– Macrons afrikanske mareritt

Morten Bøås

Seniorforsker ved norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)

Den tidligere kolonimakten Frankrike er involvert militært med Operasjon Barkhane og har også en ledende posisjon i flere EU-programmer som opererer i regionen. Frankrike spiller også en viktig rolle i FNs fredsbevarende operasjon i Mali.

Problemet er at dette ikke har hjulpet.

Landene i Sahel har aldri opplevd et så stort internasjonalt nærvær, men jihadistene er ikke slått tilbake. Snarere er de blitt sterkere. I Mali er de nærmere hovedstaden Bamako enn noen gang og de kontrollerer stadig større deler av landet.

Opprøret har også spredt seg til nabolandene. Til Niger, men først og fremst Burkina Faso. Hverken her eller i Mali kan folk forstå hvorfor jihadistene blir sterkere når Frankrike er tungt til stede militært og FN-styrken teller om lag 11 000 personer.

Samtidig har Mali og Burkina Faso gjennomgått politiske reformer som skulle frembragt ledere med et demokratisk mandat for bedre styresett, mindre korrupsjon og mer effektiv kamp mot de jihadistiske opprørerne.

Mali på bristepunktet

Det var dette folk ble lovet ved valgene som fant sted mellom 2013 og 2021, men slik ble det ikke og da må man forvente sosial uro.

Først ute var Mali. I løpet av våren og sommeren 2020 kokte det i befolkningen. Den valgte presidenten Ibrahim Boubacar Keita (IBK) fremstod ikke bare som handlingslammet overfor krisen som konflikten skapte, men også som korrupt og ute av stand til å forstå situasjonen til den vanlige malier.

Bedre ble det ikke av at han ble sett på som Frankrikes mann, først og fremst. Det stemmer ikke, men folk var frustrerte både over IBK og over at Frankrike ikke klarte å slå ned jihadistene mens Macron samtidig sa kategorisk nei til forhandlinger med jihadistene – som mange i Mali ønsker. Ikke fordi de støtter dem, men fordi de ikke ser noen annen utvei.

I august 2020 kom den politiske situasjonen i Mali til bristepunktet. I flere uker var Bamako åsted for store protester med krav om både dyptgripende politisk og administrativ reform og om at IBK måtte gå av.

Det endte med at en gruppe yngre offiserer med støtte blant de menige soldatene dro til Bamako og avsatte presidenten til jubel fra store folkemasser. Et overgangs-regime ble innsatt og selv etter et palass-kupp i mai i fjor som styrket den militære delen av overgangsregjeringen, har de fortsatt betydelig støtte i folket.

Forrådt av Macron

På tross av innsigelser og protester fra omverdenen, med Den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen (ECOWAS), EU, Frankrike og FN i spissen, fortsatte det internasjonale samarbeidet med Mali. Holdningen var at det internasjonale samfunnet ikke kunne forlate Mali. Til det var faren for stor for at jihadistene ville kunne felle staten, men ikke ta over slik Taliban klarte i Afghanistan.

Det er dermed overraskende at forholdet mellom den politiske ledelsen i Bamako og Macron ble stadig mer anspent i løpet av høsten i fjor.

Bråket startet med at Macron erklærte det han kalte «Barkhane reformule» – en plan som skulle redusere Barkhane-styrken.

Det er gode grunner til å tenke nytt rundt de militære innsatsene i Mali og Sahel, men både i Mali og i nabolandet Burkina Faso ble dette oppfattet som arroganse fra den tidligere kolonimakten, som bare erklærte troppereduksjon uten å ta dem med på råd.

Resultatet var en lengre periode med lite diplomatiske uttalelser fra begge kanter som endte med at den maliske statsministeren Maiga erklærte at Macron og Frankrike hadde forrådt Mali, og hvis det var slik det skulle være, så ville Mali heller vende seg til det russiske private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen.

Svaret fra Macron var at dette var en «rød linje», og gikk Mali over den, var det slutt på samarbeidet. Plutselig var innsatsen i det diplomatiske spillet blitt veldig høyt. Paris regnet med at Mali ville gi seg, mens makthaverne i Bamako nok tenkte at hverken Frankrike eller EU bare kunne gi opp i Mali.

Til det var det for mye på spill også for Frankrike og Europa.

Misnøye og anti-franske demonstrasjoner

Et kompromiss burde vært mulig, men slik gikk det ikke, for nye «røde linjer» ble fremsatt av Frankrike, med støtte fra EU og andre europeiske land.

