11 grunner til at Uganda tok knekken på ebolautbruddet

11. januar i år erklærte Ugandas helsedepartement – med støtte fra Verdens helseorganisasjon (WHO) – ebola-utbruddet for endelig stanset. Det skjedde etter drøyt to måneder med massiv innsats fra en rekke aktører, ikke minst uganderne selv.

Uganda hadde underveis registrert til sammen 164 bekreftede og sannsynlige tilfeller, 55 bekreftede døde og 87 pasienter som hadde vært smittet men som ble friskmeldt.

– Det hadde vært dødsfall i en vanskelig tilgjengelig landsby i Mubende-distriktet 3-6 uker før det første tilfellet ble brakt til sykehuset. Dessverre var det informasjon helsemyndighetene og partnere ikke hadde fått kunnskap om. Men så snart den første prøven analysert ved sykehuset og resultatet forelå, gikk alarmen. Uganda reagerte raskt, forteller WHOs sjef i Uganda Yonas Tegegn Woldemariam.

Den etiopiske legen har vært FN-organisasjonens landsjef i Kampala siden januar 2018 – og har jobbet i ulike land og regioner i verden.

– Det var en uheldig start, men derifra og inn gikk det meste langt bedre og raskere enn hva vi kunne drømme om, sier den erfarne legen.

Her er 11 årsaker til at operasjonen lyktes, slik WHO ser det:

1. Myndighetene viste åpenhet

– Sammenlignet med hva som hadde skjedd i Vest-Afrika tidligere, viste ugandiske myndigheter åpenhet og handlekraft. De tok raske avgjørelser og tok eierskap til problemet. De var raskt ut med å erklære en nasjonal helsekrise, sier Dr. Yonas.

2. Uganda hadde erfaring

For Ugandas vedkommende var det det åttende kjente utbruddet av ebola i nyere tid (sist i 2019) og det femte med Sudan-varianten (sist i 2012). I tillegg hadde mange ugandiske leger vært utplassert til Vest-Afrika under det store ebola-utbruddet der. De hadde lærdommer og erfaringer som nå kom til nytte i hjemlandet.

3. Korona-beredskap ble til ebola-innsats

Som en følge av to år med kamp mot koronapandemien fantes det eksisterende strategisk koordineringssystem, herunder beredskapssystemer, logistikk og fungerende helseinformasjonssystemer. Disse ble raskt omdisponert til ebola-bekjempelse både på nasjonalt nivå og i de aktuelle distriktene. Med støtte fra bistandsgivere var det også bygget opp et system av mobile laboratorier som kom til nytte. Men folk med spesialkompetanse på ebola måtte på plass. 

Ifølge WHO bisto 72 eksperter, hvorav 42 erfarne epidemiologer, med kartlegging og undersøkelser. Det ble etablert kontorer med helseansatte i fire direkte berørte distrikter med sikte på å styrke koordineringsinnsatsen. Et informasjonssystem for ebola-verifikasjon kom på plass. 

Til sammen 120 helsearbeidere deltok i Rapid Response team i «ebola-distriktene» Mubende, Kassanda og nabodistrikter. Over 3000 mennesker jobbet med å spore opp smitte-kontakter. 

Til sammen 1198 mistenkte ebola-tilfeller ble evakuert ut av sine lokalsamfunn og over til behandlingsenheter. 

4. Rask avklaring av ansvar og arbeidsdeling

Regjeringen ba raskt Verdens helseorganisasjon å koordinere innsatsen. Samordningen mellom WHO og regjeringen skapte tillit internasjonalt.

– Som følge av at vi nesten med det samme hadde det koordinerende ansvaret kunne jeg raskt orientere tjue-landsgruppen av ambassadører. Dette var viktig for å skape tillit og hindre panikk. Uganda, som fortsatt slet med de økonomiske ettervirkningene av korona-pandemien, unngikk innreiseforbud som kunne gitt ytterligere problemer for turisme og næringslivssatsinger, sier Dr. Yonas.

