Hvorfor forblir Afrika fattig?

Antall ekstremt fattige i verden falt med over 1 milliard fra 1990 til 2015, mye som følge av utviklingen i Kina. Antall ekstremt fattige i Afrika sør for Sahara økte med over 100 millioner og er nå 400 millioner. Regionen har svak økonomisk vekst, høy befolkningsvekst og gjeldsproblemer. Selv om andelen ekstremt fattige ventes å falle, kan antallet øke med 100 millioner fram til 2030. I 1990 levde 15 prosent av verdens ekstremt fattige i regionen, i 2030 kan det bli 9 av 10.

Økonomisk utvikling

Afrika sør for Sahara hadde relativt god økonomisk utvikling de første tiårene etter 1960, mens 1980- og 1990-tallet langt på vei ble tapte tiår med fall i bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger og gjeldskrise. Fra 2000 var det ny økonomisk oppgang knyttet til høye råvarepriser. Omkring 2015, samme år som bærekraftsmålene (SDG) ble vedtatt, begynte en ny periode med svak utvikling og etter hvert fall i BNP per innbygger. Figur 1 viser utviklingen.

Figur 1. Årlig prosentvis vekst i BNP per innbygger Afrika sør for Sahara - tre års glidende gjennomsnitt

Til tross for høy vekst i en del land, som Etiopia, ventes mesteparten av den økonomiske veksten framover å bli spist opp av befolkningsvekst på 2 ½ prosent årlig. BNP-veksten per innbygger anslås nå til ca. 1 prosent årlig de nærmeste årene.

Land i Øst-Asia og flere land i Sørøst-Asia har hatt en langt mer positiv økonomisk utvikling og deler mange likhetstrekk i prioriteringer. Landene har på ulike tidspunkter, ofte etter langvarig stagnasjon, lagt om politikken i en retning som har gitt høy økonomisk vekst.

Figur 2. viser utviklingen i BNP per innbygger i ulike regioner i perioden 1960-2017. I 1960 var BNP per innbygger rundt 1000 USD i Afrika sør for Sahara, Sør-Korea og Sørøst-Asia. Kina lå betydelig lavere enn dette. Nå er nivået i Afrika sør for Sahara 1 700 USD, i Sør-Korea 26 000 USD (som Spania) og Sørøst-Asia og Kina drøyt 7 000 USD per innbygger. Kina la om utviklingsstrategien i 1978 og passerte BNP per innbygger i Afrika sør for Sahara i 1995.

Figur 2. BNP per innbygger 1960-2017, faste USD (2010)

Historiske og geografiske forhold

På 1960-tallet var det optimisme på vegne av Afrika. Avkoloniseringen var i gang, og regionen hadde store naturressurser. Asia ble sett på som problemet, med små ressurser. I Kina døde millioner av sult. Nå vet vi imidlertid at store naturressurser, som mange afrikanske land hadde, sammen med svakt styresett ofte er en forbannelse. Det gir kamp om ressursene, snarere enn fokus på økonomisk vekst.

I Øst-Asia la gode forhold for risdyrking grunnlag for høy befolkningstetthet og keiserriker, som i hundrevis av år bidro til integrering, felles språk, kultur og styringstradisjoner. Beliggenheten ved havet fremmet handel.

Dårligere muligheter for landbruk i Afrika sør for Sahara bidro til lav befolkningstetthet og små stammesamfunn. Slavehandelen virket også negativt. Kolonigrensene brakte ulike stammer og språk sammen i land med stor etnisk-språklig oppdeling. Mange land ble preget av indre konflikter, svake stater og dårlig økonomisk politikk.

I Japan, Korea og Taiwan (Kina) ble godseierne ekspropriert rundt 1950. De mistet innflytelse og de nye familiebrukene var effektive og ga bøndene økte inntekter. Kina og Vietnam fikk familiebruk på 1980-tallet. Manglende jordreform og godseiernes sterke posisjon har medvirket til svak utvikling i Latin-Amerika og Sør-Asia.

