Frontsoldat(er) mot kjønnslemlestelse

Likblek. Med glassøyne og bustete hår. Pasienten som ligger i et svalt klasserom ved Edna Adan Univerisity Hospital er omkranset av unge kvinner. Fra hele Somaliland har de kommet til Hargeisa for å bli jordmødre i et land med skremmende høy barne- og mødredødelighet. Et land der de færreste vet hva en jordmor er, og der mødrehelse som oftest overlates til lokale fødselshjelpere og eldgamle tradisjoner.

Mariam Farah Adem (21) står bøyd over pasienten, en dukke. Læreren har bedt henne vise de andre studentene at hun har lært å sette en vaksine. 21-åringen har vokst opp mot grensa til Puntland i Somalia. Etter to års studier er planen å dra hjem til Las Anod for å bidra til bedre helsetjenester i en av Somalilands mer avsondrede regioner.

Klassevenninnene klapper når Mariam har vist at hun kan.

– Jeg vil bidra til at flere mødre og deres barn overlever fødselen, sier 21-åringen til Bistandsaktuelt når vi snakker med henne etter timen.

Dør hver tredje time

Somaliland er i ferd med å lege sårene etter borgerkrigen, men sliter fortsatt med skyhøy arbeidsledighet, jevnlig tørke, og en av verdens høyeste nivåer av mødredødelighet. Både Somaliland og Puntland hevder området Mariam kommer fra er deres territorium: Delstaten Sool er et av de mest urolige og minst utviklede i den selverklærte republikken. Området er hovedsakelig bebodd av husdyrnomader.

– Det er stor forskjell på helsefasilitetene i Somaliland. Her i Hargeisa er det bra, men hjemme i Las Anod finnes nesten ingenting, sier Mariam Farah Adem.

De siste 25 årene har det vært enorme framskritt innen barne- og mødrehelse globalt. Mødredødeligheten har sunket med 45 prosent og barnedødeligheten er halvert, ifølge tall fra FN. Likevel er komplikasjoner under graviditet og fødsel fortsatt den største dødsårsaken blant kvinner i fruktbar alder, og Afrikas Horn er blant områdene der flest kvinner ikke overlever graviditeten.

Ifølge Unicef dør én somalisk kvinne hver tredje time av fødselsrelaterte komplikasjoner, og det er fortsatt slik at de aller fleste føder i hjemmet, uten assistanse av en jordmor. Mariam forteller at hun har fått mye praktisk trening i studietiden. Verdifull kunnskap hun skal ta med seg tilbake til hjemstedet.

– Jeg har allerede tatt i mot tolv barn. Alle var friske og fine. Jeg har lært så mye her, om barns og mødres helse, og om omskjæring, sier Mariam.

21-åringen peker på kjønnslemlestelse (Female genital mutilation – FGM) som én av de virkelig store utfordringene for bedre mødrehelse, og forteller at det er en av de tingene hun virkelig vil kjempe mot når hun er ferdig utdannet.

– Edna har lært oss alt om komplikasjonene etter omskjæring. Om jeg får egne barn – Insha Allah – skal de ikke skjæres, fordi det er ekstremt skadelig. Når jeg kommer hjem skal jeg være en av Ednas soldater i kampen mot kjønnslemlestelse, og for en bedre barne- og mødrehelse, sier Mariam.

Pakket FN-livet i kofferten, og dro

Edna Aden Ismail (78) har kjempet et helt liv for bedre mødrehelse – og kjønnslemlestelse har vært 78-åringens viktigste kampsak. Bistandsaktuelt møter jordmoren på direktør-kontoret i sykehuset som bærer hennes navn. De nær 300 jordmødrene som så langt er utdannet her, betyr en mangedobling i et land der mangel på faglærte har bidratt til stygge dødstall. Da sykehuset åpnet der det tidligere lå en militærforlegning i 2002, fantes bare 10 jordmødre i hele Somaliland.

