Hva gjør man når avskjedsgaven er "a second wife"?

Året 1977 går mot slutten; så også med fredskorpskontraktene for min kone Åslaug og meg selv. Vi var nå kommet tilbake til Sinyolo Harambee Secondary School, en skole like nord for Kisumu ved Victoriasjøen.

Der hadde jeg vært med på å starte opp denne videregående skolen i januar 1972, og var Headmaster (rektor, red.anm.) der frem til slutten av 1973. Etter det hadde skolen hatt ytterligere to norske headmastere. Men da den siste av de to skulle avslutte sin kontrakt i 1976, hadde man ennå ikke klart å finne noen kenyansk rektor som kunne overta.

Problemet ble formidlet til Oslo. Fredskorpskontoret der spurte da om min kone og jeg kunne tenke oss å dra tilbake til Sinyolo, med én hovedoppgave; å bidra til å sikre «afrikanisering»/»kenyanisering» av ledelsen på skolen.

Forholdene for vår del lå godt til rette for atter en gang å reise tilbake til vårt kjære Kenya. Så vi var ikke vanskelig å be. Det ble et ja.

Målet nådd, på tide med fest

Hovedmålsettingen var altså å sikre at ledelsen av skolen kunne overføres trygt til en kvalifisert kenyansk lærer. Dette klarte vi, etter møysommelig arbeid og samarbeid med lokale krefter, å få til. Den nye rektoren var klar året etter, og skulle tiltre i løpet av 1977.

Siden dette nå endelig var ordnet, skulle det, tradisjonen tro, avholdes en stor avskjedsfest for oss; «Mr. and Mrs. Inge», som vi ble kalt av våre lokale kenyanske venner. (Det er bare å fastslå at likestillingen ikke hadde kommet veldig langt på den kenyanske landsbygda på 1970-tallet.)

Men var det noe befolkningen i Kapunja sublocation virkelig kunne, så var det å arrangere store festligheter. Lokalbefolkningen rundt skolen stilte opp i et stort antall, og det var ingen mangler når det gjaldt serveringen: Store mengder hvitt brød med «Blue Band» margarin, dessuten maisgrøt og godt voksne kyllinger, samt store mengder Coca cola og Fanta.

Selv om det er snart 42 år siden dette skjedde, kan jeg fortsatt se for meg og høre hvordan de eldre kvinnene danset rundt i ring med sang og den klassiske «uluation», altså de høye tonene/lydene som de laget både i glede og i sorg. Et par-tre menn satt ved trommene, og etter hvert våget også andre menn seg ut i dansen og sangen, men ingen av dem dristet seg til å «uluate». Det var kvinnenes kunstneriske doméne.

«Ode to Mr. Inge»!

Så kom tiden for den mer offisielle delen av programmet: Først ute var et velklingende guttekor fra skolen. De hadde skrevet en «Ode to Mr. Inge».

Presented to Inge and Åslaug Tveite at the first public performance of The Sinyolo Boarders Male Voice Choir”, som det stod på den trykte sangen. Koret bestod av litt over 20 gutter som altså var «boarders», dvs. internatelever på skolen.

Sangen med 4 vers gikk på melodien «Onward Christian Soldiers», og lød som følger (jeg nøyer meg her med det første verset):

«Sad times for Sinyolo, Inge‘s going home.

We shall miss him sadly, he was so well known.

Leading as headmaster, collecting school fees,

typing in the office, even planting trees

Chorus: Sad times for Sinyolo, Inge‘s going home.

We shall miss him sadly, he was so well known”.

Sistemann på talerlisten

Og så fulgte alle talene: fra skolestyret, lærere og ikke minst fra «wananchi» (vanlige folk). Siden de fleste av disse talene gikk på lokalspråket, «dholuo», måtte det sørges for oversettelse, og i tillegg var det gjerne lange taler som ble holdt, ofte med den karakteristiske innledningen: “Before I say something, I‘ll say something”.