Mangel på industrialisering

For de fleste land har industrialisering vært veien til høy økonomisk vekst over tid. Produktivitetsveksten i industrien i fattige land er høyere enn i industrien i rike land og bidrar til økonomisk opphenting. Produktivitetsveksten i industrien er også høyere enn i andre næringer i utviklingsland.

I utviklingsland er produktiviteten (verdiskaping per sysselsatt) i industri ofte fire ganger høyere enn i landbruket. Å flytte 1 prosent av befolkningen inn i industri og tilknyttete næringer, øker dermed BNP med 3 prosentpoeng. Vekstbidraget til BNP fra overflytting og produktivitetsvekst i industrien har årlig vært 4-5 prosentpoeng i mange land i Øst-Asia.

Fram til 1980-tallet satset mange utviklingsland på å erstatte import av industrivarer med hjemmeproduksjon (importsubstitusjon) bak høye tollmurer. Mangel på konkurranse ga ofte ineffektivitet.

Økonomier i Øst-Asia hadde lite eksportinntekter fra naturressurser og la på ulike tidspunkt om til eksport av arbeidsintensive industriprodukter. Det skjedde i Sør-Korea og Taiwan tidlig på 1960-tallet, Kina rundt 1980 og i Vietnam noe senere. Flere land i Sørøst-Asia gjorde det samme. En var dermed ikke lenger begrenset av hjemmemarkedet, kunne utnytte stordriftsfordeler og måtte konkurrere og bli effektiv. I Sør-Korea var eksporten bare 2,6 prosent av BNP i 1960. I 1980 var eksportvolumet 100 ganger høyere enn i 1960. Dette finansierte stor import av investeringsvarer.

I Afrika sør for Sahara (og Latin-Amerika) ble importsubstitusjon en byrde for statsfinansene. Det ble tatt opp store lån internasjonalt. Da eksportprisene falt og rentenivået økte etter 1980, fikk landene støtte i bytte mot markedsliberale reformer. Mye eksisterende industri hadde ikke livets rett og forsvant. Opparbeidet kunnskap og teknologi ble ikke tatt vare på da fabrikkene ble nedlagt, og det ble ikke lagt til rette for eksportindustri.

Figur 3 viser at industriens andel av BNP har falt fra over 15 prosent i Afrika sør for Sahara på 1980-tallet til 10 prosent nå, og i Latin-Amerika fra 25 prosent til 13 prosent. I Sør-Korea og Sørøst-Asia er den økt fra litt over 10 prosent i 1960 til vel 25 prosent nå. I Kina er andelen rundt 30 prosent.

Figur 3. Industriens andel av BNP

Kilde: World Development Indicators

I fattige land har investering i teknologi og overflytting av arbeidskraft til industrien høy samfunnsøkonomisk lønnsomhet, men en stor del av gevinstene tilfaller andre enn investorene: Arbeidere som flytter fra landbruk til industri får høyere lønn. Resten av verdikjeden lærer av investeringer i maskiner og teknologi. Det samme gjør andre investorer og myndighetene. Det er anslått at avkastningen av maskininvesteringer er 30 prosent, målt ved økt BNP, men at investorene bare får en tredel av dette. Stor import av produksjonsteknologi har vært avgjørende for læring og økonomisk vekst i Øst-Asia.

Politikk

Fram til 1990-tallet hadde mange land i Afrika sør for Sahara et kredittmarked som prioriterte lån til myndigheter og den beskyttede industrien. Deretter ble kredittmarkedene liberalisert. Dersom kredittmarkedet overlates til seg selv, kommer imidlertid opplåningen lett på områder som bilimport, supermarkeder og middelklasseboliger, som gir høy avkastning for investorer. Dette skjer på bekostning av infrastruktur, landbruk og industri, som gir høyere økonomisk vekst. I Afrika endte det ofte med lav sparing, høy import, svak vekst og utenlandsgjeld.

Øst-asiatiske land prioriterte kreditt til infrastruktur, industri og landbruk fram til landene ble relativt rike. Sør-Korea er et eksempel. På 1970-tallet var det 15-20 prosent inflasjon og Innskuddsrentene tilsvarte inflasjonen. Lånerentene til staten (mye infrastruktur) var 2 prosent, eksportindustri 4-6 prosent, landbruk 4-8 prosent, boligbygging og småindustri 20 prosent og pantelån 37 prosent (og man fikk bare lånt 30 prosent av boligverdien). De subsidierte lånene til eksport varte til slutten av 1980- tallet, da Sør-Korea fikk overskudd i utenriksøkonomien.

