Meninger:
Der de finnes, redder værvarsler liv
FN vil at hele verden skal ha tilgang på værvarsler innen fem år. Dette er et prisverdig, men naivt mål om ikke innsatsen fra Norge og andre land også økes betraktelig.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Forsker ved NORCE, Bjerknessenteret for klimaforskning og CMI
Professor ved NCAS, University of Leeds og forsker ved NORCE
Der de finnes, redder afrikanske værmeldinger liv. Et tidlig varslingssystem for den lunefulle Victoriasjøen redder for eksempel anslagsvis hundrevis av fiskere fra å drukne hvert år.
Der de ikke finnes, dør folk. Og nærmere 1000 mennesker mistet livet som følge av syklonen Idai, som traff Mosambik, Zimbabwe og Malawi i 2019. Hvor mange av disse menneskelivene kunne ha blitt reddet dersom man hadde hatt tilgang på gode varslingssystemer?
Selv om fordelene med tidlig varsling av uvær er åpenbare, har mindre enn halvparten av befolkningen i Afrika tilgang til slike tjenester.
Problemer som må løses
FN ønsker å ta tak i problemet og
vil at hele verdens befolkning skal dekkes av systemer for tidlig varsling
innen fem år. Dette er et prisverdig, om enn naivt, mål.
Erfaringene våre med å bygge tilsvarende tjenester både i Afrika og Europa har blottlagt mangfoldige utfordringer som stikker kjepper i hjulene for en rask utrulling av nye tjenester.
For det første er nøyaktige prognoser «et must». Det kan virke absurd, men det jobbes i dag med å utvikle klimatjenester basert på prognoser som sjelden treffer. Kanskje ikke så rart at brukere ikke strømmer til for å bruke disse tjenestene. Det tilhørende problemet som må løses, er at vanlig værvarsling opp til ti dager frem i tid fungerer dårlig i store deler av Afrika. De globale værmodellene er nemlig utviklet og testet for bruk i Vesten. Ting som lavtrykk og fronter, som skyldes kollisjoner mellom polare og tempererte luftmasser, takles godt av modellene, men rundt ekvator er det andre faktorer som bestemmer været. Store «celler» med ustabil luft flytter seg rundt og gir torden og styrtregn, men det er nærmest umulig å forutse hvor disse kommer til å treffe.
Et annet viktig hinder er at afrikanske værmeldinger ikke blir rutinemessig kontrollert. Vi kan belyse det bisarre med en sammenligning med et annet felt. Ville det medisinske miljøet ha gått inn for behandling med en medisin som ikke hadde blitt testet, eller enda verre, hvis behandlingen viste seg ikke å ha noen effekt? Det er viktig å fokusere innsatsen på å utnytte prognoser som vi vet er treffsikre, og vi må snarest finne måter å forbedre prognoser som vi vet er mindre nøyaktige.
Det tredje hinderet kan høres ut som en dårlig spøk. Hvis noen tilbød deg medisin for en sykdom du ikke hadde, ville du fortsatt tatt den? Besynderlig nok er noen klimatjenester utviklet uten å dekke et spesifikt eller uttalt behov. Kanskje de som utviklet dem tenkte, «dette må da være en god idé», uten å spørre noen.
Det er dessverre fortsatt for mange tjenester som har vist seg å være effektive, men som likevel ikke opprettholdes eller videreutvikles. Afrika trenger eierskap til disse løsningene, og utvikle dem sammen med internasjonale partnere.
«Samproduksjon»
Heldigvis utformes klimatjenester nå i økende grad sammen med brukerne etter prinsipper om samproduksjon.
Et godt eksempel på vellykket samproduksjon av en global klimatjeneste finner vi i Norge, der Yr-appen og -nettsiden forvandlet hvordan folk brukte værmeldinger i hverdagen. Noen måneder har Yr hatt nærmere 80 millioner app- og sidevisninger bare i Norge (og langt mer internasjonalt).
Det har tatt mange år, siden Yr ble startet opp i september 2007, med utvikling og samproduksjon for å komme hit. Var det verdt det? Spør hvem som helst i Norge, og de vil sannsynligvis si ja, fordi det har endret måten de forbereder seg på værhendelser.