På veggen bak sykehus-gründeren henger bilder av den tidligere førstedamens utallige møter med kjendiser verden rundt. Sammen med sin tidligere ektemann Mohamed Haji Ibrahim Egal – som den gang var Somalilands president – besøkte hun blant annet president Lyndon B. Johnson i Det hvite hus.

Bildene på veggen vitner om et liv blant beslutningstagere, i rampelyset.

I tillegg til å ha vært Somalilands førstedame – og utenriksminister – har Edna Adan Ismail gjennom en årrekke jobbet for Verdens helseorganisasjon (WHO).

78-åringen forteller at hun fikk nok av tettskrevne rapporter om utvikling og langsiktige mål. At de sorte FN-bilene med privatsjåfør og alle cocktail-selskapene gjorde at hun følte hun var på feil spor. Hun ville hjem, utføre jordmor-gjerningen hun hadde utdannet seg for. Derfor pakket hun FN-livet i kofferten og startet Edna Adan Hospital.

Siden er et «University» tilføyd sykehusnavnet, og her bruker hun all sin kunnskap, all sin tid. Edna Adan har til og med innredet en liten leilighet i andre etasje. For å spare utgifter, og for å slippe å bruke tid i den tette Hargeisa-trafikken, påpeker hun.

– Dette er mitt liv, mitt hjem. Ingen kvinner som banker på her blir bedt om å snu. Jeg har valgt å bo her fordi jeg vil være tilgjengelig. Jeg blir ofte tilkalt om natten når det oppstår komplikasjoner. Det er slik jeg vil ha det, det er her jeg kan gjøre en forskjell.

– Foreløpig har vi redusert barne- og mødredødelighet til en fjerdedel av det nasjonale gjennomsnittet her ved sykehuset, men vi har fortsatt en lang vei å gå.

Siden åpningen for fjorten år siden har mer enn 19 000 kvinner født ved sykehuset.

– Gjennom disse årene har vi mistet 55 kvinner under fødsel. 55 kvinner vi kunne ha reddet, dersom de hadde kommet hit tidligere, om de ikke hadde hatt infeksjoner, dersom noen hadde stoppet blødningene. Å utdanne jordmødre er den beste løsningen for å hjelpe kvinner og barn i land med få ressurser. Det tar en femtedel av tiden det tar å utdanne en lege, og jordmødre kan håndtere rundt åtti prosent av komplikasjoner som oppstår i forbindelse med graviditet og fødsel, sier Edna Aden entusiastisk.

– En master-plan

De sterile veggene i Edna Adan University Hospital står i kontrast til den støvete gata utenfor. Der humper den tette trafikken forbi i sneglefart. Til tross for at Somaliland foreløpig ikke er anerkjent som selvstendig av noe annet land i verden, har hovedstaden Hargeisa sett en viss utvikling de siste årene. Diaspora vender hjem for å bidra til å bygge landet, fravær av konflikt har bidratt til økonomiske framskritt.

• Les også: Hun vil bygge hjemlandet

Om det er kontrast mellom gatelivet utenfor og de kjølige operasjonssalene inne i sykehuset, er det voldsom forskjell mellom hovedstaden og landsbygda. I et land der de aller fleste lever tradisjonelle liv, er det enorme avstander folk flest må tilbakelegge for å nå fram til en helsestasjon, enda lengre for å nå en jordmor.

– En av studentene dine, Mariam fra Las Anod, sa hun ville være din soldat i...

– Det er akkurat dét jeg ønsker meg. At disse unge jentene skal hjelpe kvinner under svangerskapet slik at de føder sunne barn. Og de skal bidra til opplysning om helse generelt, og det enorme problemet med omskjæring spesielt. De er mine soldater i kampen for bedre mødrehelse.

Edna Adan venter ikke på fullførte setninger når hun snakker om det hun brenner for.

– Den beste gaven jeg kan gi mitt folk, er kunnskap – slik at nyutdannede jordmødre kan dra dit hvor folk bor. Min strategi er å sende nyutdannede jordmødre tilbake til landsbygda. Til de stedene de kommer fra, der det nå ikke finnes helsestasjoner, slik at de kan følge opp kvinner både før, under og etter graviditeten. Det er min master-plan.

