Demokrati-show med soldater på scenen

Etter flere tiår under Robert Mugabes styre har mange av landets innbyggere stukket av til nabolandene og økonomien er fullstendig skakkjørt. Både på kort og lang sikt har Zimbabwe et desperat behov for amerikanske dollar, jobber og gjenoppbygging.

En viktig forklaring på «kuppet» var at Mnangagwa og flere andre i det militære toppsjiktet hadde kommet på kant med Grace Mugabe, den forhatte presidentfruen med store politiske ambisjoner. Militærets intervensjon var rettet mot henne og hennes støttespillere.

– De militære innså at ZANU-PF (regjeringspartiet) ble stadig mindre valgbart. Derfor grep de inn, sier Douglas Mwonzora, generalsekretær i opposisjonspartiet MDC-T.

Generalen som ledet «kuppet», Constantino Chiwenga, er blitt visepresident.

– Militæret har i høyeste grad kontroll. De avgjør hvem som styrer, fastslår han.

Samtidig understreker han at det er betydelige spenninger innen makteliten, også mellom ulike deler av landets sikkerhetsstyrker.

Da soldatene inntok Harare, var hovedkvarteret til det beryktede sikkerhetspolitiet, Central Intelligence Organization (CIO), et av de første stedene som ble omringet. Sikkerhetspolitiets øverste sjef ble fengslet. I perioden etter kuppet har flere ledere i CIO forsvunnet ut eller har omkommet under mystiske omstendigheter.

– Jeg er ikke sikker. Han ble brakt til makten av de militære, og på samme måte som Mugabe sikres makten av de militære. Generalene som nå sitter i regjeringen føler at de har kontroll med hæren, sier Raftopolous. Han var nylig i Norge som gjest hos Chr. Michelsens Institutt (CMI).

I byen Chinhoyi, nordvest i landet, treffer vi mannen som organiserer landets gateselgere og markedskvinner.

– Før kuppet i november hadde vi blitt overvåket og trakassert hver gang vi snakket med noen. Folk fra regjeringspartiet eller sikkerhetstjenesten hadde vært på oss, forteller Wisborn Malaya, generalsekretær i Zimbabwe Chamber of Informal Economy Associations.

Andre sivilsamfunnsaktivister forteller at agenter fra sikkerhetspolitiet CIO, ikke lenger «sitter inne på møter og later som om de ikke er der». Nå er det i stedet den militære etterretningen som står for overvåkningen, men dette organet opptrer mindre forstyrrende enn forgjengeren.

– Det er fortsatt deler av regimet som reagerer med vold mot kritikere. Det politiske rommet er ikke fullt så åpent som mediene gir inntrykk av, sier Perpetua Bganya, som er Folkehjelpens lokale representant. Organisasjonen kanaliserer støtte til en rekke grupper som arbeider for menneskerettigheter.

– Men folk snakker mer politikk nå. For ett år siden var folk redde for å ytre seg, sier hun.

Rettighetsaktivister påpeker som positivt at Mnangagwa tross alt har signert en nasjonal forsoningslov og vært villig til å la parlamentet diskutere valgreformer.

– Det er nå indikasjoner på forandring, men vi må aldri glemme at det har vært en militær maktovertakelse, sier direktør Okay Machisa i Zimbabwe Human Rights Association, ZimRights.

– «Slangen» (tidligere økenavn på Mugabe, red. anm) er ikke der lenger. Men det mangler fortsatt politisk vilje til å ta korrupsjonslovene på alvor, sier han.

Mary James løper for å selge snacks og drikke til passasjerene i forbipasserende minibusser på hovedgata i småbyen Chinhoyi. Hun er typisk for millioner av zimbabwere, og måten hun livnærer seg på er et symbol på landets elendige økonomi.

70 prosent av befolkningen i Zimbabwe lever på mindre enn 40 kroner dagen. 94 prosent av befolkning er knyttet til uformelle sektor. Det betyr at de ikke har noe formelt arbeidsforhold til en arbeidsgiver.

– Da mannen min døde, måtte jeg bli gateselger for å overleve. Det er ingen jobber å oppdrive. Derfor tar også mine to eldste barn strøjobber. Uansett hvor hardt jeg jobber, er jeg stadig på etterskudd med betaling av skolepenger for de tre minste barna, sier James.

Gateselgeren har en bredbremmet hatt på seg, fordi hun jobber i solsteiken mesteparten av dagen. Hun tjener mellom 50 cent og en dollar dagen.