Overgangsregjeringen i Bamako hadde gått med på at nyvalg skulle holdes innen utgangen av februar 2022. Men rett før jul sa lederne i Bamako at dette ikke var mulig, og de ville derfor sitte ved makten i fem år til.

Ledelsen i Bamako har rett i at det ikke er mulig å avholde et troverdig valg i Mali nå. Jihadistene kontroller for store deler av landet til at det er mulig. Samtidig er det neppe noen god idé at den regjeringen som sitter nå, bare kan fortsette å sitte ved makten uten at det etableres et reelt veikart for hvilke betingelser som må være til stede for at dette valget kan avholdes. Dermed burde det også ved denne korsveien vært mulig å finne et kompromiss begge parter kunne leve med.

Slik gikk det ikke. Ingen av partene bøyde unna og resultatet ble sanksjoner mot Mali. Først i regi av ECOWAS, og tilsvarende fra EU etter påtrykk fra Frankrike.

Dette minsket ikke den sosiale uroen i Mali. Varetilgangen stoppet opp og alt er blitt dyrere, men misnøyen retter seg ikke mot landets ledere, men mot Frankrike. Etter at sanksjonene trådte i kraft, har Bamako derfor vært scene for store anti-franske demonstrasjoner. Det er ikke lett å se hvordan Frankrike kan gjenopprette sin troverdighet som en alliert som vil Mali vel, i hvert fall på kort sikt.

De som virkelig tjener på dette, er de jihadistiske opprørerne.

Dette skaper også andre utfordringer for Macron, da Frankrikes stormaktsstatus i stor grad hviler på landets stilling i de tidligere koloniene i Vest-Afrika. Denne knipen for Frankrike blir ikke mindre etter kuppet i Burkina Faso. Dette er litt lettvint blitt beskrevet som nok et eksempel på en urovekkende trend som kalles «demokratisk tilbakegang», men akkurat som i Mali ligger det en mer kompleks historie bak.

Demokratisk tilbakegang?

Bakgrunnen for kuppet som ble ledet av den 41 år gamle offiseren Paul-Henri Damiba, er som i Mali en lengre periode med stor folkelig misnøye.

I månedene frem mot kuppet har det vært en rekke store demonstrasjoner rettet mot president Roch Kaboré og, som i Mali, mot Frankrike. Det er flere grunner til dette, men den viktigste er jihadistopprøret som startet i 2015 og nå omfatter store deler av landet.

Kaboré kom til makten på demokratisk vis, men mange mener han har vært ute av stand til å gjøre den viktigste jobben en statsledere skal gjøre, som er å sørge for trygghet for egen befolkning.

På samme måte som IBK i Mali ble Kaboré i økende grad ansett som en leder som ikke forstod hva som skjedde, og uten evner til å gjøre noe med det. Dagene før kuppet var det igjen tillyst store protester i hovedstaden Ouagadougou. De ble forbudt av myndighetene, men unge demonstranter tok likevel til gatene og havnet i konfrontasjoner med politiet. Det var i denne situasjonen Damiba og andre yngre offiserer grep inn, internerte presidenten og regjeringsmedlemmer og grep makten.

Om ikke jubelscenene var like store som i Bamako i august 2020, så ser maktovertagelsen ikke ut til å ha vekket særlig motstand heller.

Noen har danset i gatene, mens andre bare har trukket på skuldrene og sagt at verre enn det har vært, kan det ikke bli.

Det er ikke lett å se hvordan dette ender, men at dette er et tegn på demokratisk tilbakegang, er jeg skeptisk til. Demokrati som styreform har ikke en egenverdi utover hva det som styringssystem makter å levere. I Mali og Burkina Faso har ikke demokratiet og de demokratisk valgte lederne klart å levere noe av betydning.

Derfor bør vi også være forsiktige med å gi Sahel karakteristikken som et område i demokratisk tilbakegang. Særlig fordi dette begrepet indikerer at det her har vært et demokrati som over tid har levert noe mer enn kun valg. I tilfeller som Mali og Burkina Faso er det tvilsomt om befolkningen har oppfattet det slik. Hvorfor det har gått som det har gått, er det mange som er ansvarlige for, men uansett kan dette bli et skikkelig afrikansk mareritt for Macron frem mot hans egen valgkamp denne våren.