I mange år gledet han sine kolleger og venner med innsiktsfulle og humoristiske historier fra et langt liv i den norske «u-hjelpens» tjeneste. Et drøyt tiår inn i pensjonsalderen har UD- og Norad-veteranen, med hjelp fra eks-kollega Bjørn Johannessen, skrevet ned 25 ulike historier.

Historiene er fra hans mange opphold «i felt». Han har tjenestegjort fire ganger i norske hovedsamarbeidsland, først som ekspert i finansdepartementet i Tanzania (1971-73), deretter i Sri Lanka (1980-82), og som stedlig representant i Kenya (1988-90). Hans siste utestasjon var som ambassaderåd i Zambia (fra 1999-2003). I tillegg har han også mange andre opphold i utviklingsland.

Personlige historier

– Det er skrevet tunge akademiske utredninger og historieverk om bistandens historie. Men da er det også noe som mangler – det akademiske må suppleres med de personlige historiene til folkene som reiste ut og var pionérene for norsk bistand, sier Skjæveland.

Han viser til at mange sentrale pionerer i norsk bistand allerede er døde.

– Det er synd at mange av historiene har gått i graven med dem. Nå vil jeg selv, gjennom denne boka, bidra til at flere forteller sine historier.

Politisk kultur

Bistandsveteranen, som hadde flere høye stillinger i Norad, Departementet for utviklingshjelp og Utenriksdepartementet, understreker at motivet også går utover det å underholde.

– Bistanden har forandret seg mye de siste 10-20 årene, blant annet er den jo ikke så prosjekt-orientert. Men jeg tror fortsatt at mer generelle erfaringer vil være relevante for folk som jobber i fremmede kulturer, sier Skjæveland.

Han oppfordrer dagens bistandsarbeidere til å skaffe seg inngående kunnskaper om temaer som politisk kultur, maktforhold, religion og korrupsjon.

Bistandsaktuelt har plukket ut tre av fortellingene fra boka: «Norsk u-hjelp: De ukjente historiene», som illustrerer hva forfatteren snakker om.

Buddhistmunkene og skrivemaskinen

1981

Norges utenriksminister hadde vært på besøk i vårt nye hovedsamarbeidsland, Sri Lanka. Der besøkte han blant annet Hambantota, distriktet sør-øst i landet hvor Norge skulle konsentrere sin innsats. Langs veien sto en gruppe buddhistmunker i sine tradisjonelle drakter, og de ønsket å få utenriksministeren i tale.

Utenriksministeren følte seg beæret, og ba sjåføren om å stoppe. Etter de tradisjonelle hilsener, kom munkene frem med deres sterkeste ønske; nemlig å få en skrivemaskin. Dette var jo et beskjedent ønske som utenriksministeren straks lovet å etterkomme.

Noe av bakgrunnen for munkenes ønske var deres tro på at et brev eller søknad hadde større gjennomslagskraft dersom teksten var skrevet på en skrivemaskin istedenfor den vanlige håndskriften.

En sideeffekt av skrivemaskinen var at fremtidige delegasjoner som besøkte Hambantota ble overøst med søknader skrevet på nettopp denne maskinen. Mange fant det vanskelig å avslå søknader som var skrevet på denne spesielle maskinen som selveste utenriksministeren hadde gitt som gave til munkene. De som trodde på kraften i en maskinskrevet søknad fikk, sånn sett, rett i sine antakelser.

«The Norad Road»

1978

Det var ikke så lett for vanlige folk i det sørlige Afrika, og heller ikke for lokale myndigheter, å forstå hvilke land høyt oppe i nord som hadde sendt personell til deres del av verden for å bistå i utviklingen. Mange visste om kolonimakten Storbritannia, men at det var noe også nord for denne øya i Nordsjøen, syntes ukjent for mange.

I Botswana var et av de viktigste prosjekter, hvor norsk bistand var involvert, å forbinde hovedstaden Gaborone med en annen viktig by, Francistown, i den nordlige del av landet. Veien ble etterhvert gjenstand for mye positiv omtale og gikk under navnet «The NORAD Road». Et flott veggteppe av betydelig kunstnerisk verdi, ble laget og overrakt Norads direktør, som var til stede ved den høytidelige åpningen av veien.

Man hadde selvsagt også et musikkorps til stede for ved en slik anledning skulle man avspille de to lands nasjonalsanger. Det vakte en smule forundring blant norske
tilstedeværende da dagens «toast-master» introduserte den norske nasjonalsangen; «The national anthem of Norad». I denne del av verden var det Norad, og ikke Norge, som var kjent.

Pensjonsalder som politisk verktøy

1972

Da jeg jobbet i Finansdepartementet i Tanzania tidlig på 1970-tallet, ble det fremmet forslag om å sette ned pensjonsalderen for statstjenestemenn fra 55 til 50 år. Dette hørtes rart ut for et fattig land som trengte all den utdannete arbeidskraft man kunne finne til å drive et stadig ekspanderende statsapparat. I departementet var man også opptatt av de ekstra kostnadene dette ville påføre statskassen. Derfor foreslo man at før et slikt vedtak eventuelt ble fattet, skulle de økonomiske konsekvensene utredes.

Det ble sendt en såkalt «request» til NORAD om å få en ekspert på området ”pensjon”, som kunne beregne kostnader, mv. Etter noen måneder ble en godt kvalifisert person tatt imot med åpne armer. Han spisset blyanten og satte i gang med sine beregninger.

Bare noen dager senere kunne man lese i avisene at regjeringen hadde bestemt at pensjonsalderen for statstjenestemenn skulle settes ned til 50 år. Saken ble fremstilt som en viktig velferdsreform som regjeringen kunne ta æren for.

Vår norske ekspert ble selvsagt forbauset, ja litt fornærmet over at en så viktig reform kunne vedtas uten å vente på hans beregninger. Han oppsøkte statsrådens kontor og ba om audiens. Det fikk han samme dag. Statsrådens respons var: «Vi er fremdeles interessert i å få vite hvilke kostnader dette vil medføre.»

Dette stod i krass kontrast til hvordan en saksutredning ville ha skjedd i Norge, og det var fremdeles vanskelig å forstå at et fattig land som Tanzania hadde råd til en slik reform. Reformen ble imidlertid satt ut i livet, og mange seniorer, ofte i høye stillinger, ble «tvangspensjonert» til tross for at de gjerne ville fortsette. Nye, yngre folk, oftest med partiboka i orden, ble ansatt i disse stillingene.

Det som videre skjedde var oppsiktsvekkende. Etter om lag et halvt år hadde den norske eksperten fått fram en del viktig informasjon om kostnader ved en slik endring i
pensjonsalderen. Hans tallmateriale ble så brukt som
argument for å sette pensjonsalderen opp igjen til 55 år.

Ryktene begynte å svirre om at det hele lenge hadde vært planlagt av den politiske ledelsen som ønsket å kvitte seg med den ”gamle” eliten som var utdannet av britene i kolonitiden. Ifølge partiet var disse ikke tilstrekkelig skolert i den sosialistiske tankegang, og de var derfor ubrukelige i den omformingen av samfunnet som nå var ønsket. De hadde for mange «motforestillinger», og var derfor ikke lojale og ivrige nok i den pågående omformingsprosessen. De nytilsatte derimot, var stort sett utdannet på den samme partiskolen. Disse ryktene ble selvsagt aldri bekreftet.

"Norsk u-hjelp – de ukjente historiene". Steinar Skjæveland. Alpha forlag, 2015.

• Les flere historier - fra andre skribenter - her: bistandsaktuelt.no/tema/historie-stafetten/