– FN bør bruke flere «leiesoldater»

Private militære firmaer tjente store penger under krigene i Afghanistan og Irak. De brukes fortsatt i flere konfliktområder rundt om i verden.

 «Den private militærindustrien kommer ikke til å forsvinne, derfor bør det handles slik at de positive sidene kan brukes, mens de negative virkningene reduseres,» skriver Sean McFate i boken The Modern Mercenary. Han mener FN er de eneste som har mulighet til å forme denne industrien, spesielt dersom verdensorganisasjonen bestemmer seg for å outsource en del av fredsoperasjonene til private aktører.

«Fredsbevaring kan bli det største markedet for private militære styrker i nær framtid. Det vil gi FN stor markedsmakt, med mulighet til å sette standarder og styrke industriens adferd.» Han mener FN bør etablere en slags lisens- og registreringssystem for slike selskaper med klare standarder for åpenhet og etikk.

Seniorforsker Cedric de Coning ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt er ekspert på FNs fredsoperasjoner. Han har lite tro på at FN vil ta i bruk private firmaer til forsvarsoppdrag og offensive oppdrag.

– Dette er ikke en sak som blir vurdert på alvor av FN eller medlemsstater, sier de Coning til Bistandsaktuelt. Han mener et viktig argument mot å bruke private kampstyrker er at det er avgjørende, når FN eller Den afrikanske union tar på seg offensive oppdrag, at operasjonen har politisk kredibilitet og betraktes som legitim.

Brukes

McFate viser til at FN allerede i dag bruker private selskaper til å sikre leirer og forsyninger, samt til logistikk ved militære operasjoner. De brukes også i omfattende grad av hjelpeorganisasjoner og firmaer som opererer i land som Algerie, DR Kongo, Mali, Somalia og Sudan.

Dette er noe også Cedric de Coning bekrefter. Han mener det er viktig å skille mellom leiesoldater og private vaktfirmaer. Mens FN ikke er klar til å bruke leiesoldater, så hyrer de inn mange private firmaer til å drive leirer og til å vokte anlegg. Da norske FN-styrker skulle etablere et feltsykehus i Tsjad for noen år siden, var det et privat firma som hadde det tekniske ansvaret for driften, mens de norske soldatene var leger og sykepleiere.

Rwanda

I boken forteller McFate at Executive Outcomes (EO), et tidligere sørafrikansk selskap med veltrente leiesoldater, hadde møte med Kofi Annan i 1994. Annan var da sjefen for FNs fredsoperasjoner. Folkemordet i Rwanda var så vidt i gang. Firmaet mente at dei løpet av 14 dager kunne ha folk på bakken i Rwanda. I løpet av seks uker kunne de være operative med 1500 mann. Ideen var å etablere «sikkerhets-øyer» for å beskytte sivile. Prisen for en seksmåneders periode skulle være 150 millioner dollar.

Annan takket nei med at «verden er kanskje ikke klar til å privatisere fred». Innen FN klarte å få en stor nok styrke på bakken var folkemordet over og 800 000 mennesker var blitt drept. Og det kostet, ifølge McFate, fem ganger mer enn Executive Outcomes hadde tilbudt.

Den tidligere fallskjermoffiseren McFate, er tilknyttet National Defence University i USA, og har tidligere jobbet for DynCorp International i Afrika – et av de største private militære selskapene. Han mener at dersom private selskaper blir brukt på riktig måte, vil de kunne brukes av FN til å rykke ut raskt med tilstrekkelig makt for å hindre overgrep og stabilisere situasjoner.

FN mer offensiv

De Coning påpeker at FN-operasjoner allerede er blitt mer offensive. I DR Kongo, Mali og Den sentralafrikanske republikk har FN-styrker fått mer robuste og offensive mandater som gir troppene rett til å angripe fienden. I DR Kongo, for eksempel, har FN satt inn kamphelikoptre og skarpskyttere mot bestemte opprørsgrupper.

– Dette er en utfordring for den tradisjonelle fredsbevarende doktrinene til FNs blåhjelmer som forbindes med nøytralitet, påpeker de Coning. Han mener at FN kanskje bør ha en adskilt spesialdoktrine dersom offensive handlinger må til som en siste utvei. Og da er det heller ikke sikkert at de bør bruke de samme blåhjelmene og hvite kjøretøyene som ellers forbindes med FN-fredsstyrker.

Problemstillingen er noe som et uavhengig høynivåpanel som skal vurdere FNs fredsoperasjoner må ta stilling til. Det skal komme med anbefalinger i juni i år.

Ny type krig

McFate mener at bare et fåtall av moderne kriger er mellom stater. Volden i verden utføres av ikke-statlige aktører, ofte med folk rekruttert globalt gjennom internett. Både Al-Shabaab i Somalia og IS i Syria og Irak er eksempler på dette. Dette er krig mellom folk, ikke mellom stater.

Samtidig åpnet verdens største militærmakt, USA, for omfattende bruk av private militære selskaper i Afghanistan og Irak, der de hadde «rett til å drepe». I andre land – som Haiti, DR Kongo og Liberia – har private fått i oppdrag å lære opp lokale sikkerhetsstyrker.

I sin historiske gjennomgang påpeker McFate at det var først etter 30-årskrigen i 1600-tallets Europa at stater begynte å sikre seg maktmonopol. Før det kjøpte paver, konger og fyrster tjenestene til leiesoldater. Han mener verden er inne i en ny-middelalder på dette feltet. Og at denne industrien har en lys framtid, rent kommersielt.

Opprinnelig var det amerikanske firmaer som dominerte, men siden har franskmennene, russere og kinesere kastet seg på. Og fotsoldatene og ekspertene de rekrutterer er fra over alt i verden. Mange av de som arbeidet for amerikanske firmaer i Afghanistan var sørafrikanere og ugandere. Dette var folk med en god del krigserfaring. Da det brøt ut borgerkrig i Elfenbenskysten ble leiesoldater hentet fra Liberia, der det var en hel generasjon av unge menn med blod på hendene, arbeidsløse og villige til å slåss for en billig penge.

McFate mener at uten en form for internasjonal regelverk vil utviklingen også kunne gå i en mye mer negativ retning, med muligheter for privatfinansiert krig og maktovertagelser.

Kilde: Sean McFate: The Modern Mercenary. Private armies and what they mean for the world order. Oxford University Press 2014