– Dette er stygt, men det må vises fram

Edna Adan bruker tydelige bilder for å synliggjøre problemene somaliske kvinner står overfor. Enten det er hygiene, bestemødrene som tar i mot spedbarn rett på sanden, eller den store kampsaken gjennom et langt liv: kjønnslemlestelse.

Vi sitter i sykehusets bibliotek når hun slenger en liten pamflett på bordet.

«Female Genital Mutilation Survey in Somaliland», står det.

– Stålsett deg, sier Edna Adan, og blar i brosjyren.

– Dette er stygt, men det må vises frem.

Undersøkelsen er blant få som er gjennomført i denne delen av verden de siste tiårene, og ble finansiert av Norsk Folkehjelp. Edna Adan blar opp på en side med tre illustrasjoner, slik det vil se ut etter en kjønnslemlestelse. De to første viser mer «moderate» inngrep, mens den tredje viser såkalt Infibulasjon, den verste formen for som også gir stor fare for komplikasjoner når jenta selv en dag skal føde barn. FGM type 3 betyr fjerning av klitoris og kjønnslepper, men også sammensying av vulva med unntak av et bittelite hull, slik at menstruasjonsblod og urin kan passere.

«Ingen bedøvelse brukes når denne veldig følsomme delen av kvinnekroppen brutalt kuttes opp», heter det i rapporten som er ført i pennen av Edna Adan Ismail selv.

Hun skriver at kniv, knust glass, eller barberblad er blant «instrumentene» som oftest brukes for å skjære i små jentebarn, og at disse redskapene ofte gjenbrukes – uten at de er sterilisert. Rapporten beskriver i detalj og med nøkternt språk lemlestelsene og hvordan barnet holdes fast av flere voksne, samt at operatøren lar fingerneglene gro for å få bedre tak. At torner ofte brukes til å holde sårene sammen etter inngrepet.

• Les også: Det modige valget

«Hurtighet og overraskelsesmomentet er essensielt, så den som utfører inngrepet tar umiddelbart tak i klitoris med fingerneglene og amputerer den med et raskt kutt. Organet vises så frem til et eldre familiemedlem som avgjør om det er tilfredsstillende gjennomført, eller om mer må kuttes bort. Etter at klitoris er tilstrekkelig amputert (...) kan operatøren fortsette fjerningen av kjønnsleppene. Siden de må fjernes hele veien ned, blir dette en veldig messy business, for når barnet på dette tidspunktet skriker og kjemper i mot og blør voldsomt, blir det vanskelig for «operatøren» å holde fast med bare fingrene og neglene på den glatte huden som skal kuttes mer eller sys sammen».

– Kjønnslemlestelse er et stort monster. Jeg har kjempet i førti år for å få det til å forsvinne. Jeg vet hvilke skader det gjør, for jeg er selv et offer. At jeg selv ikke har fått barn, klandrer jeg FGM for. I tillegg ser jeg hver eneste dag hvilken skade det gjør og hvor vanskelig det er å gjennomføre en fødsel når kvinnens fødselskanal er helt ødelagt.

– Taler for seg selv

Edna Adan Ismail er tydelig på at det eldgamle ritualet er et menneskerettsbrudd med basis i tradisjoner, ikke religion – og understreker at islam forbyr slik skamfering.

– Vår profet Muhammeds døtre ble aldri skåret, så dette handler ikke om religion. Men vi trenger ikke gå inn i den retorikken – de medisinske argumentene taler for seg selv.

Ifølge Edna Adan University Hospitals egen forskning er under fire prosent av FGM-inngrepene i Somaliland utført av en helsearbeider.

– Og resten av alle inngrepene. Hvem utfører dem?

Edna Adan stiller spørsmålet selv, men vet svaret så altfor godt.

For majoriteten av kjønnslemlestelser på Afrikas Horn utføres av kvinner uten formell utdannelse. Konsekvensene er traumer, som svekker oppvekst, skolegang, og helse. Og sannsynligheten for at jenta, når hun blir voksen, føder friske barn.

