Syv grunner til at Norge bør støtte forhandlinger og ikke sende flere soldater til Mali
Konflikten i Mali løses ikke ved at Norge og andre vestlige land sender stadig flere soldater dit. Hvis det skjer kan Mali bli et nytt Afghanistan. Norge bør heller bruker ressurser på å støtte de som arbeider for forhandlinger og fred.
I stedet for å bidra med å helle bensin på bålet, bør utenlandske aktører støtte initiativer til forhandlinger.
Frankrikes president Macron har tatt initiativ til en ny europeisk styrke («Takuba») i Mali, og han har bedt Norge om å bidra med soldater. Målsettingen er å bekjempe «jihadister» som siden 2012 har tatt kontroll over halvparten av landet.
Utenlandsk støtte til en svak hær i Mali har vært nødvendig. Men krisen har stadig blitt verre, selv med et stort utenlandsk militært nærvær. I FN-styrken på 13 tusen soldater er 60 av de norske. Det er også noen tusen franske og afrikanske soldater som opererer i Mali og nabolandene.
En ny strategi er nødvendig for å hindre at Mali blir et nytt Vietnam, Afghanistan eller Irak. Historien har få eksempler på at utenlandske intervensjoner kan slå ned folkelige opprør.
Men på lederplass 17. januar mener Aftenposten at Norge bør gi et positivt svar til forespørselen fra Macron. Det er minst syv grunner til at dette er en dårlig idé:
1. For å løse krisen i Mali må man forstå årsakene til opprøret, og hvorfor de ulike væpnede gruppene har klart å vokse så raskt de siste årene. De aller fleste «jihadister» kjemper mot en korrupt stat, og ikke for sharia.
Opprøret handler om hvem som skal ha kontroll over arealer, ved siden av at folk er lei korrupsjon og vanstyre. Det har vært en stadig økende misnøye med elitens utbytting av folk på landsbygda gjennom bøtlegginger og bestikkelser, og dette er først og fremst knyttet til bruk av naturressurser. Jihadistledere har fått en viss oppslutning ved å presentere kamp mot korrupsjon som en prioritert sak. De færreste opprørere er med av religiøse årsaker. De fleste er vanlige bønder og nomader.
2. Det er urealistisk å tro at staten kan slå opprørerne militært, også med utenlandsk hjelp. I flere år har opprørernes oppslutning økt, og områdene de kontrollerer blir stadig større. Den anerkjente uavhengige organisasjonen International Crisis Group (ICG) konkluderte i fjor med at bestrebelsene til den maliske staten ikke vil være i stand til å slå opprørerne militært, fordi opprøret har blitt for omfattende. ICG anbefaler derfor en ny strategi som inkluderer forhandlinger.
3. I stedet for å bidra med å helle bensin på bålet, bør utenlandske aktører støtte initiativer til forhandlinger. I Mali er det et økende krav blant folk om at myndighetene skal innlede samtaler med opprørerne og på denne måten finne veien til en fredelig løsning. Hittil har imidlertid president Ibrahim Boubacar Keita og hans regjering vært imot samtaler med opprørerne etter press fra mektige aktører som Frankrike og USA. Frankrikes hærsjef sier for eksempel at idéen om forhandlinger er «katastrofal», fordi det vil være å gi etter for ekstremister.
Men den maliske regjeringen ser ut til å være på glid i dette spørsmålet. I april i fjor ble Boubou Cissé innsatt som statsminister. Han har vært kjent for å forsvare forhandlinger. I høst meglet han frem en fredsavtale mellom fulani- og dogonfolk i det sentrale Mali. Disse to folkegruppene har en lang historie sammen, som inneholder perioder med fredelig sameksistens avbrutt av enkelte mindre voldelige konflikter. Fulanier både dyrker jorda og har husdyr, mens dogon hovedsakelig er bønder. Mange fulanier har sluttet seg til opprørsgruppene, mens dogonene står sterkt i hæren.
Under statsministerens ledelse foregår det nå uoffisielle samtaler med Katiba Macina, som er den største jihadistgruppen i den sentrale delen av Mali. Internt i jihadistgruppene er det uenighet om man skal tillate skoler og utenlandske bistandsorganisasjoner, og om hvordan man skal forholde seg til demokratisk folkevalgte representanter. Det finnes altså et forhandlingspotensial som bør utnyttes. I stedet for å presse Mali til ytterligere militær opptrapping bør utenlandske aktører støtte de krefter i regjeringen som ønsker å følge forhandlingssporet.
4. Krisen i Mali er kompleks og det er ofte uklart hvem som er skurker og helter. Hæren i Mali har utført en rekke henrettelser av sivile. Mange forteller at uskyldige blir utsatt for drap og overgrep fra hæren. Dette bidrar ytterligere til å rekruttere opprørere. I tillegg har hæren trent og bevæpnet dogon-milits, med håndvåpen og granatkastere. I 2018 og første halvdel av 2019 angrep disse over 100 fulani-landsbyer. Siden mange fulanier har sluttet seg til opprørerne, har bevæpning av dogon-milits blitt presentert som et ledd i kampen mot jihadister. Ut fra lokale vitnesbyrd er det grunn til å tro at over 1000 sivile fulanier har blitt drept. Av disse er det mange kvinner og barn. På denne måten finansierer og trener de utenlandske styrkene en hær som er ansvarlig for omfattende brudd på menneskerettighetene og drap på sivile.
5. Anti-vestlige og anti-franske holdninger øker og vil fortsette å øke med mer utenlandsk militært nærvær. Opprøret drives som sagt hovedsakelig av økonomiske og materielle årsaker. Likevel er det stor fare for at en langvarig tilstedeværelse av utenlandske styrker bidrar til økning av ekstreme religiøse holdninger. I sin retorikk refererer jihadistledere til historien før kolonitiden og ulike islamistiske kalifater som eksisterte i Sahel på 1800-tallet, samt datidens kamp mot koloniseringen. Denne retorikken har allerede en viss gjenklang blant folk.
6. Mali er historiens mest dødelige FN-oppdrag. Så langt har over 200 FN-soldater mistet livet i Mali, samtidig som 41 franske soldater har blitt drept i Mali og nabolandene de siste årene. Med økt norsk militær innsats øker sjansen for at også norske soldater vil bli en del av denne statistikken.
7. Under den forrige krisen i Mali på 1990-tallet ledet Kåre Lode fra Kirkens Nødhjelp en gruppe som spilte en nøkkelrolle for å skape fred. Dette ga Norge en viss autoritet. Vi bør nå gi råd til utenlandske aktører og maliske myndigheter om å satse på en fredslinje. Dersom vi med militær støtte i stedet bidrar til opptrapping av konflikten, kan dette få alvorlige konsekvenser for Mali, for hele regionen - og for Norge.