1.mai: Fagbevegelsen i Afrika – få men fryktet

Den internasjonale faglige sammenslutningen (ITUC) samler 300 nasjonale faglige sammenslutninger fra 163 land, og representerer nesten 200 millioner arbeidere. ITUC-Afrika har 101 tilknyttede fagforeningssentre fra 51 land og representerer 16 millioner medlemmer.

Det er imidlertid nesten umulig å få korrekte tall på fagforeningsmedlemmer og organiseringsgrad. Fagforeninger har dårlig statistikk, og blåser gjerne opp eller underrapportere medlemmer av politiske årsaker. Også arbeidere som ikke betaler medlemsavgifter, betrakter seg gjerne som medlemmer. Dessuten svinger tallet i det ustabile arbeidsmarkedet.

Usikre tall på antall fagorganiserte

Da jeg spurte en ansatt i det nigerianske oljeforbundet, NUPENG, om medlemstall og streikfrekvens, ble jeg møtt med et dypt sukk, en hånd som pekte på papirhauger om uregistrerte streiker, og en fortelling om hvordan de over natta mistet 3000 medlemmer av (kanskje 15 000), da et byggeprosjekt stod ferdig.

Sørafrikanske COSATU, nigerianske NLC og ghanesiske TUC er de sterkeste på kontinentet, med COTU-Kenya rett bak. COSATUs historiske betydning i kampen mot den sørafrikanske apartheidstaten er velkjent. I Nigeria har fagbevegelsen ledet sosiale bevegelser som har tvunget diktatorer til trekke seg i 1993 og 1994, fått gjennomslag i arbeidsloven i 2005, og hindret avvikling av drivstoffsubsidier på tross av regjeringers gjentatte forsøk fra 1978 til 2012. COTU-Kenya sørget for grunnlovfesting av retten til faglig organisering og til å streike i 2010. Fagbevegelsens evne til å mobilisere, forstyrre økonomien og forhandle politisk er avgjørende.

Disse, og den zambiske ZCTU, er økonomisk uavhengige. Andre er avhengige av statlig finansiering (som Mosambiks OTM-CS) eller internasjonale givere (Ugandas NOTU og Malawis MCTU). Internasjonal bistand til afrikanske fagforeninger gikk dramatisk ned etter den kalde krigen, mens i de siste årene har kinesisk bistand åpnet nye dører.

Mange streiker i offentlig sektor

Det er ikke bare størrelsen som avgjør fagbevegelsens gjennomslagskraft, men hvordan arbeiderne er posisjonert relativt til den økonomiske og politiske eliten. I de fleste land er lærerforbundene de største, og ofte de mest radikale. Men med langsiktig forsømmelse av offentlig sektor, er arbeidsrettigheter og arbeidsforhold ofte dårlige.

Det siste halvåret har kenyanske akademisk ansatte (UASU) vært i streik i to ganger. I Nigeria er lærere, akademiske ansatte og helsearbeidere stadig i streik, noe som også forstyrrer borgernes rettmessige tilgang til utdanning og helse.

Dessverre er mange afrikanske statsledere lite opptatt av sine borgere, eller statsansatte. En streik i privat sektor, derimot, utfordrer deres egne økonomiske interesser som ofte er knyttet til statlige inntekter.

Viktige olje- og gruvearbeidere

Den økonomiske veksten i Afrika fra 2000, som har skapt få arbeidsplasser og ikke evner å absorbere den voksende arbeidsstyrken, er gjerne knyttet til utvinningsindustrien og tilhørende infrastruktur. Viktigheten av gruve- og oljeindustrien i nasjonale økonomier har gjort fagforeningene i disse bransjene sterke.

De nigerianske oljearbeiderne og de zambiske, zimbabwiske og sørafrikanske gruvearbeidere var sentrale i sine respektive lands demokratikamp. Arbeidere i disse bransjene er også spesielt utsatt for kortsiktige kontrakter, rettighetsmisbruk og undertrykkelse. Det mest tragiske eksempelet er massakren av streikende gruvearbeidere i Marikana i Sør-Afrika i 2012.

Afrikanske stater viser både manglende evne og vilje til å beskytte sine arbeidere. Fagbevegelsens historiske og potensielle betydning fører til frykt, og undertrykkelse. Faglige rettigheter brytes over hele kontinentet, i aktive forsøk på å hindre fagorganisering. Arbeidsdepartementer, arbeidsinspektorat og arbeidsrettsystem er systematisk underfinansiert og underbemannet.

Stadig svekkelse av lønnsforhold

Siden den økonomiske liberaliseringen fra 1980-årene, har vi sett en stadig svekkelse av lønns- og arbeidsforhold. Mange antar at organiserte arbeidere er relativt privilegert på det fattige kontinentet. FNs arbeidslivsorganisasjon, ILO, rapporterte imidlertid i 2017 at to tredjedeler av arbeidere i Afrika sør for Sahara lever i fattigdom.