– Den tradisjonelle fødselshjelperen er en bestemor som har tatt i mot barn fordi det ikke var andre som kunne gjøre jobben. De har ikke kunnskapen som trengs.

Edna Adan sier det vil ta tid å erstatte de tradisjonelle fødselshjelperne.

– Vi må ha jordmødre med kunnskap, men dette må skje med respekt for kultur og tradisjon. Når jeg besøker et lokalsamfunn, gratulerer jeg den lokale fødselshjelperen med det hun får til. Jeg kommer ikke dit for å påpeke feil. Jeg vil ikke ødelegge hennes selvbilde eller fornærme, for på slutten av dagen skal jeg reise hjem og hun vil bli.

– Og i morgen skal hun fortsette sitt virke, sier Edna Adan.

Hun forteller at de ved sykehuset i Hargeisa har redusert mødredødelighet med en fjerdedel av det nasjonale gjennomsnittet. Tallene fra FN, som hun sammenligner med, er bare antagelser, fordi det ikke er gjennomført representative undersøkelser på lang tid. Hun presiserer derfor at de gode tallene ikke gjenspeiler situasjonen for hele landet.

– På landsbygda er situasjonen en annen. Vi har trent tre hundre jordmødre, men vi trenger minst 1000 – for på landsbygda har kvinnene ingenting.

– Har ikke gjort jobben

Edna Adan Ismail tar seg god tid når hun beveger seg rundt i sitt eget sykehus. Snakker med en gruppe pårørende som sitter i et venteværelse, med en ung mor som bysser et gråtende barn i en korridor. Tar i mot en viktig beskjed fra en overlege som haster forbi. Og titter innom avdelingen for fortidligfødte, der det ligger tre nurk i kuvøser. Så sier Edna Adan at hun har noe viktig å meddele om FNs siste storsatsing:

– Jeg jobbet for FN i mange, mange år. Jeg har klatret til det høyeste nivået i min profesjon i WHO. Jeg kjenner systemet godt, har stor kunnskap om bærekraftsmålene. Jeg verdsetter dem, men jeg ser også at de ikke når fram til land som Somaliland. De er laget i en kokong, i hovedsteder rundt om i verden – London, Genéve, New York – av mennesker som ikke har peiling på hvordan situasjonen egentlig er, sier Edna Adan.

– Problemet er, at etter at disse resolusjonene er stemt gjennom – signert, og printet i et lite hefte som sier «resolusjon 72225» eller noe sånt – så setter disse menneskene seg tilbake i stolen og sier «ok, nå har vi har gjort jobben». Men de har ikke gjort jobben. Ta kjønnslemlestelse: Det sitter fortsatt en kvinne, i en liten landsby som ikke vet hva bærekraftsmålene er. Det eneste budskapet som har nådd frem til henne er det hun fikk av moren sin, som fikk akkurat det samme budskapet fra sin mor.

Edna Adan mener verdenssamfunnet må utarbeide en strategi mot kjønnslemlestelse.

– Den må fokusere på de som faktisk står der og kutter små jenter. Og budskapet må formidles med respekt, slik at de forstår hvilke skadevirkninger denne skikken har for små jentebarn. For hver enkelt kvinne. For landsbyen. For hele samfunnet.

Edna Adan tenker tilbake. 40-50 år. Hun forteller om da hun kom som nyutdannet jordmor til en landsby i Somaliland for å vaksinere. Barna ble gjemt bort.

– Folk stolte ikke på meg. Men sakte men sikkert har vi vunnet tillit, og nå er det nesten ingen som er redde for å la barna vaksineres. På samme måte må vi jobbe mot kjønnslemlestelse. Vi må ha tålmodighet, og vi trenger en større armé. Jeg tror ikke kampen vil vinnes i min levetid, men jeg skal utdanne nok soldater til at det vil skje etter min død. Dette er mitt lille bidrag, min battlefield. Jeg skal dø med støvlene på.

• Les også: Historier fra den andre siden (av Middelhavet)