I kjølvannet av krigen: Videre etiopisk suverenitet i Tigray er moralsk uakseptabelt

Det er godt å se at Atnafu Woldemariam har blitt mildere og har rettet opp en del av unøyaktighetene sine i det nye innlegget han har i Bistandsaktuelt 4. mai.

Han har akseptert at det ikke bare var Tigray People's Liberation Front (TPLF) som har ansvar for brudd på menneskerettigheter i de 27 årene før Abiy Ahmed Ali. Også de andre partiene i Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front (EPRDF-koalisjonen) må ta sin del av ansvaret,

Han har også sluttet å være forsvarsadvokat for Abiy Ahmed Ali og tar nå ut en diplomatisk avstand ved å blåse i kampen mellom TPLF og Abiy. Det er et viktig utgangspunkt for dialog. Det bør ikke være vanskelig heller å være enig om demokratiske verdier og rettigheter gitt at det politiske ståstedet er støttet av riktig informasjon. Men dessverre er også det nye innlegget hans preget av feilinformasjon og løse påstander uten bevis. Dette vil jeg utdype og vise hvordan Atnafu motsier seg selv.

Hva er «småpartier» i etiopisk kontekst?

Å betegne to politiske partier som representerer de to største folkegruppene i Etiopia som «småpartier» er litt søkt. Oromo People Demokratic Organization (OPDO) og Amhara National Democratic Movement (ANDM) har representert over 60 prosent av den totale etiopiske befolkningen. Atnafu selv betegner de også som «de største folkegruppene» i innlegget sitt. Dette er motstridende.

Sammenlignet med de to partiene som ble kalt «småpartier», representerer TPLF kun 7 prosent av befolkningen. Hadde de to partiene OPDO og APDP valgt å holde sammen i de 27 årene under EPRDF-koalasjonen, var muligheten for styringsmakt uten tvil der.

For tre år siden valgte partiene OPDO og ANDM likevel å samarbeide i en allianse med navn «Oro-Amara». Alliansen jobbet sammen for å få Abiy Ahmed Ali til makten. Dessverre virker alliansen, nå, under Prosperity Parti overfladisk når man tar for seg forskjellene i politikken de står for. OPDO er tilhenger av den eksisterende etniske føderalismen, mens ANDM ønsker å bytte den ut med en enhetlig og sentralisert styring.

Denne forskjellen i ideologi vises tydelig når representantene fra de to partiene debatterer i det etiopiske parlamentet. Forskjellene har også bidratt til mye uroligheter og etniske konflikter i de siste tre årene. Dermed skal en ikke bare være redd for at Abiys regime feiler, men akseptere at alliansen som brakt Abiy Ahmed Ali til makten allerede har feilet.

Regimet har blitt mye verre enn EPRDF-koalisjonen med tanke på brudd på folkerett og menneskerettigheter. Videre har regimet forrådt landet ved å invitere og tillate utenlandske styrker som begår krigsforbrytelser mot sitt eget folk. Noe lignende skjedde aldri i den perioden EPRDF-koalisjonen - med TPLF på topp - styrte.

EPRDF har fått sin plass i historiebøkene. Samtidig er det å betegne nåsituasjonen i Etiopia etter koalisjonen som «resterende støv», en urettmessig forenkling. Nåsituasjonen er mye verre med uroligheter, konflikter, krig og forræderi, og kan i siste omgang true Etiopias eksistens.

Tilhørighet og uttrykket «Vi etiopiere»

Flere med opprinnelse fra Etiopia vil sikkert lure på hva det menes med «Vi Etiopiere» som ble brukt gjentatte ganger. Som kjent har Abiy Ahmed Ali byttet koalisjonspartiet EPRDF ut med et nytt landsomfattende, enhetlig Prosperity Party. Det skjedde i 2019 med håp om å skape samhold via en sentralisert styring. Det var mange som støttet og hadde også håp om at disse endringene ville dempe de etniske konfliktene i Etiopia.

Problemet er at flere i de ulike folkegruppene i landet ønsker det motsatte. De ønsker en enda større grad av autonomi og selvstyre med minst mulig påvirkning fra føderalregjeringen, slik det er beskrevet i grunnloven.

Majoriteten, som hører til Oromo (34%), Tigray (6 %), Somali (6%), Sidama (4 %), Afar (2 %) og andre folkegrupper (til sammen 12%) ønsker ikke en enhetlig styring basert på assimilering. Over 60 prosent av landets befolkning er for desentralisering og multikulturell føderalisme. Dette er en mismatch mellom Abiys drøm om en sentralisert styring med et assimilert Etiopia og majoritetens krav om føderalisme med autonomi og selvstyre.