Sistemann på talerlisten var selveste «chiefen» (tradisjonell leder, tidligere kalt "høvding", red.anm.) for Kapunja som fulgte opp hyllesten av Mr. and Mrs. Inge. Han noterte seg videre med glede at det var blitt overrakt flere vakre avskjedsgaver, blant annet en «dronningkrone» og en «kongekrone», begge innlagt med store mengder av perler.

Men høvdingen mente at dette likevel ikke var tilstrekkelig. Mr. Inge hadde bare én kone, hvilket jo var altfor lite for en slik stor mann, etter hans oppfatning. (Skikken med polygami var ganske utbredt i dette området, spesielt blant de eldre mennene.)

Så nå hadde han den store ære og glede å presentere for Mr. Inge hans kone nummer to!

Og frem for forsamlingen kom en av høvdingens egne døtre. Jeg husker henne som en lubbent jentebarn på fem-seks år.

Hva gjør jeg nå???

Hvordan klarer man å ta en slik utfordring på en diplomatisk måte, uten å fornærme giverne og lokalbefolkningen? Jo, etter de vanlige høflighetsfrasene og takksigelsene for dette fantastiske avskjedsselskapet som Åslaug og jeg ble beæret med, var det jo selvsagt forventet at "Mr. Inge" også skulle si noen velvalgte ord.

Her gjaldt det å tenke raskt, og heldigvis fikk jeg litt ekstra tid til å tenke siden oversetteren som vanlig brukte minst fem minutter til å oversette de høflighetsfraser jeg innledningsvis hadde brukt to minutter på å si.

Ja, jeg måtte naturlig nok peke på at jeg egentlig hadde mer enn nok med én kone, og jeg elsket min Åslaug svært høyt. Det ble det klappet for i forsamlingen, og det visste de jo godt. Men jeg var også klar over at mange i forsamlingen ikke så noe problem med også å kunne elske en ny og langt yngre kone; det var det mange der som hadde erfaringer med.

Kraftigere skyts?

Så slike argument var ikke sterke nok, følte jeg folket rundt meg tenke. Her måtte det kraftigere skyts til: Jeg måtte da også understreke at dersom jeg kom tilbake til Norge med en kone nummer to, som bare var rene barnet, ville jeg straks bli arrestert og satt i fengsel, noe jeg gikk ut fra at mine venner i Kapunja ikke ville synes var greit. Og dessuten hadde jo Kenya government selv et lovverk som forbød barneekteskap.

Jeg nevnte ikke at det da var snakk om en aldersgrense på 14 år, men viste heller til at president Kenyatta som jo hadde flere koner, ikke hadde giftet seg med sin nåværende og siste kone, Mama Ngina Kenyatta, før hun var fylt 18 år.

Så jeg fant heller ingen grunn til å skulle gå mot kenyanske bestemmelser på dette området. «Og dessuten», avsluttet jeg talen, «ville det helt sikkert være flere unge gutter i området som gjerne ville ønske å få chiefens datter til kone, når den tid kom om mange år.»

Var et høflig avslag mulig?

Det tok som vanlig ganske lang tid å få oversatt slutten av min tale fra engelsk til lokalspråket, og tolken forklarte omstendelig hva Mr. Inge nettopp hadde sagt. For min del var jeg ganske spent på hvordan de fremmøtte ville reagere på mitt høflige "avslag" på det som kunne oppfattes som et meget godt tilbud. Men heldigvis var reaksjonen blant de fremmøtte hjertelig latter og stor munterhet, slik jeg var vant til fra min tid på Sinyolo.

***

Hva som ellers senere har skjedd med den blottende unge piken som altså kunne blitt "my second wife", vet jeg dessverre ikke, siden jeg ikke aktivt har etterspurt dette. Men siden hun nå forventes å være en voksen dame på nærmere 50 år, må vi anta at hun er en godt gift "mama" med både barn og barnebarn...