Uganda feirer ti år med pride, men kampen for frihet er langt fra over

Lyden av trommer og musikk høres på lang vei fra området i skogen der årets pride-festival er i ferd med å dra i gang. På en stor gressplen mellom trær og vann henger regnbueflagg i hvite telt der det danses og selges pride-klær og hjemmelagede dekorasjoner.

Midt på dagen er rundt 200 personer samlet på plassen som av sikkerhetsårsaker ble holdt hemmelig helt til bare noen timer før. Det er blandede følelser når landets LHBTIQ-medlemmer feirer ti år med pride.

– I dag er en lykkens dag. Jeg er full av energi og håp, men samtidig er jeg livredd. Ingen vet hva som kan skje, og politiraid skjer alltid uventet, sier Mildred Apenyo (32).

Predikant i minibuss

Hun er en av LHBTIQ-bevegelsens mange modige aktivister som fører en kamp for frihet til å kunne elske den man vil. Mildred er født i Nord-Uganda, og den lange borgerkrigen førte familien til hovedstaden Kampala. Hun er datter av en advokat og musiker som alltid har satt bibelen og gospelmusikk fremst i livet.

Som advokat ved immigrasjonskontoret hadde faren en minibuss som han kjørte rundt med etter jobb og forkynte til forbipasserende. Gospelmusikk dundret ut av høyttalerne og han fikk datteren til å invitere folk inn i minibussen for å gi sin kjærlighet til Jesus.

– Som fireåring var jeg allerede predikant. Det er ganske spesielt at han fostret en vill, frittalende biseksuell jente som aldri lar seg tråkke på, sier hun og ler høyt.

Oppveksten var preget av mye motgang, men Mildreds indre styrke til å vise omverden hvem hun er, ga livet mening. I dag er 32-åringen et forbilde for mange.

– Jeg var helt sikker på at jeg hadde hjerteproblemer i tenårene. Jeg så enkelte jenter og hjertet mitt skapte konflikt i brystet. Til slutt ble hjerteproblemene så store at jeg måtte innrømme for meg selv at jeg elsket kvinner, sier hun.

I 2014 kom Uganda med den omstridte antipornografilov som forårsaket trakassering og krenkelse av kvinner på gatene i Kampala. Loven ble ofte referert til som «miniskjørtloven», ettersom den forbød kvinner gå med miniskjørt.

Det fikk feministen og menneskerettsaktivisten i Mildred til å si opp den faste jobben som tekstforfatter for å starte en organisasjon for å styrke kvinner.

De siste åtte årene har hun drevet Fitclique Africa – en organisasjon som med fokus på mental helse, velvære, fysisk aktivitet og selvforsvar skaper trygghet for seksuelle minoriteter.

Kontroversiell antihomolov

Uganda er et av verdens farligste land å være LHBTIQ-person i. I 2013 signerte landets president, Yoweri Museveni, den såkalte «antihomoloven», som innebar at homofile risikerte dødsstraff. Loven var begynnelsen på et mareritt for landets LHBTIQ-miljø med økende vold, arrestasjoner og «outing» i mediene, som skapte frykt og førte til isolasjon.

Flere søkte asyl i utlandet og mange av dem som forlot Uganda, har ikke kommet tilbake. Verden reagerte med avsky på loven. Sanksjoner mot Uganda ble innført og bistandsmidler ble trukket tilbake.

Fire måneder senere ble loven opphevet av landets konstitusjonelle domstol på grunn av for få parlamentarikere i nasjonalforsamlingen. Det var en stor seier for miljø- og menneskerettighetsaktivister, selv om det ifølge sodomiloven, som britene innførte under kolonitiden, fortsatt er kriminelt å tilhøre en seksuell minoritet.

Kelly Daniel Mukwano har tatt på seg sokker i regnbuens farger for å feire tiårsdagen for pride.

Han var en av dem som sto fremst i kampen mot den kontroversielle antihomoloven og betalte en høy pris for seieren da lovforslaget ble trukket tilbake den 1. august 2014. Han stryker med fingeren over et kraftig arr på kinnet. Merket vil for alltid minne ham om den vanskelige kampen for frihet og kvelden da han ble overfalt.

– Jeg var på vei hem etter markering av verdens aidsdag. Plutselig dukket fem menn opp og la meg ned i bakken. Jeg var heldig som overlevde den dagen, sier Kelly.

Hendelsen skjedde kort etter at han var blitt arrestert og sluppet ut av fengsel for jobben han gjør.

– Jeg lever fortsatt med mørke tanker etter alt jeg sett og opplevd, men i dag prøver jeg å være glad. Det er første gangen noensinne at et pride-arrangement i Uganda er så stort, sier han.

Rykter om ny lov skaper frykt

Den mangeårige kampen for aksept for seksuelle minoriteter har sine lyspunkter. I dag har bevegelsen blant annet et tett samarbeid med helsedepartementet. Mange års arbeid har skapt en bro mellom LHBTIQ-miljøet og helsesektoren – som baner vei for større aksept.

Enkelte steder i landet begynner mørket som hengt over miljøet i generasjoner, sakte, men sikkert å lysne.

Til tross for det er landets lovverk, samt trusler om innføring av en lov som gir dødsstraff, et stadig fryktmoment. De siste årene har det gått flere rykter om at myndighetene jobber med en ny antihomofililov. I 2019 uttalte den tidligere ministeren for etikk og integritet, Simon Lokodo, at regjeringen planla å innføre et nytt lovforslag mot homoseksualitet i parlamentet.

«Vi vil gjøre det klart at alle som er involvert i promotering og rekruttering, skal kriminaliseres. De som gjør alvorlige handlinger, vil bli dømt til døden», sa ministeren ifølge flere kilder, deriblant Reuters. Flere myndighetspersoner uttalte i ettertid at ministerens påstand var falsk, men hendelsen skapte stor frykt blant Ugandas seksuelle minoriteter.

