Dollarmangel, drapsorgier og statskollaps

Det som skulle vært feiring av uavhengigheten i juli, endte i totalt kaos og harde kamper i hovedstaden Juba. Statens bankkonto er tom, lederne kontrollerer ikke egne styrker og det politiske kaoset virker komplett. Internasjonale organisasjoner har trukket ut personell. Samtidig trenger tre firedeler av befolkningen nødhjelp for å overleve. Det tilsvarer mer enn hele Norges befolkning.

For å forstå hva som skjer i det norske fokuslandet Sør-Sudan har Bistandsaktuelt snakket med Øystein H. Rolandsen. Forskeren ved Institutt for fredsforskning i Oslo, PRIO, har fulgt situasjonen i Sør-Sudan tett i mange år. Rolandsen påpeker at når en stat skal bygges fra under nullpunktet, trengs det både penger og omfattende endringer for å bli kvitt den negative arven fra tidligere regimer. Og i Sør-Sudan er det fremdeles erkefiender som sitter og skal dele makten.

– Hvordan kunne dette skje - igjen?

– Hvorfor skjedde det ikke før? Etter fredsavtalen, fra august i fjor, ble partene enige om at Juba skulle være delvis demilitarisert. Mesteparten av regjeringsstyrkene skulle trekkes ut og noen få opprørssoldater skulle hentes inn. Vi kan kalle det et vanskelig gjennomførbart kompromiss, men skulle man ha en fredsavtale, måtte opprørsstyrkene komme til Juba. Avtalen var vanskelig for internasjonale observatører å overvåke. Trolig var det mange flere soldater i Juba enn avtalt og i tillegg flere som hadde trukket i sivil. Men, man hadde ikke andre gode alternativer. Tidligere visepresident og leder for opprørsstyrkene SPLA-OU, Riek Machar, kom tilbake til hovedstaden Juba i april. Siden da har Juba vært en kruttønne. Men han måtte tilbake.

- Men det er jo langt derifra til hva vi var vitne til?

–Spenningen bygde seg opp over tid. Det var stadig ran, knuffing ved kontrollposter og vold av ulik art, inkludert flere skyteepisoder hvor både utenlandsk personell, opprørshæren og regjeringssoldatene var involvert. Disse trefningene utløste stadig større hevnaksjoner. Sammenstøtet fredag 8. juli ga regjeringsstyrkene et påskudd for å angripe hæravdelingene til SPLA-OU, som er utbrytere fra regjeringshæren. Etter harde kamper over de neste dagene kunne regjeringssyrkene erklære en ensidig våpenhvile –”nå er jobben gjort”. Etterpå erklærte også SPLM-IO våpenhvile.

– Så fredsavtalen så bare fin ut på papiret?

– Jeg vet ikke om den så fin ut på papiret heller…fredssamtalene var ganske motvillige og det endte med en ganske kynisk maktdelingsavtale mellom to militære ledere. Likevel tenkte mange at jobben var gjort da partene hadde skrevet under. Men både media og internasjonalt diplomati senket skuldrene for tidlig. Talen president Salva Kiir holdt da han skrev under avtalen liknet mer enn krigserklæring enn støtte til en fredsprosess. Riek Machar på sin side halte ut tilbakekomsten til Juba og forsinket gjennomføringen av avtalen med et halvt år.

– Hvor stor rolle spiller rivaliseringen mellom Salva Kiir og Riak Machar?

– Den personlige motsetningen mellom de to har fått for mye oppmerksomhet i forsøket på å forklare den politiske utviklingen i Sør-Sudan. Det er mer grunnleggende faktorer som spiller inn, særlig den økonomiske situasjonen. Vi må anerkjenne at måten politikk fungerer på i Sør-Sudan er at politiske ledere kjøper lojalitet fra sivile ledere og ulike krigsherrer gjennom pengegaver og maktposisjoner. Disse kjøper igjen lojaliteten fra sine soldater og andre tilhengere. Politisk makt springer derfor utfra fra evnen til å fordele politisk makt og rikdom i nettverket du har. Der har oljepengene vært viktige. De var bensin til dette politiske systemet. Nå er det ikke penger. Da faller det sammen. Salva Kiir og Riek Machar er bare frontfigurene i dette og er avhengig av oppslutning fra sine fraksjoner. De har liten mulighet til å handle uavhengig av disse interessene, særlig når tilgang på penger er liten.

– Bør de ikke fjernes?

– Salva og Riek kommer ikke til å bli husket som store statsmenn, men slik situasjonen er nå er det verste som kan skje at de blir tatt ut av den politiske arenaen. Det finnes ingen arveprinser. Dette vil trolig føre til en kamp om lederposisjonene og det som nå er to store og relativt samlede fraksjoner kan forvitre. Sør-Sudan vil da komme til å ligne på Somalia i 1991 hvor ulike krigsherrer delte landet mellom seg og staten gikk oppløsning.

– Men har de to i det hele tatt mulighet til å utøve politisk lederskap, de har mye blod på hendene etter et langt liv som geriljakrigere?