En ny utsettelse av valget på ubestemt tid viser tydelig folkets voksende misnøye med Abiys plan. Flere har boikottet å registrere seg til valgdeltakelse. Folk mener at valget er ment å utnevne Abiy som vinner - i fravær av en rekke føderalist opposisjonspartier og -politikere. Flere frykter at Abiys plan er legitimere seg gjennom valgresultatet og oppløse den multikulturelle føderalismen.

Det er tydelig å se at begrepet «Vi etiopiere» er brukt og ment for de minoritetene, for å være spesifikk ca. 30 prosent av befolkningen, som ønsker seg å ha kun en sentralisert styring med Abiy Ahmed Ali på topp. Å kalle majoriteten, som roper på multikulturell føderalisme, for separatister, ekstremister og rasister, samt å underkjenne deres etiopiske identitet, viser på ingen måte toleranse og respekt.

Overraskende nok forsøker Atnafu å krympe tidsperioden for den multikulturelle ideologien i Etiopia til 30 år. Det er riktig at EPRDF-koalisjonen innførte den etnisk basert føderalismen (i 1993), men ideologien stammer fra den etiopiske studentbevegelsen på 1960-70-tallene, den generasjonen han selv tilhører. (Les gjerne mer om dette i denne linken.)

Initiativtakeren for den etiopiske bevegelsen tilhørte også den etniske gruppen som nå kjemper for et assimilert Etiopia med alle midler, bl.a. krigsforbrytelser.

Pek på andre, for egne feil

Fremdeles pekes det på andre for feil forårsaket av dårlig ledelse i Etiopia. Det stilles spørsmål i innlegget om hvorfor vestlige medier rapporterer om syndene til Abiy Ahmed Alis regime? Vestlige institusjoner anklages for å ha en skjult agenda med et mål om splittelse og svekkelse av Etiopia - bare fordi de informerer verden om krigsforbrytelser i form av folkemord, voldtekt, plyndring, ødeleggelser og etnisk rensing.

Det er underlig at han ikke ser det positive i at media og andre internasjonale aktører fordømmer krigsforbrytelser og udemokratiske prosesser. Jeg mener man må være glad når eksperter fra en demokratisk verden kommenterer Etiopia-situasjonen og deler erfaringer for etablering av demokratiske prosesser og institusjoner. En bør sette stor pris på bl.a. pressen i Norge og internasjonalt som fordømmer umenneskelige holdninger, handlinger og krigsforbrytelser. Abiy Ahmed Alis regime bør også tåle kritikk fra demokratiske institusjoner i et giverland og respektere krav om respekt på internasjonale lov hvis Etiopia skal fortsette å be om støtte som en bistandsmottaker.

Det som er et paradoks at vesten og vestlige institusjoner anklages for splittelse og svekkelse av Etiopia, men samtidig bes om deres innsats for fred. Hvilke av disse motstridende uttalelser vil Atnafu at en skal forholde seg til?

Hva er drøm og hva er realitet?

Det er galt å insinuere at etiopiere aldri noensinne har valgt sine ledere, og dermed bare skal akseptere det som kommer. Det er ikke brobygging heller å kalle majoriteten, som ønsker et Etiopia som anerkjenner forskjeller, respekterer autonomi og et føderalsystem, for separatister, ekstremister og rasister.

Kilden for konfliktene i Etiopia er ikke den etiopiske grunnloven heller. Innholdet i grunnloven er hovedsakelig preget av noe som kan sikre fred og fremme like og fulle rettigheter for alle innbyggerne basert på demokratiske prinsipper. Problemet kommer til syne når man diskuterer «hvordan». Abiy har ikke vært tydelig nok om han ønsker et assimilert eller multikulturelt Etiopia. Årsaken kan være at det han drømmer om er i strid med det som står i grunnloven. Han vet at han ikke har makt til å forandre grunnloven som det multikulturelle systemet er bygd på, med mindre kravet om godkjenning fra alle regionale stater er oppfylt (slik som spesifisert i grunnlovens paragraf 105).

Den godkjenningen fra Tigray kommer han ikke til å få. Det betyr at det eksisterende føderale styringssystemet - som ønskes av majoriteten - vil fortsette. Likevel fortsetter Abiy å promotere en drøm om et assimilert Etiopia basert på et enhetlig og sentralisert system samtidig påstår han jobber for å beholde multikulturell føderalismen. Han viser, rett og slett, et janusansikt.

Historisk sett kunne forvaltningssystemet (basert på grunnloven) ha vært det beste og mest hensiktsmessige for Etiopia. Dette gitt at EPRDF-koalisjonen respekterte bestemmelsene for autonomi og selvstyring. Under EPRDF-koalisjonene var noen elementer av føderalsystemet implementert, men folk flest ønsket å utøve den fullstendige versjonen. Hva kan man da forvente når Abiy Ahmed Ali og minoritetene, som heier på en enhetlig sentralstyring, vil fjerne desentraliseringen og multikulturismen 100%? Selvfølgelig: kaos - siden planen er også grunnlovsstridig!

