På villspor med utenrikskomiteen

På en tur i Øst-Afrika med Stortingets utenrikskomité inneholdt programmet et besøk til Sumbawanga, en by i vest-Tanzania.

Komiteens medlemmer ble fordelt på flere småfly. Vårt fly hadde en storvokst flyger med en imponerende, ruvende tyrenakke.

Det ble stille i cabinen

Etter en tids flyvning begynte flyet å vippe fra den ene siden til den andre. Bakfra kunne vi bare se den digre nakken flytte seg frem og tilbake, mens flyverens øyne speidet fra den ene til den andre siden.

Et av komitemedlemmene tok mot til seg, og spurte etter noen minutter forsiktig: «Are you lost?». «Yes», svarte flyveren. Uten ytterligere forklaringer.

Det ble stille i cabinen. Mens vi på sett og vis var høyt oppe, var stemningen snarere det motsatte. Noen tenkte nok sitt om hvor dette skulle ende.

Det varte noen tause, trykkende minutter. Heldigvis sluttet tyrenakken etter hvert å vingle fra side til side. Flygeren rettet seg opp, og flyet holdt støere kurs. Vi forsto nå at han hadde dratt kjensel på omgivelsene, til allmenn lettelse for både norske toppolitikere og medfølgende byråkrater.

Sang, dans og cola

I Sumbawanga ble utenrikskomiteen splittet opp i flere grupper med hver sin folkevogn-buss, for å inspisere ulike norskstøttede utviklingsprosjekter i området. Veiene var et kapittel for seg, med dype hull som bilene måtte forsere.

Selv var jeg i bil sammen med Anne Enger Lahnstein (Sp), Paul Chaffey (SV) og Bjørn Tore Godal (Ap).

Programmet var planlagt slik at komitémedlemmene hadde ulike oppgaver i ulike landsbyer. Først var det Annes tur. Hun skulle åpne en jenteskole, om jeg ikke husker feil. I landsbyen var det det gjort store forberedelser for å gjøre stas på gjestene. Det var sang og dans og taler, både fra norsk og tanzaniansk side. Og servering av coca-cola.

Godal gjør jobben

Og det tok tid. Videre til et nytt prosjekt, der var det Paul som skulle til pers. Ny sang og dans og taler, både fra norsk og tanzaniansk side. Og servering - av coca-cola.

Og tiden gikk. Sola begynte etter hvert å synke lavere på horisonten. Nå var det Bjørn Tore Godals tur.

Han skulle innvie et oppdrettsanlegg for en eller annen lokal fiskeart. Anlegget lå nede i en kløft, og det var dit vi ble ledet. Egentlig kunne vi bare ha fulgt lukta. Det viste seg nemlig at en del av næringen til fisken var en type avfallsvann, og lukta var tilsvarende lite tiltrekkende.

Den store folkemengden som hadde fulgt med de to andre arrangementene skrumpet inn. Vi var nå kun ledsaget av de få gamle mennene som hadde ansvaret for oppdrettsanlegget og noen av landsbyens nysgjerrige unger.

Mer sang, dans og cola

Bjørn Tore trosset lukta og gjorde sin del av jobben. Oppdrettsanlegget ble innviet - på behørig vis. Og selvsagt var det fortsatt sang og dans og enda flere lange taler, både fra norsk og tanzaniansk side. Og drikking av enda mer coca-cola.

Slik var det. Det oppsatte programmet måtte følges, til punkt og prikke. Med respekt for vertskapet og lokalsamfunnene som i detalj hadde planlagt programmet for mottakelsen av sine norske gjester.

Det begynte å mørkne før vi var ferdige og startet hjemturen, på kjerreveier med meterdype hull. Og det var stupmørkt innen vi vendte tilbake til overnattingsstedet i Sumbawanga.