Jakten på apartheidtidas skjeletter

Jakten på levningene til de savnede ofrene for raseskille-regimet fortsetter i Sør-Afrika, 24 år etter at landet fikk sin første demokratisk valgte regjering.

I løpet av apartheid-perioden, spesielt på 1980-tallet da den interne motstandskampen ble intensivert, forsvant en rekke svarte aktivister og geriljasoldater. De ble torturert og drept av sikkerhetspolitiet og militæret. Ofte ble likene brent, gravd ned eller kastet i gamle gruvesjakter. Det skjedde uten at familien fikk noe dødsbudskap.

I perioden 1960 til 1990 ble dessuten 131 politiske fanger henrettet ved hengning. 25 år gamle Tsepo Letsoara ble dømt til døden for å ha drept en kvinne som var mistenkt for å være politityster. Familiene til de som ble hengt fikk ikke utlevert likene. De ble begravet i hemmelig graver på offentlige kirkegårder for svarte i nærheten av Pretoria.

Arbeidet med å spore opp de som hadde forsvunnet begynte på 1990--tallet. Det inngikk som en del av arbeidet til Sannhets- og forsoningskommisjonen (TRC) ledet av erke-biskop Desmond Tutu. Men kommisjonen ble ikke ferdig med alle sakene.

Vil gi de pårørende svar

Madeleine Fullard har siden 2005 ledet det kriminaltekniske Missing Persons Task Team som er en del av landets riksadvokat-embete. Teamet består av tre rettsmedisinske antropologer og seks spesialetterforskere. Tre av etterforskerne er tidligere ANC-geriljasoldater og kjenner personlig noen av ofrene de har klart å spore opp. Fullard var selv tidligere aktivist i motstandskampen og ble fengslet i en kort periode under unntakstilstanden i 1985.

– Vår hovedoppgave er å finne ut hva som har skjedd med personer som forsvant og gi deres familie et svar, en anerkjennelse. Det beste er om vi klarer å finne levningene deres, men det er ikke alltid mulig. Men der levningene er blitt brent og asken kastet ut i en elv kan det i hvert fall foretas en symbolsk begravelse, sier Fullard til Bistandsaktuelt.

For henne var jakten på tre aktivister som ble bortført av sikkerhetspolitiet – i nærheten av Cradock i 1985 – det mest smertefulle. Under -Sannhetskommisjonen hadde politimennene søkt om amnesti for udåden. Aktivistene var blitt torturert, dopet, skutt og likene brent. Politi-mennene påsto at asken var blitt kastet i elven.

– Men da vi ransaket en tidligere politistasjon på landsbygda oppdaget vi brente kroppsdeler i en grunn grav og en septiktank. I det vi gravde ut de små brente restene ble vi dekket av asken fra bålet der aktivistene ble brent flere tiår tidligere. Det ble et intimt og smertefullt møte med selve drapsstedet, sier Fullard.

Sikkerhetspolitiets hemmeligheter

– Hva er de tøffeste sakene så langt?

– Det er forskjellige typer saker. Noen er fysisk slitsomme, der vi åpner massegraver uten å finne noe. Det var slik det var da vi jaktet på et tidligere medlem av MK (ANCs geriljahær, red. anm.), Odirile Maponya.

Vi er sikker på at han er begravd på Mamelodi-gravplassens område for fattige.

Hun forteller at de døde på denne delen av gravplassen ofte er stablet tre i hver grav. Vannet der er knedypt og knoklene er dekket av mudder. De har undersøkt et titalls graver og skjeletter uten hell.

– Og så har vi de politisk vanskelige sakene som de to ungdommene som forsvant etter å ha vært i hendene på Mandela United Fotball Club (en klubb lojal mot Winnie Mandela red.anm.). Vi oppdaget at de var blitt stukket i hjel og dumpet i en åker, der vi fant levningene.

Bare gjerningsmennene vet

Men de vanskeligste sakene er der sikkerhetspolitiet i all hemmelighet bortførte og drepte en person og -kvittet seg med liket på en måte og sted bare de kjenner til, forteller -Fullard.

– Slik er det med Ignatius -Mthebule som forsvant i Johannesburg i januar 1987. Vi vil aldri klare å finne ham dersom ikke gjerningsmennene gir oss informasjon.

Problemet for Fullards team er at mange av gjerningsmennene fra det gamle sikkerhetspolitiet begynner å bli virkelig gamle eller allerede har dødd.

Fullar og hennes kollegaer har klart å gi mange familier svar og mulighet til å ta en siste farvel med deres kjære. Smerten fra apartheid-tiden blir mindre med årene, men forsvinner aldri helt.