Dilemmaer om gruppers og individers rett i grunnloven

Utfordringen med den nåværende grunnloven i Etiopia er at den vektlegger gruppers rettigheter istedenfor å fokusere på universelle individuelle rettigheter. Denne type vektleggingen har gitt staten mulighet til å blande seg i å definere hver enkelt person til grupper, etnisitet i dette tilfellet, og tildele spesifikke rettigheter.

Udemokratiske regimer, som EPRDF eller Abiy Ahmed Alis regime, vil definitivt utnytte lovfestet kategorisering til å blåse opp etniske motsetninger med mål om å fortsette ved makten. Krigen og krigsforbrytelsene i Tigray eller andre steder i Etiopia er åpenbart resultater av statlig mediekampanjer som har bidratt til grunnløs mistenkeliggjøring, hat og rasisme mot folkegrupper.

Det vil være en fordel for «Etiopia, uten Tigray» at noen av disse paragrafene i grunnloven, som fremmer grupperett, blir reformulert til noe som fremmer individets rettigheter.

Tilhørighet til en gruppe, basert på etnisitet, religion, område, seksuell legning og annet, bør gis som en universell individuell rettighet til hver enkelt person. Rett til å organisere seg i grupper bør være blant de universelle rettighetene hver enkelt person skal få og bør være startpunktet. Ser en person fordeler med å organisere seg basert på etnisitet, religion, eller annet bør det være mulighet for det. Det er dette vi ser her i Norge og lever etter.

Både Atnafu og jeg er tildelt en personlig rett til å organisere oss når vi vil og hvordan vi vil gjøre det. Jeg har valgt å organisere meg som norsk-tigrean, mens han har valgt å organisere seg som norsk-etiopisk. I denne prosessen har den norske regjeringen ikke blandet seg inn ved å kategorisere oss og heller ikke bestemt over eller påvirket vår tilhørighet.

Grunnloven i Etiopia kan oppdateres slik at avgjørelser om tilhørighet til en gruppe kan bestemmes av hver enkelt person istedenfor staten. Forslag om endringer vil selvfølgelig kreve godkjenninger fra alle de regionale føderale statene slik som spesifisert i § 105. Det er helt mulig å få godkjenning for oppdatering av grunnloven gitt at den eksisterende føderalismen som ønskes av de fleste regionale statene ikke settes på spill.

Et godt naboskap for varig fredsløsning i regionen

Jeg brukte betegnelse «Etiopia, uten Tigray» bevisst i sted i mitt innlegg. Dette er forklaringen: Krigen i Tigray er ikke bare en «borgerkrig». Det er en internasjonal krig. Styrker fra nabolandet er invitert av selveste Nobels fredsprisvinneren og har fått tillatelse til å ødelegge Tigray. Resultatet er grove krigsforbrytelser og overgrep.

Blant annet med bakgrunn i dette forræderiet mener jeg at det er uaktuelt for Tigray til å fortsette som en del av «Etiopia» framover. Uten tvil vil heller fred enn krig fungere for Tigray, men ikke med forræderi, undertrykkelse og slaveri som virkemidler.

Som følge av Abiy-regimets handlinger har Etiopia også mistet det moralske grunnlaget for å kalle Tigray en region der etiopisk suverenitet skal utøves. Dermed kan et selvstendig Tigray, i et godt naboskap basert på respekt og toleranse, både med Etiopia og Eritrea, være den eneste utvei for en varig løsning for Tigray-konflikten. Dette er hvis den etiopiske regjeringen er åpen for en politisk løsning som leder til en folkeavstemning (i henhold til § 39 i den etiopiske grunnloven). Dette er blant de temaene som nå diskuteres av de fleste fra Tigray.

Jeg mener at løsningen vil skape en vinn-vinn-situasjon både for Tigray og Abiy Ahmed Alis Etiopia: Folket i Tigray bør få avgjøre hvordan det framtidige Tigray skal styres, og Abiy Ahmed Ali kan sikre seg en godkjenning fra Tigray for å endre grunnloven.

Da vil Tigray ikke stå i veien hvis Abiy ønsker å velge å endre grunnloven og kaste grunnlaget for det multikulturelle føderalsystemet. Han kan få mulighet for å danne et enhetlig og assimilert Etiopia uten Tigray. Dette er selvfølgelig avhengig av at de andre regionalstatene gir også han tilsvarende godkjenning til å endre grunnloven.

Alternativet vil være at Tigray vil fortsette som en de-facto-stat og Etiopia vil fortsette under en krigførende diktator. Resultatet blir en langvarig krig med stor negativ påvirkning på stabiliteten på Afrikas horn. Ingen som er opptatt av gode demokratiske verdier vil kunne se positivt på en slik utvikling.