Meninger:
Strykkarakter til G20s nyeste gjeldssystem
I nesten to år har Tsjad forhandlet med utlånere sine for å finne en løsning på landets gjeldskrise. Nå har utlånerne blitt enige om at Tsjad ikke trenger gjeldsslette. På grunn av økte oljeinntekter, mener de at situasjonen er bærekraftig. Det avslører alvorlige mangler ved dagens systemer.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Politisk rådgiver i SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk
I årene mellom finanskrisen og pandemien vokste gjelden til mange land raskt. Det gjorde økonomiene deres lite rustet for budsjettsjokket som kom i 2020, da offentlige inntekter krympet samtidig som behovet for statlig innsats og utgifter økte kraftig.
Måten mange land fikk regnestykket til å gå opp var å kutte i offentlige tjenester. Samtidig fortsatte nedbetalingene på gjelden. En måte å definere gjeldskrise på er å si den inntreffer når myndighetene bruker så mye penger på å tilbakebetale lån at det undergraver oppfyllelsen av grunnleggende menneskerettigheter. Slik var (og er) situasjonen i Tsjad.
Et grunnleggende problem internasjonalt er at det mangler gode systemer som kan løse statlige gjeldskriser. Det skapte bekymring da pandemien kom, og førte til at G20-forumet etablerte rammeverket Common Framework.
Målet var å gjøre forhandlingsprosessen som følger en gjeldskrise enklere. Når alt kommer til alt er gjeld en avtale, og gjeldskriser et brudd på det partene ble enige om. Løsningen er derfor å fremforhandle en ny enighet.
«Testpilot»
Forhandlingene om Tsjads gjeldskrise har blitt kalt en «testpilot» for det nye systemet. Selv om mange politikere var fornøyde med at man for første gang siden tidlig på 2000-tallet hadde et system som gjaldt flere land samtidig, var den globale gjeldsbevegelsen skeptisk. Det var liten tro på at systemet ville levere reelle løsninger. Den kritikken fikk vi rett i.
Problemene med Common Framework er mange. Ett av hovedproblemene er at det bare er de statlige utlånerne som er bundet til å delta. Resten av utlånerne skal inkluderes ved at kriserammede land selv oppsøker dem med lua i hånda, og ber om avtaler på «minst like gode vilkår» som det de statlige tilbyr.
Det har vært vanskelig å skjønne hvordan dette skal fungere. Realiteten er at land i gjeldskrise har svært begrensede ressurser, mens forhandlingsmotparten er styrtrike utlånere som globale investeringsfond og råvareselskaper.
Det koker ned til at man ikke løser en gjeldskrise om man bare reforhandler en liten del av den totale gjelden. Det er dessverre det eneste G20s system kan love. Land låner av andre stater, multilaterale institusjoner og private aktører.
Av gjelda Tsjad skal betale tilbake mellom i år og 2028, utgjør andelen til statlige utlånere under 20 prosent. Til sammenligning utgjør gjelden til de private utlånere over 30 prosent.
Les også: Kina er ikke verst i klassen i Afrika
Økte oljeinntekter
På grunn av økte oljepriser mener utlånerne nå at gjeldsslette er unødvendig. Å trekke slutningen mellom økte oljeinntekter og bærekraftig statsgjeld er dypt problematisk, men ikke uvanlig.
Den dominerende måten å definere slik gjeld på, handler nemlig utelukkende om hvorvidt landet kan betale tilbake gjelden. Man ser verken på den menneskelige eller klima- og miljømessige kostnaden ved å gjøre det.
Historien viser dessuten at det er en dårlig idé å gjøre et lands økonomiske skjebne avhengig av stabilt høye råvarepriser. I landet hvor den globale gjeldskrisen på 1980-tallet startet, gjorde man nettopp dette: Mexico oppdaget olje, og fikk store lån fordi oljeprisen var høy og renten lav. Da disse forholdene snudde, tok det få år før korthuset raste.
Tsjads utlånere vet dette, og sier de er klar til å ta opp forhandlingene «dersom situasjonen endrer seg». Ingen kan spå fremtiden, men råvarepriser svinger. Det er bedre å rydde opp nå, enn å vente på enda en krise.
Prosessen under Common Framework er ikke første gang Tsjad har reforhandlet deler av gjelden, men tredje gang på under ti år. Det understreker at dagens gjeldspolitikk, dominert av utlånernes interesser og profittorienterte optimisme, ikke varig vil løse staters gjeldsproblemer.
Undergraver klimatiltak og menneskerettigheter
Siden avtalen ble kjent har den blitt kalt «en suksess» i Bloomberg fordi den muliggjør et nytt lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) til Tsjad. Suksess for hvem? Den er en seier for de private utlånerne, som Glencore – som landet trolig vil bruke IMF-lånet på å tilbakebetale, men et tap for befolkningen som allerede lever i staten rangert nest nederst på FNs menneskelige utviklingsindeks.
En avtale uten gjeldsslette bidrar til å låse situasjonen også i årene som kommer.
Om Tsjad var testpiloten for G20s nye system, er konklusjonen at systemet feiler i å verne om klima og menneskerettigheter. Det utgjør alvorlige mangler. Det er på tide å tenke nytt og utfordre status quo hvor utlånerne får definere hva et land i gjeldskrise trenger. Den makta burde ligge hos en uavhengig part som FN.
Den norske regjeringen har i regjeringsplattformen sagt at de skal støtte opp om etableringen av internasjonale mekanismer for effektiv og rettferdig håndtering av statlige gjeldskriser. Til nå har arbeidet vært fokusert på G20 sitt system. Tidligere finansierte Norge arbeid på gjeld i FN. Dit må vi tilbake.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