Vi ønsker at den slags fremgang skal skje i hele Afrika, men dette krever en massiv oppskalering av innsatsen. Samproduksjon må distribueres bredt på tvers av de afrikanske byråene som kjenner sine lokalsamfunn og har mandat til å skape løsninger som fungerer lokalt.
Tenk deg en katastrofal byflom. I ettertid kommer beredskapssmyndighetene til det meteorologiske instituttet og sier: «Fra nå av vil vi at dere skal gi oss lokale nedbørsprognoser for byene våre». Det ideelle, og selvsagte for oss i Norge og Vesten for øvrig, er at instituttet er i stand til å lage det nye produktet og prøve det ut med sine brukere, uten hjelp fra bistandsprosjekter.
For øyeblikket mangler imidlertid mange av de afrikanske instituttene ansatte med de rette ferdighetene. I tillegg er det ofte få som har tid til å påta seg nye oppgaver. Videre har de som regel ikke den nødvendige tekniske infrastrukturen. De fleste afrikanske land har altfor få værobservasjoner til å kunne validere tjenestene sine, ustabilt og tregt internett og gamle datamaskiner. Alt dette gjør at de sliter med å levere produksjonsdelen av samproduksjonen.
Hva kan gjøres?
Hvordan kan vi bidra til å gjøre det mulig for afrikanske byråer å levere vitenskapelige løsninger gjennom samproduksjon?
Jo, vi må fremme en forskningskultur som rettes mot å løse de daglige utfordringene, som å produsere operasjonelle varsler, og ikke minst å formidle dem til riktig adressat, på en hensiktsmessig form, og til rett tid.
Dette er noe vi selv har jobbet med gjennom GCRF African Swift-programmet og EU-prosjektet CONFER. Og Norge skal ha honnør for at de støtter denne typen initiativer gjennom blant annet Norad. Meteorologisk institutt har også jobbet i mange år med å bygge kompetanse i utviklingsland, der de blant annet ønsker å bidra til at gratis data fra Yr kan brukes til å utvikle tjenester i land som Malawi og Etiopia.
Effektiv samproduksjon av værtjenester er likevel bare begynnelsen. Det må vedvarende finansiering til for at enhver tjeneste skal opprettholdes. Statlig finansiering kan plutselig trekkes tilbake eller omprioriteres, og prosjektfinansiert bistand forsvinner så snart prosjektene avsluttes.
Vi ser to veier ut av dette uføret. Dersom instituttene opparbeider seg kompetanse, tid og infrastruktur som gjør dem i stand til å utvikle tjenester som virker, dekker et behov og tas i bruk, vil det være vanskelig for myndighetene å nekte dem ressurser.
Et annet spor, som gjerne kan følges parallelt med det første, er en bred involvering fra privat sektor. Selv de som har minst kan være villige til å betale en liten sum for en tjeneste de har bruk for. Inntektene kan da brukes til å videreutvikle tjenesten, som etter hvert vil forbedres og nå flere. Slike bærekraftige spiraler bør vi støtte så mye vi kan, ikke minst fordi den unge afrikanske befolkningen trenger jobber.
Håp i sikte
Transformasjonen av afrikanske værtjenester er i gang, selv om det går sakte. Blant annet leverer det regionale klimasenteret ICPAC tjenester, deriblant tidlig varsling av ekstremvær, til elleve land i Øst-Afrika. Norge, Storbritannia og andre land har bidratt i mange år for å komme dit.
Det er imidlertid og dessverre fortsatt for mange tjenester som har vist seg å være effektive, men som likevel ikke opprettholdes eller videreutvikles.
Afrika trenger eierskap til disse løsningene, og de trenger å utvikle dem sammen med internasjonale partnere. Det internasjonale samfunnet har lovet å bruke store summer for å bedre klimatilpasning i utviklingsland. Som en del av dette er Norge en viktig pådriver for å bedre værtjenester blant annet i Afrika, men vi kan bli enda mye bedre og mer målrettet. Det er vanskelig å tenke seg en mer meningsfull og bærekraftig bistand enn den som fremmer lokal kompetanse og handlingsdyktighet.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.