Historien om en evakuering

I juni 1998 ble utlendinger evakuert fra Eritreas hovedstad Asmara som følge av krigen mellom Eritrea og Etiopia. For Norges del ble det en improvisert evakuering. Ingen hadde lagt noen planer for evakuering, hverken på konsulatet i Asmara der jeg hadde kontor, på ambassaden i Addis Abeba som jeg var underlagt eller i Utenriksdepartementet i Oslo. Ingen hadde tenkt at det var nødvendig. I alle fall virket det sånn for oss på konsulatet i Asmara.

Mangelen på planlegging og instrukser fra Addis og Oslo gjorde at vi måtte ta styringen selv i Asmara. Vi som tok styringen var jeg som eneste utsendte diplomat med ansvar for bistandsprogrammene i Eritrea, og Lilly Garbouchian som var honorær konsul for Norge og Utenriksdepartementets representant i landet siden frigjøringen i 1993. Men hvorfor tenkte vi ikke at det kunne bli krig - og nødvendig å evakuere - da forholdene tilspisset seg ut over våren 1998?

Eritrea var nærmest et idealland når det gjaldt utvikling. På få år ble det etablert et oppegående regjeringsbyråkrati og de første trinn på veien mot et demokratisk styresett påbegynt. Det ble ansatt folk i byråkratiet som kanskje var noe uerfarne, men kompetente og seriøse. Våre kontakter i regjering og byråkrati visste hva de ville og tok styringen. Her var det fullt mottakeransvar! Folk nedover i systemet stod på, holdt tidsfrister og fulgte opp avtaler. Korrupsjon så vi ikke noe til.

Nå er det blitt ett av verdens mest lukkede land.

Hvorfor gikk det galt? Forholdet mellom Eritrea og Etiopia hadde surnet. Lederne i de to landene hadde kjempet sammen i mange år mot det brutale diktaturet i Addis Abeba, men klarte ikke å jobbe sammen for en fredelig utvikling. Blant annet var de uenige om hvor grensen mellom landene deres skulle gå. I mai 1998 kom det til flere væpnede trefninger langs grensen. Kampene hardnet til i månedskiftet mai-juni. Vi kjente til dette. Likevel, da konflikten eskalerte den 3. juni med jagerfly som bombet strategiske mål – henholdsvis flyplassen i Asmara og Mekele, den største byen i Tigray-provinsen over grensen i Etiopia, kom dette helt uventet.

Naive

Hvorfor var vi så naive? Jeg tror, i likhet med flere andre som forsøkte seg på en analyse i tiden etterpå at vi tok det for gitt at ”brorskapet” mellom disse to sterke lederne, Isaias Afewerki i Eritrea og Meles Zenawi i Etiopia, ville fortsette når friheten var vunnet. Vi forstod ikke at de stolte krigsherrene ikke kunne godta hva de oppfattet som en krenkelse av landets grenser, at de tok saken i egne hender og ville løse uoverensstemmelsene med våpenmakt. Det var jo sånn de var vandt til å løse konflikter.

Sårt punkt

Og vi undervurderte økonomiske forhold. Etiopia mislikte Eritreas gjenopptakelse av den italienske kolonimaktens strategi med provinsen Eritrea som økonomisk ”stormakt” i regionen. De mislikte Eritreas introduksjon av en ny valuta høsten 1997 til en kurs som Etiopia mente var uakseptabelt høy i forhold til den etiopiske valutaen som Eritrea hadde benyttet inntil da. Kanskje enda vanskeligere var spørsmålet om bruken av havnebyen Assab. Assab var tidligere Etiopias eneste havn, men ble en del av Eritrea ved uavhengigheten i 1993. Etiopia mistet altså sin eneste havn. Dette var et sårt punkt som forverret seg da Eritrea økte kostnadene for Etiopias bruk av havnen.

Flyplassen bombet

Vi utlendinger i Eritrea var altså veldig uforberedt da flyplassen i Asmara ble bombet, først på ettermiddagen onsdag 3. juni og så igjen på formiddagen torsdag 4. juni. USA besluttet umiddelbart å evakuere og satte i gang med forberedelser. Andre land fulgte raskt på. Vi også. Organisasjonstalentet Lilly fikk raskt samlet alle nordmenn som ville evakueres i konsulatet. Konsulatet holdt til i en villa beliggende på vei mot flyplassen. Det var et smart tiltak. Vi var klare til å dra på kort varsel. Men det skulle ta to døgn før det skjedde.

Vi trodde UD og ambassaden i Addis Abeba ville ordne evakuering for oss med amerikanerne eller tyskerne som hadde en relativt store delegasjoner i Asmara. Det skjedde ikke. I Addis gikk de hjem og stengte ambassaden onsdag kveld. Da vi ringte og spurte i UD, snakket de om at de ville kontakte USA og Tyskland eller kanskje sende et marinefartøy fra Norge til kystbyen Masawa, noe vi syntes var dumt blant annet fordi det var bare en vei fra Asmara ned til Masawa, og hvis veien ble bombet, kunne vi lett bli sittende fast.

