Kjemper for et verdig liv for hiv-positive

Reki Jimu ble født i landsbyen Chigawo i provinsen Mashonaland Central. Jimus kone, Tendai Goba, døde i 2001 etter lang tids sykdom. Hun hadde en ondartet hudkreft som knyttes til aids fordi den særlig rammer personer med sterkt svekket immunsystem.

– Vi visste ikke da at hun hadde aids, sier Jimu til Bistandsaktuelt.

Tidligere hadde paret mistet to sønner. De døde tidlig, svake og undervektige.

Baksnakking og rykter

To år etter at kona døde, ble Jimu testet for hiv. Testen var positiv. Han opplevde mange negative og lite oppmuntrende reaksjoner fra slektninger, venner og kolleger. Men det svekket ikke Jimus sterke vilje til å leve.

– Da jeg begynte å gå ned i vekt, var det noen som sa at min bror hadde forhekset meg og at små, onde skapninger sugde blod fra meg, sier Jimu.

Han forteller at baksnakkingen av ham og familien begynte mens kona og de to sønnene fortsatt var i live.

– Noen kom allerede da med negative og brutale kommentarer, for eksempel at sønnene våre var så tynne fordi de led av aids. Vi svarte aldri på slikt. Våre sønner døde prematurt fordi de var sterkt undervektige. Vi visste ikke da at de var hiv-smittet, sier Jimu.

Han takker gud for at parets datter ble født før de ble hiv-smittet, og at datteren, som i dag er 29-år gammel, har vokst opp uten sykdommen. Datteren er selv blitt trebarnsmor.

Men selv etter at han mistet kona og de to sønnene, ga Jimu aldri opp viljen til å leve.

Han bor nå i Chitungwiza, en by 25 kilometer sørøst for hovedstaden Harare. I 2003, like etter at han hadde testet positivt for hiv, begynte han med antiretroviral behandling. Det har holdt ham på beina i nesten to tiår. Han har samvittighetsfullt fulgt opp ARV-behandlingen i alle disse årene.

– Se, jeg ser helt frisk ut. Ingen kan se på meg at jeg er hiv-positiv. Ingen kan se at jeg tar ARV-medisiner, om jeg ikke selv forteller det, sier Jimu stolt.

For han har ikke latt seg knekke av sykdommen. I 2007 ble han til og med stifter, leder og pastor i Christian Fellowship Network Trust, en gruppe som ifølge ham selv spiller en avgjørende rolle i å støtte folk som lever med hiv og aids i Chitungwiza.

– Min dronning

Jimu måtte gifte seg på nytt ett år etter at han testet positivt. Hans jevnaldrende kone, Francisca Thomson, lever også med hiv.

– Francisca er min dronning. Vi er svært lykkelige sammen, sier Jimu.

I dag lever han på akkurat samme måte som andre mennesker, og håper å være et fyrtårn av håp for andre som er hiv-smittet. Han bestemte seg for å være åpen om sin hiv-status på et tidspunkt da folk som ham ble foraktet og stigmatisert av folk flest.

– Jeg er en av dem som sto fram på tv-innslag om hiv og aids, sponset av Population Services International (en ideell organisasjon, red.anm.), der jeg sa at jeg ikke går over gata på rødt lys. Jeg er jo pastor. Og jeg er hiv-positiv, forteller Jimu.

Han er nå en kjent hiv/aids-aktivist i Zimbabwe og legger ikke skjul på sin takknemlighet overfor Chitungwiza-sykehuset, som han sier har gjort ham til den han er: utrettelig i arbeidet med å spre hiv/aids-informasjon til sine likemenn.

Det er rundt 1,4 millioner mennesker som lever med hiv/aids i Zimbabwe. Jimu, sammen med kona Francisca, er blant dem.

Å leve med hiv har ikke tvunget Jimu til å spinne en kokong rundt seg. Tvert imot sier han at det har gjort ham til en entusiastisk forsvarer av de mange som kjemper med sykdommen.

– Jeg arbeider nå aktivt med å tilby rådgiving og åndelig veiledning til mange som nylig har testet positivt for hiv. Jeg deler min positive tenkemåte med dem, og mange klarer da raskt å tilpasse seg sin nye status som hiv-positive og gå videre med livet sitt, sier Jimu.

Ønsket ikke bo i samme hus

Men det har ikke bare vært lett å komme dit han er i dag. I løpet av årene han har kjempet med sykdommen, har han ofte møtt fordommer og stigmatisering ansikt til ansikt, forteller han. Mange mennesker reagerte med avsky av å se ham syk. Han er blitt kastet ut av mange boliger fordi utleieren trodde de ville bli hiv-smittet bare av å bo under samme tak som ham.

– Som leieboer i mange av husene jeg har bodd, fikk jeg raskt beskjed om å flytte ut fordi folk var redde for å bo i samme hus som meg. De trodde jeg plutselig ville dø, eller smitte dem med hiv. Jeg kunne høre folk sladre om sykdommen min. Noen sa jeg var et vandrende lik, noen oppfordret meg til å oppsøke profeter for healing. Andre sa rett og slett at jeg måtte dra tilbake til landsbyen jeg kom fra og dø der, forteller Jimu.

Han opplevde også motvilje og diskriminering fra egne venner og slektninger.

– Jeg ble møtt med forakt og diskriminering både i kirken, på jobben og mange andre steder. Hvis jeg og min daværende kone møtte opp i en forsamling, kunne vi få beskjed å sette oss bakerst, åpenbart fordi folk skammet seg over at vi så syke ut og derfor ikke ville se oss på de fremste plassene, minnes Jimu.

En oppfordring

Men – det tilhører fortida. I løpet av årene er ting blitt bedre, og Jimu forteller at også hans egne slektninger har begynt å gi ham en klem.

Mange mennesker begynner å oppleve at det er blitt lettere å leve med hiv.

Jimu har likevel ett innstendig råd til dem:

– Jeg ber folk som er hiv-positive om å ta medisinene sine som de skal, og ikke slurve med dem selv om de føler seg sunne og friske, sier han.

Han har også et klart råd til unge par som går med gifteplaner:

– Jeg oppfordrer parene sterkt om å gå og ta en hiv-test før de begynner å ha sex. Dersom en av dem tester positivt, så kan de få råd og hjelp av helsearbeidere om hvordan de kan leve sunne liv sammen uten å smitte hverandre med sykdommen, sier Jimu.