I landsbyen Alaska, 16 kilometer unna, var den statseide kobbergruven allerede da på randen av konkurs – rammet av dårlige priser og elendig styring. Folk ble boende i gruveselskapets hus fordi det var ikke jobber å få andre steder.

– Jeg livnærer meg selv og mine fire barn ved å selge mais, noe av det dyrker jeg selv fire kilometer unna, sier fru Chauke. Byens vannforsyning har for lengst stoppet. Vann må hentes fra to brønner.

Vanlige folks problemer forverres av den økonomiske krisen i landet. Arbeidsløsheten er stor og narkomisbruk vokser blant ungdom.

For å bøte på problemet har sentralbanken trykket opp det som kalles «bond»-sedler, som i teorien kan brukes som dollar. I praksis har folk imidlertid mindre tillit til bond enn dollar.

– Jeg våger ikke å sette pengene jeg tjener på klessalg i banken. Det er ikke sikkert at jeg kan ta de ut når jeg må dra til Sør-Afrika for å kjøpe en ny varebeholdning, sier klesselgeren Netsai Dzepasi.

Hver natt, allerede ved 3-tiden, kan man se folk begynne å stille seg i kø utenfor banken ved Newlandssenteret i Harare. De får bare ta ut 20 dollar per dag. Mangelen på sedler hemmer alt næringsliv og gjør hverdagen vanskelig for alle.

– Vi skal fremme rask økonomisk vekst ved å satse på investeringer, jobbskaping og nasjonal matsikkerhet. Vi skal fremme et miljø for privat entreprenørskap og næringslivet skal ha beskyttelse. Vi skal bli et land fri for korrupsjon, lovet presidenten under talen på landets uavhengighetsdag 18. april.

Mnangagwa sier de riktige tingene for å tekkes mulige investorer i det internasjonale samfunnet, men folk som kjenner landets politiske kultur ser avstanden mellom ord og handling. Med seg under uavhengighetsmarkeringen på Den nasjonale sportsarena hadde presidenten flere regjeringsmedlemmer som er beryktet for korrupsjon.

Tre millioner av Zimbabwes innbyggere bor i utlandet. De har stukket av fra landets stadig forverrede økonomiske krise i et desperat forsøk på å skaffe inntekter til seg og familien.

– Økonomien er på bunn. Den har skrumpet inn de seneste årene. Folk har ikke penger. Det kan bare bli bedre, sier en næringslivsleder vi snakker med.

Han driver en omfattende industriproduksjon med mange ansatte og har tjent godt på produksjon av billige pølser og servelat. Nesten alle hans råvarer er importert. Zimbabwe selv produserer ikke nok. En årsak til manglende kjøttproduksjon er at kraftfôrmarkedet domineres av noen få, korrupte aktører, mener han.

Zimbabwe skylder ni milliarder dollar til internasjonale långivere. Statsbudsjettet er på fem milliarder dollar. Av dette går 3,2 milliarder dollar til å betale lønnen til statsansatte.
Presidenten sier han vil stramme inn på offentlige utgifter. Det samme krever Det internasjonale pengefondet (IMF) – for at de skal kunne gjenoppta samarbeidet. Den medisinen vil smake vondt for vanlige mennesker.

Legene har allerede vært ute i streik. Sykepleiere gikk også ut i streik. Men da visepresidenten truet med å gi alle sparken, innstilte de aksjonen. Lærerne vurderer fortløpende mulige streikeaksjoner. Det samme gjør minibussjåførene, forteller lokale kilder.

Presidenten har allerede sagt at han vil lette på kravet om at alle utenlandske selskaper i landet må ha en 51 prosent zimbabwisk eierandel. Han har også lovet at noen hvite storfarmere vil få kompensasjon for forbedringene de gjort på jorda som ble fratatt dem, og at noen vil få jorda tilbake.

Men det er samtidig 300 000 småbønder som fikk fordeler av jordokkupasjonene og den voldelige overtakelsen av hvite farmer. Dermed vil endringer i eierskapet til jord bli et følelsesladet spørsmål.

Opposisjonen og veteraner fra frigjøringskrigen krever nå at Robert Mugabe og hans familie må bli fratatt 20 av de 21 gårdene de besitter. Det er landets statlige rikskringkasting som har offentliggjort listen over hva den tidligere presidenten eier.

Også opposisjonskandidaten spiller på religiøsitet. Han har en t-skjorte der det står «Chamisa som president. Gud er med på det.» Nelson Chamisa har kanskje fordel av at han er utdannet lekpredikant og en bedre folketaler enn presidenten.

