har feilet i Afrika. Bøndene møtes i kirken på søndager, men har ellers få felles fora. En sterk politisk bondeorganisasjon i et land som Tanzania eller Malawi vil umiddelbart kunne bestemme hvem som blir landets neste president.

Staten er lite interessert i at bønder står sammen. Mitt gjennomgående poeng er at det er svært komplisert, om ikke umulig å effektivt hjelpe den afrikanske småbonden med direkte bistand, det være seg individuelt eller kollektivt.

Vei og kjøpekraft er redningen

På sikt tror jeg det bare er etterspørselsiden som kan redde den fattige bonden. Urbaniseringen av Afrika har skutt fart de siste 15 årene. Den ekstreme motsatsen til en tradisjonell småbonde som bor langt fra allfarvei er den unge småbonden nær en storby som på samme areal kan dyrke cherrytomater som han leverer regelmessig til et supermarked. Det som skiller dem er en vei og et kjøpekraftig marked.

Når jeg kjører på en god vei i Afrika dukker det som oftest opp en stor plakat som forteller at denne veien er finansiert av Kina, EU eller Japan. Jeg tror ikke det finnes noe mer utviklingsfremmende enn en vei. Korrupte politikere og byråkrater stjeler nok noe når veien bygges, men når den er ferdig er den et gode for alle brukere. En bonde som har en vei til et kjøpekraftig marked trenger ingen bistand. Han investerer selv fortjenesten i kunstig vanning, drivhus og ny teknologi.

Det andre forholdet som skiller tomatbonden fra cherrytomatbonden er at sistnevnte selger til andre enn fattige småbønder. Derfor er det kun alternative næringsveier som kan føre småbonden ut av fattigdom. Kundene hans får bedre kjøpekraft og barna hans kan velge en annen yrkeskarriere. Næringslivsbistand er utfordrende, men jeg tror at vår nye utviklingsminister styrer i riktig retning.

Småbønder er for uorganiserte og ressurssvake til å ha noen som helst sjanse på eksportmarkedene. Stordrift er eneste vei å gå på det området, men det løser ikke arbeidsløsheten. I en undersøkelse fra Brasil hevder AGRA (Alliance for a Green Revolution in Africa) at det i et småbruk trenges kun 8 hektar for å skape en arbeidsplass, mens i storbruk trenges 67 hektar for å skape en. Land er småbondens eneste kapital og den kulturelle verdien av egen jord er uvurderlig. Småbonden løper stor risiko om han selger sin jord til et storbruk.

Uoversiktelig debatt om landbruk

Den hjemlige bistandsdebatten angående landbruk er svært uoversiktelig og det blandes inn en mengde politisk korrekte faktorer som klimasmart jordbruk, global matsikkerhet, bistand til landbruk i konfliktområder og ubalanse i vårt proteinforbruk. Dette er viktige teamer på makronivå og i spesielt klimautsatte områder, men den fattige afrikanske bonden på landsbygda har slitt med tørkeperioder lenge før klima ble et emne hos oss. Han trenger en vei og et marked.

Jeg synes Utviklingsfondet ved Partapuoli og Kvalø tar kaka når de under overskriften ”Bekjemp fattigdom med landbruk” (BA 13.10.2017) blander sult i konfliktområder med manglende norsk satsning på landbruk. De hevder riktig at sulttallene stiger i land som Somalia, Sør-Sudan og Jemen.

Dette er konfliktområder hvor nesten ingenting fungerer og hvor ikke en gang nødhjelpsorganisasjoner tør eller evner å gjøre noe som helst annet enn å dele ut mat. Hva kan norsk bistand gjøre for en småbonde i Sør-Sudan når en ikke har vært i stand til å hjelpe småbønder som aldri har opplevd hverken borgerkrig eller terror?