Ellen Johnson-Sirleaf vil ikke pensjonere seg fra kvinnekampen

Internasjonalt er den 78-årige fredsprisvinneren omsvermet, etterspurt og populær. Beundringen er ikke fullt så stor blant alle på hjemmebane. Blant liberiere er «Ma Ellen» selv respektert, men hennes styre forbindes også med dårlige ledere, politisk krangel og korrupsjonsskandaler. I oktober neste år er det valg for både parlamentet og president.

Presidenten har en følelse av både forventning og lettelse i det landet går inn i valgåret.

– Lettelse fordi 12 år er lang tid å sitte i en jobb. Spesielt når jobben er å styre Liberia. En må komme seg videre. Forventning, fordi vi har gjort så mye for framgang. Vi har brakt landet fra å være uglesett til å bli et sted der utviklingen var på rett vei, i hvert fall før ebola-krisen slo til, sier Eller Johnson-Sirleaf til Bistandsaktuelt.

Som president var Johnson-Sirleaf raskt ute med å få vedtatt en ny lov mot voldtekt. Hun har også arbeidet for å få flere jenter på skolen, og inn i politi og militære styrker. En egen statsråd jobber for likestilling.

Ambisiøse utviklingsplaner er lagt, men landets økonomi har et spinkelt grunnlag. Staten er fortsatt veldig avhengig av storselskapene som har konsesjon til å utvinne og eksportere gull, gummi, jernmalm og palmeolje.

– Jeg hadde ikke innsett hvor vanskelige og dypt forankret problemene med integritet og ærlighet var. Det er en lengsel etter å få de goder som ikke var der tidligere. Jeg antar at det har å gjøre med år med nød og mangler. Denne overlevelsesmodusen har forsterket uærlig praksis og avhengighet. Vi har fått bukt med mye, men uten dette hadde vi nok kommet enda lenger med å nå våre mål, sier Johnson-Sirleaf.

Johnson-Sirleaf står sterkt internasjonalt. Nobels fredspris fra 2011, som hun delte med freds- og kvinneaktivisten Leymah Gbowee (også fra Liberia), betraktes som en fortjent anerkjennelse av arbeidet for kvinner og det faktum at landet fortsatt er fredelig. Både i Afrika og i FN-systemet har presidenten hatt en rekke viktige verv med fokus på utvikling. Ingen av kandidatene som nå stiller til valg som hennes arvtager har den samme statusen.

– Mine store bekymringer er om min etterfølger vil klare å utvikle vennskap og partnerskap som gjør at vi kan fortsette med vår utviklingsagenda fram mot 2030, sier Johnson-Sirleaf.

– Jeg tror ikke det. UNMIL har vært under nedbygging de siste to-tre årene. Våre sikkerhetsstyrker har tatt over primæransvaret og vi har ikke hatt noen store tilbakeslag. Det har vært noen protester rundt jordreform-saker og om ulike ting, men det er normalt for oss. Jeg tror FN vil ha en liten styrke her med oppbacking fra en styrke i Mali dersom det trengs fram til januar 2018 etter valget. Og da vil FN kunne forlate landet med all den fanfaren som skal til for å markere slutten på en periode med beskyttelse. Det er bra at vi har sagt at vi tar det primære og fulle ansvaret for landets sikkerhet, sier Johnson-Sirleaf.

Hun bare ler av utsagnet. Det samme gjør alle hennes medarbeidere rundt bordet.

– Jeg vil trekke meg tilbake til farmen (som ligger cirka 45 minutters kjøring fra Monrovia. red.anm.). Det er jeg fast bestemt på. Jeg vil fortsatt bo i Liberia og vil være tilgjengelig for den nye regjeringen dersom de trenger råd eller forslag. Jeg kommer helt sikkert til å fremme kvinnesaker i landet. Jeg ønsker å se flere kvinner i ledelsen, sier hun.

Selv om Liberia har en kvinnelig president er det få kvinner i parlamentet. I slutten av september ble det vedtatt at fem plasser i parlamentet skal reserveres for kvinner, én plass reserveres for en ungdomsrepresentant og én for funksjonshemmede. Kvinneaktivister i landet har imidlertid advart om at det er fare for at kvinner bare får disse faste plassene, og ikke blir stemt inn i de øvrige plassene i parlamentet.

– Jeg kommer til å gjøre det jeg har lyst til. I grunnen har jeg arbeidet lenge i mitt liv, og nå kan jeg sette med ned og lese alle bøkene jeg har samlet på, men ikke lest.

– Alle de historiske. Jeg har også biografiene til de fleste historiske ledere og har ikke hatt tid til å lese dem. Jeg vil starte med Hillary.

– Jeg mistenker at hun vil være like opptatt av å fremme kvinnelig ledelse. Jeg tror jeg vil være i tilsvarende modus. Det er vel det enhver kvinnelig leder ville ha gjort, sier Ellen Johnson-Sirleaf.