I mai 2021 ble lovforslaget om seksuelle lovbrudd («The Sexual Offences Bill») vedtatt. Loven, som søker å endre det eksisterende juridiske rammeverket for seksuelle lovbrudd, inneholder flere bestemmelser som vil forverre situasjonen til LHBTIQ-samfunnet og mennesker som lever med hiv/aids i Uganda.

President Museveni har ennå ikke godkjent loven som ble fremmet av parlamentet.

Fengslet uten rettshjelp

Koronakrisen og landets strenge restriksjoner ble nok et tilbakeslag for landets seksuelle minoriteter. I slutten av mars i år ble et tyvetalls ugandiske LHBTIQ-ungdommer dømt og fengslet for brudd på presidentens koronarestriksjoner.

De satt innesperret i 51 døgn uten rettshjelp.

Charles Ssenabulya (23) hjalp kameratene sine ut av fengsel. Han var selv til stede da herberget for LHBTIQ-personer ble raidet, men slapp mirakuløst nok unna fengsel.

Sammen med menneskerettighetsadvokater førte han en kamp for å få løslatt vennene sine. På innsiden ble kompisene hans utsatt for krenkelser og tortur, forteller han.

– Jeg glemmer aldri dagen de ble sluppet fri. Jeg brast ut i gråt da jeg så hvor tynne de var blitt. Samtidig var jeg så lykkelig for at vi vant kampen mot myndighetene og fikk dem løslatt, sier Ssenabulya.

Ble tvangsisolert

Til tross for sin unge alder har han opplevd mer motgang og frykt enn de fleste gjør i løpet av et helt liv.

Han mistet kontakten med familien da de fant ut at han var homofil. En onkel truet med å spre rykter dersom han ikke endret livet sitt.

Charles måtte fjerne Facebook-kontoen sin og slette alle kontaktene på telefonen. Så ble han tvunget til å leve et kristent liv i isolasjon. Etter to år hadde hjernevaskingen fått effekt.

– Jeg klarte til slutt å lure meg selv til å tro at jeg ikke følte noe for menn. Men den løgnen varte ikke lenge. Til slutt åpnet jeg Facebook igjen og begynte å etablere kontakter med andre homoseksuelle. Jeg måtte følge hjertet mitt, sier Charles i et møte med Bistandsaktuelt i Kampala.

Fant vennen død

Charles ble aktivist og har de siste fem årene ført mange kamper for seg selv og sine venner. Han jobber for organisasjonen Children of the Sun Foundation (COSF), som blant annet gir gratis medisiner til hiv-positive.

– Mitt hjerte brister når jeg tenker på at jeg har mistet familien min, men denne kampen er så uhyre viktig. Vi blir diskriminert overalt. Tenk å bli nektet hjelp av legen fordi han sier at det er imot hans kultur å hjelpe folk som oss.

I fjor kom den vanskeligste prøvelsen noensinne da en nære venn ble funnet død i sitt eget hjem.

Karim Yiga var bare 24 år gammel da livet tok slutt. Han var en av 20 personer som bodde på herberget for hjemløse LHBTIQ-personer som ble drevet av COSF.

– Karims død er noe jeg aldri kommer over. Vi var veldig nære og hans død kom så plutselig og uventet. Vi fant ham i hjemmet. Det var en utrolig stank inne i huset og kroppen hans var hoven og huden hadde en annen farge. Det bildet kommer fortsatt tilbake i drømmene mine, sier Charles.

Politietterforskningen har så langt ikke ledet til noe svar. Rykter sier at han ble forgiftet og drept på grunn av legningen sin.

Politiet spredde frykt

Sent om ettermiddagen er flere hundre personer til stede på pride-arrangementet utenfor Kampala. Dans og yoga-undervisning, minikonserter og meditasjon er noen av dagens aktiviteter. Ungdommer drikker øl i ettermiddagssolen til kjente afrobeat-sanger. Regnbueflagg svaier i vinden.

Plutselig kommer tre politimenn i grønne uniformer inn på området. De holder hardt i våpnene sine og går rett gjennom folkemengden. Mange slutter å danse og enkelte begynner å gå raskt i forskjellige retninger. Glede blir til frykt på noen sekunder.

– Hva skjer, roper en transseksuell kvinne. Hvorfor er politiet her?

Pride-komiteen forsikrer om at politiet er der for å beskytte folk og sikre ro.

– Vi har hatt et tett samarbeid med politiet de siste årene og de har lovet oss beskyttelse, sier Isaac Mugisha, som er en av pride-komiteens medlemmer og står bak årets festival.

«Jeg er den jeg er!»

LHBTIQ-ikonet Kasha Jacqueline Nabagesera har på seg vinger i regnbuens farger. Hun er ikke bare åpen om sin seksualitet, hun har gjort kampen for rettighetene til Ugandas LHBTIQ-folk til sitt livsverk.

Hun har ført kampen i 23 år og sto bak den første pride-festivalen for ti år siden.

– Dagen i dag er veldig emosjonell. Jeg har sittet og sett på alle disse menneskene og tenkt: «Gjorde jeg virkelig dette?!» Tenk at alle som er samlet her, er her på grunn av kampen jeg startet. Det er overveldende, sier Kasha.

Det var med en blandet følelse av glede og angst at hun tok på seg klær i regnbuens farger i dag tidlig.

– Vi har kommet langt i vår kamp, men alt er fortsatt uforutsigbart. Ting kan skje (arrestasjoner red.anm.) når som helst, og det skremmer meg. Men bare vissheten om at alle her i dag sier «jeg er den jeg er og verden må takle det», er en seier i seg selv, sier hun.