Ni av ti vil ha småjenter som fadderbarn
Som eneste organisasjon i Norge lar Plan giverne sine velge fadderbarn ut fra kjønn, alder og nasjonalitet. Det er ikke syriske tenåringsgutter med pubertetsbart som er mest populære. 90 prosent av de som velger vil ha jentebarn i alderen 1-5 år.
Nordmenn elsker fadderbarn, men er det riktig å la giveren bestemme hvem som trenger hjelp? Nei, mener flertallet av fadderorganisasjonene.
Bistandsaktuelt skrev nylig om fadderorganisasjonene som opplever en formidabel vekst. De tre største; SOS-barnebyer, Redd Barna og Plan Norge, har nå 336 000 faddere til sammen. Det gir nesten én milliard kroner i årlige inntekter.
Som eneste fadderorganisasjon i Norge lar Plan deg velge kjønn, alder og land på barnet du sponser. Det er de minste jentebarna som vinner popularitetskonkurransen, ifølge Plans egen statistikk.
Ni av ti
90 prosent av de som velger vil ha jenter fra 1-5 år, og det er Nepal, Brasil og Peru som skiller seg ut som de mest populære landene.
Både SOS-barnebyer, Redd Barna og Strømmestiftelsen er skeptiske til ordningen.
– Det er et helt bevisst verdivalg at Redd Barna ikke lar giveren velge fadderbarnets kjønn, alder og land. Det er vi som må få bestemme hvor behovet er størst, ikke giveren, forklarer Monica Irmi Vogt, innsamlingsleder i Redd Barna.
Strømmestiftelsen og SOS-barnebyer oppgir samme begrunnelse.
Én-til-én-fadderskap
Plan er i tillegg den eneste som tilbyr det de kaller et én-til-én fadderskap – at hver fadder får tildelt sitt unike fadderbarn som man følger gjennom oppveksten, eller i hvert fall så lenge man betaler for fadderskapet.
– For dyrt å administrere, vi vil heller at pengene skal gå til barna, sier de andre organisasjonene.
De er samtidig skeptiske til at ordningen legger opp til en forskjellsbehandling av barna. Hvorfor skal noen barn få brev og gaver, og andre ikke?
– Vi forskjellsbehandler ikke barn
Plan er ikke enig i kritikken.
– Vi har gjort undersøkelser som viser at faddere som får velge er mer lojale. Lojale faddere gir mer inntekter til prosjektene, så vi kan hjelpe flere. Alle i givermarkedet vet at det er dyrere å rekruttere nye givere, enn å beholde dem man allerede har. Våre faddere har en gjennomsnittlig fadderskap på åtte år. Det gir oss langsiktighet i arbeidet, sier Elin Tvedt, leder for fadderordningen i Plan.
På spørsmål om hvorfor de lar giverne velge hvor behovet er størst, svarer Tvedt:
– Du kan bare velge land hvor Plan allerede har definert at det er et behov. Over halvparten lar Plan velge kriterier (rundt 60 prosent), derfor har vi fortsatt nok midler å fordele på de mindre populære landene.
– Har dere tenkt på at dere legger opp til en forskjellsbehandling hvor kjønn, alder og etnisitet skal avgjøre hvem som får?
– Nei. Dette er ikke forskjellsbehandling. Vi ville for eksempel aldri latt fadderen velge barnas religion. Fadderbarna får heller ikke penger direkte, pengene går til prosjektene i landsbyen som helhet. Det eneste fadderbarna får som andre barn ikke får, er brev fra faddere og eventuelt besøk.
Sluttet med gaver
– Og gaver?
– Nei, det sluttet vi med i 2008. Det ble gjort en undersøkelse, hvor det kom frem at det kunne oppfattes som urettferdig at noen barn fikk gaver fra sine faddere, mens andre ikke fikk.
Tvedt mener grunnen til at så mange velger som de gjør er at Plan henvender seg til småbarnsfamilier. I denne gruppen vil mange ha et barn på samme alder som egne barn. Man bruker det som en del av oppdragelsen. Samtidig setter Plan spesielt fokus på jenters situasjon, derfor tror hun mange velger jenter, og ikke fordi at små jenter er de søteste.
– Det kan være fadderen har kjennskap til et spesielt land, har et adoptivbarn eller en drøm om å reise dit en gang. Da er det flott å kunne bli kjent med landet gjennom brevene de får fra barna.
– Det kan høres ut som at giverens behov og følelser er viktigere enn barnas behov?
– Barnas behov er alltid viktigst for oss. Men når giveren er følelsesmessig involvert, er de mer lojale.
På Plan Sveriges hjemmesider finnes et valgalternativ som heter «der behovet er størst», det er ikke et
alternativ i Norge.
– Lønner seg
Regnet i antall faddere er Plan den største fadderorganisasjonen i Norge med 136 000 faddere og en årlig fadderinntekt på 360 millioner kroner. Internasjonalt har Plan rundt 1,2 millioner faddere og 1,4 millioner fadderbarn. Hver eneste fadder skal få en personlig velkomsthilsen og ett brev fra fadderbarnet i året. Ut over det kan de selv bestemme hvor mye de vil skrive til hverandre. Hvis både faddere og fadderbarn sender ett brev hver blir det 5,2 millioner brev å administrere – hvert år.
– Det høres dyrt ut?
– Plan har drevet med ordningen i 80 år, det har gitt oss tid til å bygge opp et system som er effektivt. Det finnes en stor database som fordeler fadderbarn på faddere. Vi har 65 000 lokale frivillige som reiser rundt i landsbyene og henter inn all informasjon om barna som sendes til fadderne. At vi har så store volumer på faddere, frivillige og fadderbarn gjør at vi kan drive dette kostnadseffektivt. I 2014 gikk 19 prosent av totalt innsamlede midler til administrasjon og innsamling.
