Folkemordet i Namibia blir teater

I seks år forhandlet Namibia med tyske myndigheter om økonomisk erstatning for kolonitiden og spesielt for folkemordet på 60–80 000 mennesker fra folkegruppen herero og 10–15 000 fra nama i perioden 1904–1908.

I mai i fjor kom man endelig fram til en avtale som forplikter Tyskland til å betale 1,05 milliarder euro over en 30-årsperiode.

Omtrent samtidig ble en namibisk klage mot Tyskland for folkemordet behandlet av en domstol i New York i forbindelse med den såkalte Alien Tort Statue. Loven gir amerikanske føderale domstoler rett til å behandle saker fremmet av utenlandske borgere om forhold som kommer inn under folkeretten, og som har skjedd utenfor USA.

Erstatningssøksmålet på seks milliarder amerikanske dollar og tilbakeføring av cirka 4 500 gårder som fremdeles er i tysk-namibisk eie, ble fremmet for en distriktsdomstol i New York i 2017, og deretter avvist.

Klagen om ny behandling førte heller ikke fram.

Les også: Nigeria får tilbake stjålet kunst

Basert på rettssaken

Gjennom rettssaken i New York, som forfatteren Leskiens teaterstykke er basert på, lærer vi tysk kolonialhistorie i det sørlige Afrika å kjenne. Det er ikke et hyggelig bekjentskap.

– Skuespillet er basert på rettssaken. Personer og navn er oppdiktet, men det de forteller er hentet fra rettsdokumentene og rettsforhandlingene. Alle tall og fakta er nøye sjekket. Dette er dokumentarisk teater i beste tradisjon fra Bertolt Brecht over Peter Weiss til Rolf Hochhuht, sier Jürgen Leskien i en samtale med Bistandsaktuelt.

Det meste av skuespillet foregår i rettssalen i New York. Det handler om å erkjenne skyld, tilgivelse og gjensidig forståelse, om oppreisning, erstatning og felles framtid.

Men rettssaken og de mange vitner er ikke bare en konfrontasjon og konflikt mellom den tyske stat og dens advokat på den ene siden og namibierne, hereros og namas, på den andre. Det er også konflikter internt mellom namibierne.

Denne konflikten gjør seg også gjeldende i forhold til avtalen som ble inngått i mai i fjor mellom Namibia og Tyskland.

Den namibiske regjeringen er som avtalepartner selvsagt interessert i å få den godkjent, men den er fortsatt ikke ratifisert. I parlamentet i Windhoek er det misnøye mot avtalen, både i opposisjonen og i regjeringspartiet Swapo, og det har ikke lyktes å få tilstrekkelig tilslutning.

Les også: – Dronningen gjorde et minimum for å gi de tidligere koloniene tilbake verdigheten

Krever nye forhandlinger

Leskien forteller at krefter både blant hereros og namas nå jobber for å kreve nye forhandlinger med tyskerne.

De ønsker selvfølgelig en høyere pengesum enn én milliard fordelt på 30 år, men de liker heller ikke at pengene skal «strøs utover» som tilskudd til ulike prosjekter innen helse, skole og samferdsel.

Namibierne ønsker pengene i en stor overføring som tydeliggjør at det dreier seg om en erstatningssum. Ikke noen små avdrag hist og her.

Men det kan synes lite realistisk. Tyskerne har vært spesielt opptatt av at pengeoverføringen ikke skulle få for sterkt preg av erstatning og erkjennelse av skyld.

Tyskerne ble først samlet som ett rike i 1871 og har en både kort og nokså begrenset kolonihistorie, men litt hadde de, og det gjelder å unngå og skape en slags presedens som kan smitte over på andre folkegrupper for eksempel i tidligere tyske kolonier i Kamerun, Togo og Tanzania.

Dertil har man tilsvarende hensyn å ivareta i forhold til tidligere kolonimakter som Storbritannia, Frankrike, Nederland, Belgia, Portugal og andre.

Les også: Slavehandelens betydning for vårt moderne samfunn

Dokumentarisk teater og lærestykke

Skuespillet er ikke bare dokumentarisk teater, det er et lærestykke om namibisk historie.

Vi følger den tyske kolonialtiden i Tysk Sørvest-Afrika fra 1884 til 1915, da sørafrikanerne rykket inn og overtok.

Forfatteren viker heller ikke tilbake for til dels kraftige scenebilder fra de tyske overgrepene. Et rystende vitneprov som ble dokumentert av en 50-årig nama-representant under rettsforhandlingene i New York, benyttes i skuespillet.

Vitnet får navnet Hilde Karamanda og hun forteller om sin oldemor som var tvangsarbeider for de tyske «vernetroppene» i lasarettet i kasernen ved Keetmanshoop.

Der ble hun satt til å koke hodeskaller fra drepte heteros og så skrape dem rene for hud og kjøttrester. Hodeskallene ble så pent pakket i trekasser og sendt til Patologisk institutt ved det kjente Charité-sykehuset i Berlin.

Men før dette opplevde Hilde Karamandas oldemor å bli stående med en hodeskalle der mye av huden var blitt igjen til tross for kokingen. Og hun kjente igjen mannen. Det var naboen, Matthäus, går det fram av den makabre scenen i skuespillet.

Hildes oldemor kom aldri over hendelsen.

Det skulle for øvrig gå mer enn hundre år før tyskerne ba om unnskyldning og startet tilbakesending av hodeskallene slik at de kunne bisettes i egen jord.

Les også: – Den vestlige modellen fungerer ikke

Sju «Afrika-bøker»

Jürgen Leskien (1939), opprinnelig født i Berlin-Friedrichshain, vokste opp i det tidligere DDR. Han gikk i lære som bilmekaniker, ble jagerflyger i det østtyske flyvåpenet og studerte teatervitenskap i Leipzig.

Siden 1978 har han vært på utallige reiser til Afrika som bistandsarbeider både for DDR og senere for Den tyske forbundsrepublikken. Han har skrevet sju «Afrika-bøker» ved siden av barnebøker og hørespill for radio.

– Og hvordan er utsiktene til å få oppført ORLOG-stykket om folkemordet på en scene?

– Jeg har fått hyggelige svar fra teatre både i Tyskland, Windhoek og Cape Town, men foreløpig heller ikke mer, svarer Leskien.

Tidspunktet er likevel ikke gunstig, mener forfatteren.

– Pandemien har medført at det ligger nye prosjekter i kø ved mange teatre. På afrikanske scener har naturligvis egne forfattere forrang, og det skjer mye.

Forrige lørdag ble det for første gang i Namibias historie oppført en egenprodusert opera i Windhoek. Det er et samarbeid med Momentbühne e.V. i München.

– Jeg håper også ORLOG-stykket får sin tur. I mellomtiden inviteres jeg blant annet til lesekvelder, sier Jürgen Leskien.