Om en folkelig president og hans syn på diplomaters nytte

Under min tid som ambassadør i Sør-Afrika (2001-2004) ble jeg tidvis invitert til arrangementer sammen med både lokale toppolitikere, embetsmenn og andre diplomater. Et arrangement jeg husker var da deler av diplomatkorpset i Pretoria ble invitert til en meget fornem konferanse i landlige omgivelser.

Konferansen - under det fristende dekknavnet «Weekend Retreat» - ble arrangert av den sørafrikanske tenketanken Brenthurst Foundation - en stiftelse med nære bånd til en av Sør-Afrikas rikeste familier. Den berømte Oppenheimer-familien hadde tidligere kontrollen over både diamantkonsernet De Beers og gruveselskapet Anglo-American. (Familien har senere solgt seg ut, de profilerer seg nå mer på filantropi).

Arrangementet skulle foregå på en luksuriøs lodge i det fantastiske naturreservatet Tswalu Kalahari Game Reserve, på grensen til Botswana. Oppenheimer-familien eide selvsagt også stedet der seminaret fant sted, en eiendom på solide 1 million mål.

Fra ambassadørkorpset var kun EU, Storbritannia, Danmark og Norge invitert. Det vrimlet imidlertid av langt mer kjente folk, blant dem Sør-Afrikas tidligere president F.W. de Klerk og Ugandas markante og fargerike president Yoweri Museveni. I tillegg var det notabiliteter både fra akademia, industri og forsvar, blant andre president Mbekis bror, Moeletsi Mbeki, samt to ministre fra henholdsvis Sudan og Sør-Sudan.

«Den absolutt nyttigste diplomaten»

Transporten inn var i seg selv minnerik. Den foregikk med Oppenheimer- familiens private fly, som ble fløyet av Oppenheimer selv.

Temaene for konferansen var imidlertid høyst seriøse; "failed state"-problematikken, økonomisk utvikling, industrialisering og godt styresett i Afrika.

Hvorfor president Museveni var invitert, vet jeg ikke. Men Ugandas sterke mann var høyst synlig og hørbar, men opptrådte «folkelig» og gemyttlig.

Museveni, som hadde tatt makten gjennom en militær seier i 1986, var den gang fortsatt en relativt populær statsleder i vestlige diplomatiske kretser. Det skyldtes jo blant annet at han sa mange av «de riktige tingene», slik vi vurderte det. Blant annet hadde han på et tidlig tidspunkt i sin karriere advart mot udemokratiske politiske ledere som ble sittende for lenge ved makten.

Den tidligere opprørslederen slo av en prat med flere av deltakere. Litt overraskende gjaldt det også undertegnede.

Og da presidenten hørte at jeg var fra Norge, ble det plutselig ekstra hyggelig!

Museveni måtte nemlig fortelle at «den absolutt nyttigste diplomaten han noen gang hadde truffet» var norsk. Det var Norges mann i Kampala (i perioden 1997-2003), Arild Øyen.

Hvorfor hadde ikke alle diplomater slik praktisk utdannelse og erfaring som veterinæren Øyen, som kunne måle kuer og gjøre andre praktiske ting til glede og utvikling for det land de tjenestegjorde i, spurte presidenten - som selv er kjent for å eie en kvegfarm.

Som en helt vanlig gjennomsnitts-ambassadør, med UDs aspirant-kurs og en unyttig jus-utdannelse i kofferten, ble jeg svar skyldig.

Og så var det tid for «familiebilde»

Den tidligere geriljalederen Museveni, som den gang blant annet førte krig mot den beryktede opprørsgruppen Herrens motstandshær, hadde med seg et større antall sikkerhetsfolk og tjenestemenn. De var til enhver tid tilgjengelige for å speide etter mulige trusler og å sørge for presidentens ve og vel. Hverken hemmelige agenter, krypskyttere eller løver var imidlertid ute etter presidenten denne dagen.

Å skille ut presidenten fra de øvrige var for øvrig ikke så vanskelig for eventuelle krypskyttere. Han var alltid i tett parløp med sin karakteristiske bredbremmede hatt, som han til tider lot den nærmeste livvakten bære rundt for seg.

På arrangementets siste dag skulle det, tradisjonen tro, tas et «familiebilde» av deltakerne.

Museveni satte seg som hør og bør demonstrativt midt på første rad - uten hatt. Mine innledningsvis noe overdrevne tanker om Musevenis angivelige demokratiske sinnelag og folkelighet fikk seg en liten knekk, da jeg oppdaget en livvakt komme krypende på alle fire forbi alle prominensene - i retning Museveni.

Oppdraget hans ble etterhvert tydeligere. Han skulle avlevere presidentens hatt. Den avleverte han til gjengjeld med ydmyk eleganse - knestående, med et dypt bukk.

Presidenten på sin side tok imot hatten uten å antyde den minste overraskelse. Den noe spesielle hatte-overleveringen, muligens et slags ritual hentet fra ugandiske kongetradisjoner, var tydeligvis å anse som en helt naturlig og hverdagslig foreteelse.