Sør-Korea mottok lite utenlandske direkteinvesteringer (FDI). En vurderte FDI som flyktig, og bygget i stedet kapasitet i nasjonale selskaper. Firma som Hyundai brukte store beløp på utenlandske lisenser, arbeidstegninger og innleie av eksperter. Kina satset mer på FDI, og brukte økonomisk styrke og tilgang til det store kinesiske markedet for å sikre teknologioverføring. I Vietnam er det betydelig FDI, men landet har ikke greid å komme ut av en begrensete nisje i internasjonale verdikjeder.

Statistiske analyser av FDI viser at det er vanskelig å spore positiv effekt på økonomisk vekst i fattige land. Bildet er positivt i mer utviklete land med høyere kunnskapskapital.

Bruken av økonomiske soner/eksportsoner har vært relativt vellykket i Asia, mens forsøkene i Afrika med unntak for Mauritius har vært lite vellykket. Firma har klaget på mangel på strøm, vann, logistikk, «red tape» osv. som har gjort det umulig å konkurrere i verdensmarkedet. Etiopia satser nå kraftig på slike soner, som blir godt tilrettelagt, og gunstig skattemessig behandlet. Mye av industriveksten i landet er basert på FDI.

Etiopia og Rwanda er trolig de to landene i Afrika i dag som i størst grad har søkt å bruke erfaringene fra Øst-Asia for egen utvikling. De har også svært høy økonomisk vekst sammenliknet med resten av Afrika sør for Sahara, jf. figur 4. Etiopia, Afrikas nest mest folkerike land med over 100 millioner innbyggere, har hatt Afrikas høyeste økonomisk vekst de siste 15 årene, med nesten 11 prosent per år fram til 2014 og rundt 8 prosent de siste årene. Ekstrem fattigdom er redusert fra 56 prosent i 2000 til 27 prosent i 2013.

Etiopia har kopiert banksystem og kredittpolitikk fra Øst-Asia. Politikken har paralleller til Norges politikk i tiårene etter andre verdenskrig, da også vi hadde knapt med valuta, store overflyttingsgevinster og store muligheter for teknologisk opphenting. Også vi fremmet sparing og rasjonerte kreditt og valuta med mål om høy vekst og god inntektsfordeling.

Figur 4. Årlig prosentvis vekst i BNP per innbygger Afrika sør for Sahara, Etiopia og Rwanda. Tre-års glidende gjennomsnitt.

Kilde : World Development Indicators

Øst-Asia har hatt undervurdert valutakurs som styrket konkurranseevnen og stimulerte eksporten. I Afrika har overvurderte valutakurser stimulert importen. Land i Øst-Asia har prioritert stabil strøm til industri og næringsliv. I Afrika har en knyttet til nye kunder selv når det mangler strøm. Dette har undergravd finansiering, bremset kraftutbygging, ødelagt forsyningssikkerheten for næringslivet og svekket statsfinansene. I løpet av et år er strømmen borte rundt 100 ganger lenger i bedrifter i Afrika sør for Sahara enn i Kina og Vietnam. Halvparten av bedriftene har derfor egen generator.

I Verdensbankens undersøkelser oppgir bedrifter i Afrika sør for Sahara at finansiering er deres største problem, fulgt av dårlig strømforsyning, foran korrupsjon. Kraftproduksjonen per innbygger i land i Øst-Asia er over 30 ganger høyere enn i 1970. Den er kun en halv gang høyere i Afrika sør for Sahara. I Sør-Korea var kraftkonsum per innbygger lavere enn i Afrika sør for Sahara i 1971, nå er kraftkonsum per innbygger mer enn 20 ganger høyere.

Industri har i flere tiår utgjort nesten 15 prosent av samlet sysselsetting i verden. Den har imidlertid flyttet seg til Øst-Asia; til stabil strømforsyning, god finansiering, konkurransedyktige lønninger og støttende myndigheter. I Afrika er lønningene høye i forhold til produktiviteten. Etiopia er et unntak, industrien der vokser med 15-20 prosent årlig, dog fra et lavt nivå.