Nigeriansk fagbevegelse forhandler om oppjustering av deres minstelønn, som de hevder er kontinentets laveste. En minstelønn på 18 000 nigerianske naira tilsvarte, da den ble satt i 2011, 110 amerikanske dollar i måneden. I dag tilsvarer det kun 46 dollar. Samtidig foreslår Verdensbanken i utkastet til sin utviklingsrapport for 2019, som omhandler framtidens arbeidsliv, at kravene til minstelønn generelt skal senkes og at det skal bli lettere for arbeidsgivere å ansette og si opp arbeidere.

Samfunnsallianser og folkelige protester

Mens fagforeningsledete protester mot økonomisk liberalisering og for demokratisering hadde mye fokus på 1980-tallet, har lignende protestbølger på kontinentet det siste tiåret fått langt mindre oppmerksomhet. I tillegg har både media og akademia en blindsone hva gjelder fagbevegelsens roller i disse protestene. Glemmer man fagbevegelsen, går man imidlertid glipp av en viktig del av bildet. Protestene har vært sterkere i land der sterke fagforeninger var involvert.

I den arabiske våren kan bærekraften i den tunisiske revolusjonen sammenlignet med den egyptiske knyttes til fagbevegelsen styrke og rolle. I Tunisia muliggjorde UGTT med sine 900 000 medlemmer revolusjonen gjennom mobilisering, organisasjonsstyrke og forhandlingskapasitet. Selv om fagforeninger streiket også i Egypt, er fagforeningene enten statsstyrte eller fragmenterte.

I protester mot økte mat- og bensinpriser i Burkina Faso i 2007-2008 bidro fagforeningene med kontinuitet og organisering til ellers løst organiserte demonstrasjoner.

Selv om sosiale medier og gateprotester hadde stor mobiliseringskraft i det nigerianske «Occupy Nigeria» i 2012, var det streikende arbeidere som sørget for avstengte veier, luftrom og bensintilgang og som til slutt fikk presidenten til forhandlingsbordet og retrett. I prosessen var det også splittelser mellom fagforeninger og samfunnsaktører. Paradoksalt nok kan det se ut som om åpning mot demokrati har ført til konkurranse om å være de «stemmeløses stemme», der både politisk opposisjon og andre deler av sivilsamfunnet anklaget fagbevegelsen for sololøp og manglende representasjon.

Beskyldes for å glemme grasrota

At fagbevegelsen har direkte tilgang til staten innebærer fallgruver, særlig knyttet til myndighetskontroll, korrupsjon og forsømmelse av grasrota. Fagforeninger kjemper mot korrupsjon og ulikheter, men er ikke fri for «big man»-politikk, klientelisme og korrupsjon.

Etter tildelingen av Nobels fredspris i 2015, er tunisisk fagbevegelse anklaget for å forsømme grunnleggende fagforeningsorganisering. Liknende beskyldninger kjenner vi fra hele kontinentet, mest tydelig demonstrert i splittelsen i sørafrikansk fagbevegelse. COSATU er anklaget for å være for nær ANC-regjeringen, å akseptere liberalistisk økonomisk politikk på tvers av medlemmenes interesser og å glemme arbeidsplassene. Den nye fagforeningssammenslutningen som ble etablert i fjor, SAFTU, definerer seg som politisk uavhengig, arbeidersentrert og radikal.

Venstreorienterte har omfavnet SAFTU, og håper den vil revitalisere arbeidernes kamp i Sør-Afrika. Ikke minst sikter den på å organisere sårbare arbeidere, migranter og uformell sektor. Frykten er at mye energi vil gå tapt i interne kamp mellom fagforeninger.

Da SAFTU gikk til generalstreik i forrige uke, var det delvis en maktdemonstrasjon. Streiken tydeliggjør også splittelsen i fagbevegelsen siden COSATU ikke deltok. Streiken også handlet om at SAFTU holdes ute fra nasjonale forhandlinger.

Må gjøre seg relevant

Fremtiden for den afrikanske fagbevegelsen avhenger av den evner å være relevant, ikke minst for de yngre og de i uformelt arbeid. Det finnes gode eksempler, men de er for få. I Ghana organiserer GAWU kakaoarbeidere og i Malawi organiserer TOAWUM fattige leilendinger på tobakksplantasjer.

Det sørafrikanske forbundet SADSAWU organiserer en av de mest sårbare arbeidergruppene, nemlig betalte hushjelper som gjerne er migranter. Til syvende og sist handler sterke fagforeninger om arbeidsplassen, og om å bygge sterke organisasjoner fra bunnen av.

Fagbevegelsen i Afrika er både over- og undervurdert, misforstått, men mest av alt oversett. Fra høyre har man søkt å ignorere dem, fra venstre har man møtt dem med ideologiske ønsketenkning og i akademia og utviklingsmiljøer er de avvist basert på antatt svakhet, politisk kontroll fra regjeringer eller møtt med forventninger om å være noe de ikke er.

For å forstå sosiale, økonomiske og politiske forhold på kontinentet, må vi forholde oss til disse mektige aktørene, men vi må forstå dem basert på faktiske forhold og på arbeidslivets og fagbevegelsens egne premisser, uten å være naive.