– Det er det store dilemmaet, kan noen i Sør-Sudan utøve politisk lederskap? De siste trefningene viste at topplederne har begrenset kontroll over sine respektive styrker. Kampene blusset opp uten at lederne hadde gitt ordre om dette og de måtte overtale soldaten til å dra tilbake til kasernene. Det sier sitt om svekkede kommandolinjer. Selv om volden har løyet, vil det være et stort problem med militær disiplin i tiden fremover også. Sannsynligvis vil mange fortsette å handle på egenhånd.

– Har fredsavtalen brutt sammen?

- Ja, på mange måter. Partene er nødt til å gå inn i en ny forhandlingsprosess. En samlingsregjering er avhengig av at opposisjonen er i Juba og deltar. Men, nå sier Riek Machar at det ikke er trygt for ham, med mindre en utenlandsk styrke kan beskytte ham og de andre opposisjonslederne. Det kan være vanskelig å stable slik en styrke på bena. For det første er Salva Kiirs fraksjon i mot en slik løsning. I tillegg er sikkerhetssituasjonen er problematisk også for utlendinger, og mange land har trukket ut deler av den diplomatiske staben. Det kan være vanskelig å finne egnede soldater til denne jobben.

– Frykter du at våpenhvilen i stor grad er for å få utlendingene ut og at det igjen vil "brake løs"?

– Våpenhvilen handlet ikke om utlendinger (ekstern lenke). I denne omgang tror jeg kamphandlingene rett og slett ebbet ut av seg selv. Styrken til SPLM-IO var mye mindre og hadde ikke noen sjanse mot en samlet regjeringshær. Men, situasjonen er ustabil og det kan lett komme til nye trefninger. Vi ser også nå at nabolandene benytter sjansen til å frakte ut mange av borgerne sine, som siden 2005 har kommet til Sør-Sudan og drevet med handel og håndverk.

– Hva skal til for å få til en positiv utvikling?

– Det er viktig å stabilisere Juba og sørge for at det er rom for å drive politikk. Men, for å skape politisk stabilitet trenger staten inntekter. På kort sikt er Sør-Sudans økonomi og politiske utvikling avhengig av oppsving i oljeprisene og i produksjon slik at staten får inntekter. På lang sikt er jordbruk, husdyrhold og utnyttelse av mineralforekomster viktig for å komme bort fra oljeavhengighet. Det vil uansett trolig ta år med fred før politisk makt kommer over i sivile hender.

– Landet er i praksis konkurs - er det riktig å fortsette å sende bistandspenger?

– Ja, det er klart vi må fortsette. Logikk tilsier at jo dårligere det går jo større er behovet for hjelp. Spørsmålet er snarer hva slags støtte trenger Sør-Sudan og om vi har hatt for store forventinger til hva norsk bistand kan oppnå i dette landet. I tillegg så fører den politiske utviklingen og beskyldningene om korrupsjon til at norsk bistand til Sør-Sudan mister oppslutning her hjemme. Mange spør hvorfor vi skal gi penger til et land hvor vi bare hører om korrupsjon og vold.

- Det er vel et godt spørsmål?

- Her er det først viktig å avklare at den staten har fått lite direkte bistand fra Norge. Det meste av pengene går til FN-systemet og til norske bistandsorganisasjoner som ofte igjen gir videre til lokale ikke-statlig partnere. De skuffende resultatene er mest av alt en konsekvens av det internasjonale bistandssystemet grunnleggende sett er ineffektivt og dyrt. Det har ikke noe med Sør-Sudan å gjøre, det blir bare tydeligere her siden kostnadene med å drive bistandsarbeid her er høyere enn mange andre steder.

– Er innsatsen til FN-styrkene, UNMISS, en skandale?

– Nei. Det er de grunnleggende svakhetene, igjen, som ligger i systemet rundt fredsbevarende styrker som har blitt veldig tydelige i Sør-Sudan. UNMISS-operasjonen er ikke utrustet til å være en militær intervensjonsstyrke. Den har ikke har kapasitet til å beskytte sivile i Sør-Sudan eller å verne om en fredsprosess. Tilstedeværelsen er mer symbolsk og kan gjøre lite utover å overvåke situasjonen. At UNMISS tok imot tusenvis av fordrevne i leirene sine i 2013 er noe nytt og har vist seg ikke å være bærekraftig. Levekårene for de fordrevne er svært vanskelige og sikkerheten er skjør.

– Er det håp?

– Det er sterke strukturelle faktorer som hindrer en fredelig utvikling i Sør-Sudan og det er begrenset hva politikere og andre involvert i beslutningsprosesser realistisk sett kan oppnå. Men, ja, det er alltid håp om vi i det minste kan finne den beste løsningen innenfor de gitte rammeforholdene. Vi må tro at selv om Sør-Sudanere er uenige om veien videre og om hvem som skal bestemme at de i det minste ønsker at den nye statsdannelsen skal komme over denne krisen. Det er mer et spørsmål om det er mulig finne gode politiske kompromisser. Her har Norge og andre samarbeidsland en rolle å spille.