Må ordne opp selv

Vi skjønte at vi måtte ta saken i egne hender. Vi fikk løfte fra tyskerne om at vi kunne få bli med et tysk fly som ville komme for å hente EU-borgere. Men ingen fly ville lande i Asmara uten løfte fra Etiopia om at det ikke ville bli noen bombing av flyplassen. Så vi måtte vente. Vi hørte ikke noe mer fra tyskerne onsdag kveld. Torsdag ettermiddag hørte vi rykter om at fly ville komme og evakueringen ville bli satt i gang. Vi dro alle til flyplassen for å være tidlig ute og sikre vår plass hos tyskerne. Men der var det ingen fly og ingen aktiviteter. Vi kontaktet den tyske ambassaden der de beklaget at de hadde glemt å si fra til oss at det ikke ble noen evakuering før tidligst på fredag, altså dagen etter, fordi det var ikke oppnådd noen avtale med Etiopia.

Dagen etter, på fredag, hørte vi at amerikanerne hadde forhandlet fram en avtale med Etiopia der de lovet ikke å bombe flyplassen i en periode på13 timer mellom klokken 17 på fredag og klokken 6 på lørdag. Men så fikk vi beskjed fra tyskerne om de likevel ikke hadde plass til ikke-EU borgere på sitt fly. Årsaken var at et relativt stort antall eritreere med tysk pass hadde meldt seg for å bli evakuert. Det var uventet. Det samme skjedde forresten med den norske gruppen. Vi var opprinnelig i underkant av 20 personer med norsk pass, men så økte gruppa til mer enn 30 da eritreere med norsk pass meldte seg på konsulatet. Vi valgte likevel å dra til flyplassen, alle som hadde norsk pass, stuet inn i tilgjengelige biler.

Amman neste

Etter noen timers kaos på flyplassen fikk vi, takket være gode venner i den amerikanske ambassaden, løfte om at deres fly ville ta oss med. Men de ville prioritere amerikanere, kanadiere og australiere foran oss. Det var piloten som ville bestemme hvor mange det var plass til. De kom med stort militærfly, et Herkules-fly, sendt fra militærøvelse i Akaba-bukta. De ville fly oss til Amman.

Vi tok ikke lenger noe for gitt. Lilly hadde ID-kort for adgang til hele flyplassen, og det fikk jeg låne. Lilly var slått ut av forkjølelse og feber. Vi hadde begge mørkt kort hår så det gikk greit for meg å utgi meg for Lilly! Og da kunne jeg fot-følge mine to bekjente fra den amerikanske ambassaden overalt hvor de gikk på flyplassen for å sikre at vi virkelig kom med deres fly. I tillegg kunne jeg gå til Lufthansas kontor der de lot meg ringe UD og gi beskjed om at vi ville dra med amerikanerne til Amman.

Den siste til å reise

For min egen del så det mørkt ut da jeg fikk beskjed av UD om at jeg som utsendt diplomat måtte være den siste norske som forlot landet. Vi hadde nemlig i gruppa en nordmann som hadde kone og barn med tanzaniansk pass. Piloten på det amerikanske flyet sa at det ikke var plass til statsborgere fra afrikanske land. Men heldigvis fikk jeg vite at FN hadde chartret et russisk fly fra som ville hente FN-personell senere på natten. FN-sjefen lovet meg at denne familien på fire kunne bli med dem. Jeg overlot til vår sjåfør å bringe dem til FN-komplekset, og de kom ut med det tredje og siste flyet tidlig lørdag morgen.

Først da vi stod oppmarsjerte på geledd utenfor flyet etter ordre fra en amerikansk marine-soldat og hørte han brøle ”Norway next”, ble jeg sikker på at det ville gå bra. Vi marsjerte inn i et fullstappet Herkules-fly. Det var ingen stoler. Kvinner og barn satt på smale benker langs veggene, og mennene satt på gulvet sammen med et stort antall ”US marines”. Selv hadde jeg en ”US marine” som brukte mine føtter som sovepute, tilsynelatende uten å legge merke til at det var mine føtter!

Telefonsvarer

Så hvordan hadde så UD forberedt resten av reisen vår? I Amman ventet ambassade-personell på flyplassen. De ordnet transport til hotell og videre neste dag med jordansk rutefly til London. Ingen ting å klage på der. Men da vi kom til London var det ingen fra den norske ambassaden å se. Det var lørdag kveld, ambassaden var stengt og telefonsvareren på ambassaden ba meg ringe tilbake på mandag!

Men det løste seg. Med erfaring som reiseleder var jeg vandt til å improvisere - med en gruppe reisende på slep - når ting gikk galt. Jeg oppsøkte SAS-kontoret på Heathrow. Der var de veldig imøtekommende. Et par i gruppa fikk de siste plassene på kveldens fly til Oslo. Vi andre ble kjørt til et hotell på flyplassen og dro videre neste morgen til Oslo.

Lærdommen må være som følger. Ta mest mulig kontroll selv. Benytt deg av venner og bekjente som kan hjelpe. Dobbeltsjekk at UD gjør det de lover. Tøy UDs instrukser hvis nødvendig. Stol på at lokalt ansatte tar ansvar og gjør det de skal selv om du ikke er tilstede.