Befolkning

Nedgang i barnetall per kvinne har store positive virkninger for utvikling. Det øker BNP per innbygger direkte ved å redusere andel forsørgede i forhold til voksne yrkesaktive. Nedgang i barnetall gir bedre ernæring og reduserer kortvoksthet, som henger sammen med kognitiv svekkelse. Færre og bedre ernærte barn øker muligheten for god utdanning. Nedgang i barnetall er viktig for økt privat sparing. Lavere befolkningsvekst gjør også at et lands ressursinntekter deles på færre. Mindre ungdomskull øker også sjansen for at unge får jobb. I mange land gir økt befolkning konflikter om knappe landressurser.

I 1960 fikk kvinner i Sør-Korea seks barn og befolkningsveksten var 3 prosent. Det var høy arbeidsløshet. I 1961 begynte landet familieplanlegging. Ambisjonen var i første omgang å redusere befolkningsveksten til 2 prosent på ti år. For å oppnå dette ble det et nasjonalt mål å øke andelen av familier som brukte prevensjon fra 5 til 45 prosent. Prevensjon ble gratis og en prioriterte landsbygda med personell på helsestasjoner. Omfattende informasjon ble brukt for å endre holdninger. International Planned Parenthood Federation (IPPF) spilte en viktig rolle. Midt på 1980-tallet fikk kvinner i Sør-Korea i underkant av 2 barn. Andre land kopierte Korea-modellen. Familieplanlegging, utdanning for kvinner og økonomisk vekst ga rask nedgang i barnetall i mange land i Asia. I Kina og India ble det også brukt tvang, noe som sannsynligvis svekket arbeidet internasjonalt for familieplanlegging. I Afrika har den høye befolkningsveksten fortsatt og fungerer som en fattigdomsfelle. Få land har satset på familieplanlegging.

I 1950 fikk kvinner i Afrika sør for Sahara 6,6 barn, og befolkningen økte 2 prosent (4 millioner) per år. Nå er befolkningen over 1 milliard. Antall barn per kvinne går sakte ned og kvinner får i dag om lag fem barn. Fordi dødeligheten har falt betydelig, vokser befolkningen med 2,6 prosent (26 millioner) årlig. I FNs framskrivninger øker befolkningen til 1,4 milliarder i 2030, 2,2 milliarder i 2050 og 4 milliarder i 2100, jf. figur 5.

Figur 5. Befolkning i ulike verdensdeler 1950-2100. FNs mellomalternativ

Etiopia og Rwanda prioriterer nå familieplanlegging, inspirert av Sør-Korea, og har satt nasjonale mål for prevensjonsbruk. Statsministrene i de to landene skrev en felles artikkel - Making family planning a national development priority - i The Lancet i 2012. De pekte blant annet på:

• Fordelene ved tilgang på familieplanlegging for mødre og barn. Det er underdekning og tilbudet må økes.
• Nedgang i befolkningsvekst kan bedre menneskelig kapital, redusere fattigdom og sult, bevare naturressurser og lette tilpasning til klimaendringer.
• Selv om andelen fattige er redusert i mange land, er absolutt antall økt pga. høy befolkningsvekst.
• Bedring i utdanning og tilgang på familieplanlegging er ikke alternativer, men støtter hverandre.
• Afrikanske ledere bør øke finansieringen av prevensjon og relaterte tjenester i budsjettene.

Etiopia og Rwanda har betydelig raskere nedgang i antall barn per kvinne enn resten av Afrika sør for Sahara, jf. figur 6.

Figur 6. Antall barn per kvinne. FNs mellomalternativ

Det første omfattende familieplanleggingsprogrammet i Afrika var i Mauritius på 1970-tallet. Det var lite kjent men svært vellykket. I 1960 fikk kvinner over seks barn og landet var fattig. I dag er tallet 1,5 barn. Mauritius satset også på eksportsoner og industrieksport. Politikken som fikk fart på Mauritius etter 1970 var kopiert fra Øst-Asia. BNP per innbygger er nå nesten dobbelt av Sør-Afrika.