I valgkampen vil trolig militæret fortsatt spille en viktig rolle for å sikre støtten til ZANU-PF. Mnangagwa, kjent for sitt krigsnavn «Krokodillen», har i alle år vært en av arkitektene bak ZANU-PFs bruk av vold og fusk til å vinne valg. Selv om han snakker om demokrati, var det mange som merket seg ordbruken i en av hans første taler etter Mugabes fall. Der brukte han fortsatt slagordet fra Mugabe-tiden; «Pasi nehandu!» – «Ned med fiender!».

Sør i landet, i Matabeleland og Midlands, er det ikke glemt at Mnangagwa var delaktig i den blodige Gukuranhundi-operasjonen på 1980-tallet. Der ble over 20 000 sivile ble massakrert av regjeringsstyrker på jakt etter dissidenter. Det er ikke tilfeldig at den nye presidenten aldri har vunnet et valg i sin egen valgkrets der han har en storgård, mener observatører. Mange mennesker husker ennå hva som skjedde.

I tillegg til MDC-T finnes det ytterligere tre opposisjonspartier. De blir ledet av henholdsvis Tendai Biti, Welshman Ncube og Joice Mujuro.

– Opposisjonen er i uorden. ZANU-PF har i øyeblikket større politisk momentum, og det betyr at folk kan la tvilen komme dem til gode. Spørsmålet er om de vil klare å kvitte seg med vanen med å jukse, mener Raftopolous.

Lederen for organisasjonen ZimRights, Okay Machisa mener derimot striden innad i det største opposisjonspartiet, MDC-T, har lagt seg og at deres 40 år gamle leder Nelson Chamisa er en sterk utfordrer til Mwangagwa. Chamisa er godt likt av unge mennesker, ifølge Machisa.

Over fem millioner mennesker har registrert seg for å stemme ved det kommende president- og parlamentsvalget.

– Vanligvis har det vært bare tre millioner mennesker som har stemt. Jeg frykter at dersom opposisjonen ikke framstår som et reelt alternativ ville enda færre bruke stemmeretten, sier Bganya i Norsk Folkehjelp.

– Dersom jeg skulle gi landet en karakter, er det én av ti. Presidenten gir oss de riktige signaler. Vi har fått et bedre miljø for å holde valg, men det er ikke det beste, sa parlaments Fortune Chasi på et møte med sivilsamfunnsorganisasjoner i Harare.

– Rettferdig valg må gjennomføres, ikke bare snakkes om, sier Machisa.

Hans organisasjon ZimRights krever blant annet at hæren må slutte å drive valgkamp for regjeringspartiet ZANU-PF og at alle partiene må få tilgang til statlige medier. Et annet viktig krav er at tradisjonelle ledere («høvdinger»), som regjeringspartiet har pleiet et nært forhold til, må forholde seg politisk nøytrale.

Regjeringspartiet vet at de vil ha liten støtte i byene, men møter arrangert av opposisjonskandidater blir fortsatt forstyrret av bander fra ZANU-PFs ungdomsbrigade.

Fram til begynnelsen av februar, mener organisasjonen Heal Zimbabwe at det forekom over 5000 tilfeller der folk ble presset av enten høvdinger eller regjeringspartiets folk til å oppgi velgerregistreringsnummeret sitt. Folk tror at de dermed kan bli overvåket. Rundt 15 prosent av de ansatte i den offisielle valgkommisjonen har militær bakgrunn.

– Fravær av vold på valgdagen er ikke det som avgjør om det er fritt og rettferdig, sier han.

Machisa i ZimRights mener det avgjørende spørsmålet som må avklares innen valgresultatet foreligger er om de militære vil akseptere at ZANU-PF taper.

Zimbabwes sivilsamfunn er i høygir for å få folk til å stemme ved det kommende president- og parlamentsvalget. Samtidig planlegges det en rekke tiltak for å hindre valgfusk.

Bedre system for registrering

– Disse landene er desperate etter å se positive utviklingstrekk ved landets situasjon, sier samfunnsforskeren Raftopolous.

Etter Mugabes fall har det vært et rush av besøkende som vil gjenoppta kontakten med myndighetene i Zimbabwe. Næringslivsdelegasjoner står i kø. Raftopolous frykter at sentrale verdier kan bli glemt.

– I jakten på stabilitet kan kravet om demokrati og støtte til sivilsamfunnet bli satt på sidelinjen. Dette er noe vi må kjempe mot, sier han.