Fredskorpset? Nei, takk. Idi Amin? Ja.

I artikkelen heter det at Ngugi wa Thiong’o, som dette gjelder, stadig blir nevnt som kandidat til Nobelprisen i litteratur. I intervjuet kaller den kenyanske 79-åringen seg en «språkkriger». Han forteller også om «minner som forsvinner.»

Muligens vil han derfor ha glemt at han i 1973 var invitert til et seminar i Nairobi. Arrangør var den nystartede «Fredskorpsorganisasjonen i Kenya» (ved dens første leder Leif Sauvik). Ngugi wa Thiong’o, som dengang var i 30-årene, skulle her snakke om sitt forfatterskap og sitt samfunnssyn. Seminaret ble avholdt på ærverdige Mayfair Hotel.

Navneskifte

På det daværende tidspunkt hadde denne meget kjente forfatteren skiftet navn fra James Ngugi til Ngugi wa Thiong’o, dvs. «Ngugi, sønn av Thiong’o» (kfr. forsiden til hans første roman, «Weep not, child») som utkom i 1964.

Navneskiftet hadde sin bakgrunn i hans egen politisk utvikling. Da han var i slutten av 20-årene, ble han sterkt påvirket av marxistisk ideologi og en kritisk holdning til kolonitiden og kolonimakten Storbritannia. Likeledes tok han avstand fra den kristne tradisjon og misjonsskolen han hadde gått på, og ville således ikke lenger bli kalt med det bibelske navn James.

For de norske fredskorpsdeltakerne i Kenya var Ngugi wa Thiong’o ubetinget den største av landets forfattere. I våre bokhyller befant det seg i tillegg til «Weep not, child» også litterære godbiter som «The River Between» fra 1965 og «A Grain of Wheat» fra 1967. Og nå var denne berømte og omstridte forfatteren altså foredragsholder på fredskorpsseminaret i Nairobi, og vi ventet spent på hans analyse av Kenya, Afrika og verden.

Mau Mau-opprøret

Personlig må jeg med beklagelse erkjenne at «minner forsvinner», også for undertegnede, så jeg husker langt fra alt som han tok opp for et ivrig, lyttende publikum. Men jeg husker at for ham var den kenyanske frigjøringskrigen fra 1952 til 1960 meget sentral, med det berømte «Mau Mau-opprøret» som selve kjernen i striden.

Vi i Norge som på 50-tallet hadde fulgte radiosendingene på NRK fra Nairobi, med Albert Henrik Mohn som meget engasjert reporter, fikk gjerne det inntrykk at dette Mau Mau-opprøret først og fremst var et uttrykk for de usiviliserte og brutale "innfødte" sin nedslaktning av modige og arbeidsomme briter som hadde gitt de afrikanske koloniene både skoler, sykehus og moderne institusjoner. Men kanskje var det andre måter å se det på?

Etter hvert ble det klart at dette både var et bondeopprør, en borgerkrig mellom kenyanske grupper og en nasjonalistisk frigjøringskamp mot det britiske kolonistyret.

Frihetshelter

For forfatteren Ngugi wa Thiong’o var Mau Mau-kjemperne også frihetshelter som sterkt bidro til at Kenya i 1963 ble en selvstendig nasjon, med Jomo Kenyatta som den første president.

Men en rekke problemer besto også etter uavhengigheten, blant annet problemene med eiendomsrett og fordeling. Store deler av befolkningen kunne fortsatt ikke nyte «the fruits of Uhuru» (frihetens frukter). Ngugi wa Thiong’o ble av samme årsak mer og mer en talsmann for de undertrykte massene i landet. Han sluttet også å skrive på engelsk og gikk etter hvert over til bare å benytte sitt morsmål, kikuyu.

Med andre ord var det en svært radikal forfatter og markant samfunnskritiker som snakket til unge norske fredskorpsdeltakere. Blant disse var han utvilsomt populær og nøt stor respekt i forsamlingen.

Fredskorpset, go home!

Derfor kom det også svært uventet på de tilstedeværende da han på spørsmål fra forsamlingen om hva vi som fredskorpsdeltakere best kunne gjøre for å hjelpe landet Kenya og dets fattige innbyggere, gav det korte svaret: «Go home!»

På denne tiden hadde som kjent den tidligere kuppmakeren, president Idi Amin i Uganda, nylig utvist cirka 50 000 asiater med britisk pass fra landet. Mange av dem var næringsdrivende og eide betydelige verdier i landet. Men Amin kastet dem på dør uten noen form for kompensasjon.

Dette hadde skapt stor uro i flere land, og spørsmålet ble også tatt opp på vårt seminar. Her fremsto Ngugi wa Thiong’o som en meget sterk forsvarer av Amin og det han hadde gjort med å sende ut asiatene. Han pekte i den forbindelse på at under Mau Mau-tiden i Kenya måtte frihetskjemperne som holdt til i skogene rundt Mount Kenya og Aberdares selv lage og produsere sine våpen og annet utstyr, slik at de på denne måten klarte å bli selvhjulpne i frihetskampen.

Roste diktatoren Amin

Slik ville det etter Ngugi’s mening også kunne gå i Uganda, og at befolkningen der ville lære å klare seg uten de varer og tjenester som asiatene hadde kunnet bidra med. Hans spådom var derfor at «om 20-25 år vil alle i Uganda sterkt rose Amin og velsigne ham for hva han hadde gjort for sitt folk ved å utvise asiatene».

Akkurat på dette punkt tok vel "Afrikas store forfatter" en smule feil i sin analyse og i sin spådom.