En grunn til at asiatiske land tidlig prioriterte familieplanleggingen, kan være den høye befolkningstettheten og knappheten på landbruksjord. I mange afrikanske land har det inntil nylig vært god tilgang på jord. Pionerlandet Mauritius er Afrikas tettest befolkede, fulgt av Rwanda. Også Etiopia har knapphet på landbruksjord.

Økning i befolkningstettheten og kamp om jord medvirket trolig til folkemordet i Rwanda. Samme forhold er en medvirkende årsak til etniske konflikter i Etiopia og 2-3 millioner internt fordrevne. Den raske befolkningsveksten i Afrika sør for Sahara øker faren for konflikter, sårbarhet og flyktningestrømmer.

Landbruk

Flertallet av fattige i verden bor på landsbygda. Øst-Asia satset ikke bare på industrialisering, men også på landbruket. Dette var også tilfelle i Sørøst-Asia. Dette har vært viktig for å redusere fattigdommen. Flertall av barn i utviklingsland vokser opp på landbygda, og landbruket er vesentlig for barnas ernæring og oppvekstvilkår. I Afrika har bybefolkningen dominert i politikken og prioritert eget forbruk. Underernæring gjør en tredel av barna i Afrika sør for Sahara er kortvokste og har svekket evne til å lære. Høy befolkningsvekst bidrar til at befolkningen på landsbygda øker med nær 2 prosent årlig, til at gårdsstørrelsen faller i mange land og at jorda utarmes. I resten av verden blir gårdene større.

Utdanning

Landene i Øst-Asia har satset mye på utdanning, men utdanningsbudsjettene har faktisk ikke vært særlig forskjellig som andel av BNP enn i Afrika sør for Sahara. Da antall barn per kvinne har falt fra 6 til 2 på en generasjon i mange øst- og sørøst-asiatiske land, innebar det at antall barn i skolealder gikk ned. Barna har i tillegg blitt godt ernært. Kombinasjonen av mindre barnekull og høy økonomisk vekst har gitt mye større ressurser per elev . Landene scorer høyt på internasjonale tester, og elevene får arbeid etter endt utdanning.

I Afrika sør for Sahara dobles antall barn i skolealder hvert 25. år, en tredel av barna er kortvokste og satt tilbake kognitivt. Det store flertall får nå får grunnskole, men skolekvaliteten elendig, og de fleste får ikke undervisning på morsmålet. Mange forblir funksjonelle analfabeter. At så mange elever ender opp undersysselsatte og i uformell sektor, bidrar også til at avkastningen på utdanning er lav .

Statens rolle

Utvikling er grunnleggende sett en nasjonal prosess. For å sikre høy økonomisk vekst og innpass på verdensmarkedet, er det viktig at et fattig land etablerer en stat som er sterk nok til å gjennomføre en samlet plan for infrastruktur, landbruk, familieplanlegging, utdanning, industri og økonomisk politikk generelt. Gode statsfinanser og en bærekraftig utenriksøkonomi står sentralt.

Afrika har hatt svake stater med lav kompetanse, med lite vekt på å styrke de sentrale instansene for koordinering og planlegging. Finansdepartementene har hatt en svak posisjon, i motsetning til det vi kjenner fra Øst-Asia, eller Norge.

Bistand som prosjektstøtte har ofte både overbelastet mottakere og svekket muligheten for sentral koordinering og planlegging. Etter gjeldskrisen på 1990-tallet, satset giverne mer på budsjettstøtte og tett dialog med mottaker. En evaluering for svensk UD høsten 2018 viser at dette styrket finansdepartementene og riksrevisjonene og bidro til å avdekke misligheter og korrupsjon. Budsjettstøtten virket positivt for fattigdomsreduksjon og mobilisering av ressurser for helse og utdanning. I giverlandene har imidlertid budsjettstøtte vært problematisk, fordi også bistandsmidler har blitt misbrukt. De fleste bilaterale givere trakk seg ut, og dette kan ha bidratt til at Afrika på nytt har bygget opp stor gjeld.

Lav sparing og gjeldsproblemer

Det fokuseres nå mye på behovet for utenlandske investeringer og på å øke skattene i Afrika sør for Sahara. Det er bra. Men en viktig forskjell mellom Øst-Asia og Afrika er den lave private sparingen i Afrika. Dette hindrer rikelig og billig finansiering av industri og annet næringsliv og sender staten ut på jakt etter dyre lån internasjonalt. Det er godt dokumentert at land som finansierer mer av sin utvikling selv, har høyere økonomisk vekst.

Samlet nasjonal sparing i Øst-Asia ble doblet i perioden 1970-2000, til over 30 prosent av disponibel nasjonalinntekt, men stagnerte på 15 prosent i Afrika sør for Sahara. En årsak til forskjell i utvikling var barnetall. Familier med færre å forsørge sparer større andel av inntekten.

I Afrika sør for Sahara var antall unge 0-14 år per 100 i yrkesaktiv alder 83 i 1970 og 84 i 2000 (og 80 i 2015). I Øst-Asia falt antallet betydelig, i Sør-Korea fra 77 i 1970 til 29 i 2000. Dette kan ha bidratt til en økning i spareraten på 5-10 prosentpoeng. I motsetning til Afrika hadde Øst-Asia høy vekst i inntekten. Både inntektsnivå og vekstraten i inntekten påvirker sparing positivt.

I Øst-Asia bidro rask utbygging av bankfilialer til økningen i sparing. I Afrika sør for Sahara synes nå finansiell inkludering å gi mindre effekt på sparing, fordi mange er fattige med mange barn og lite å spare.

Mange afrikanske land har liberalisert kredittmarkedet. Kredittliberalisering reduserer spareraten og vrir typisk utlån i retning av forbruk og boligmarked. I noen land har en i byene også aggressiv markedsføring av forbrukslån, som reduserer sparingen ytterligere. Bankene i Afrika samarbeider også ofte om å ta store rentemarginer.

Etter 1980 fulgte to tapte tiår i Afrika. Gjelden økte og levestandarden sank. Landene fikk gjeldslette. Med gode råvarepriser og økonomisk vekst etter 2000 begynte landene å låne mye utenlands på nytt. Nå har råvarepriser og økonomisk vekst falt igjen. Atten land er i gjeldskrise eller i stor fare for gjeldskrise.

Avslutning

Fattige land i Øst- og Sørøst-Asia la på ulike tidspunkt om politikken og oppnådde langvarig høy økonomisk vekst. I Afrika, derimot, tyder nåværende trender og politikk på at fattigdommen vil forbli svært høy. Afrika kan gjøre lite med sine historiske og geografiske ulemper, men kan lære av andre land som har utviklet seg og redusert fattigdommen.

Det er mulig å industrialisere også i Afrika. Generelle WTO-regler forbyr i dag direkte støtte til industrieksport, men de fattigste landene har unntak , og det er også mulig med annen tilrettelegging for industri. Industrialisering kan bli mer krevende pga. økt robotisering og økt avhengighet av å inngå i internasjonale verdikjeder. Det kan tenkes at Afrika derfor i større grad må utvikle et hjemmemarked som del av en strategi for industri- og næringsutvikling. Afrikas store naturressurser taler for at råvarebasert industri kan bli viktigere enn i Øst-Asia. Tjenester kan også bli viktig, men mange tjenester krever høy kompetanse og er dessuten vanskelige å eksportere. Offentlig økonomisk politikk som fremmer økt privat sparing og blant annet bedre strømforsyning, vil uansett bli viktig for å oppnå økt vekst.

I mange land bidrar befolkningsvekst til en fattigdomsfelle og hindrer utvikling. Befolkningen i Afrika sør for Sahara er 6-doblet fra 180 millioner fra 1950 til over 1 milliard og er anslått å øke med 400 millioner fra 2015 til 2030. Økt befolkning øker kampen om land og involverer flere i den enkelte konflikt. Klimaendringer kan forsterke dette. Det er derfor viktig at myndighetene stiller seg i spissen og prioriterer familieplanlegging. Etiopia og Rwanda er foregangsland i Afrika.