Helsedepartementet etablerte et samarbeid med Leger uten grenser/Medecins Sans Frontieres for å avlaste belastningen på landets egne helsearbeidere i kriseresponsen ute i felten.

WHO hadde selv 260 ansatte i arbeid under ebola-utbruddet. I tillegg lønnet FN-organisasjonen 92 ugandiske helsearbeidere. 

5. Bistandspartnere var raske til å tilby økonomisk støtte.

Nyhetene om et ebola-utbrudd i et fattig afrikansk land skapte bekymring internasjonalt for at utbruddet kunne utvikle seg til å bli en større epidemi, tilsvarende hva som hadde skjedd i Vest-Afrika tidligere. Samtidig kom utbruddet på et uheldig tidspunkt for Uganda; like etter en koronapandemi, mens landet slet med de økonomiske ettervirkningene av nedstengninger.

– Bistandsgiverne var bekymret og ville høre hvordan de kunne bidra. Blant dem var Norges ambassadør som var på tråden allerede dagen etter krisemeldingen. Jeg fortalte henne at penger var det viktigste der og da. På det tidspunktet hadde vi fortsatt noen norske penger som var formidlet til koronainnsatsen. Disse fikk jeg lov å omdisponere til ebola. Denne raske responsen og fleksibiliteten var viktig i denne fasen, sier WHOs Uganda-sjef.

Andre givere kom til i dagene og ukene som fulgte. Til sammen ble det mobilisert 26,4 millioner dollar (om lag 290 millioner kr) i støtte fra bistandspartnere. USA var største giver, deretter WHO sentralt, Norge, EUs nødhjelpsorganisasjon, Storbritannia, Irland, Sør-Korea, UNDP, Novo Nordic og flere andre givere.  

6. Målrettet informasjon tok luven av fake news og trolldoms-teorier

WHO og myndighetene var raskt ute. Informasjonen ble særlig rettet mot distrikter der ebola-tilfeller var registrert. På nasjonalt nivå var det daglige nyhetsoppdateringer der ugandiske helsemyndigheter og FN ga et felles budskap. Presidenten selv siterte WHO og helsedepartementet og sto sammen med dem på bilder. 

Religiøse ledere og traditional healers ble inkludert, i tillegg til lokale helsearbeidere i det offentlige og private helsevesenet. Informasjonsstrategien bidro til å dempe effekten av trolldomsteorier, «fake news», politisk propaganda og konspirasjonsteorier som kunne skape panikk i befolkningen.

– Et kritisk tidspunkt var dagen etter at et tilfelle ble registrert i hovedstaden Kampala (12. oktober). Vi var bekymret, men gikk på lufta som vanlig – og holdt masken. Strategien om et felles budskap var viktig. Vi unngikk panikk.

Til sammen fikk 760.000 kirkegjengere, 1180 elever, lærere og foreldre, 3220 boda-boda-sjåfører, 180 salongansatte og 156 sex-arbeidere informasjon om ebola og hvordan man skulle unngå smitte.

7. Opplæring og kursing

Til sammen 563 helsearbeidere og -ledere ble kurset i å identifisere og håndtere sykdomstilfeller. 115 ambulansesjåfører og -hjelpere ble kurset i trygg håndtering og transport av ebola-tilfeller. Nærmere 4000 helsearbeidere ved isolat-avdelinger i ni ebola-berørte distrikter fikk kursing av fageksperter. Tusener av andre, helt ned til landsbynivå, fikk andre typer opplæring om risiko, forebygging, testing, behandling og hygiene-tiltak. Også lærere, frivillige og gravferdsansatte fikk kurs. 

8. Begrensninger på mobilitet

Regjeringen stanset reisemulighetene ut og inn av de to landdistriktene Mubende og Kassanda der det var bekreftede ebola-tilfeller. Fortsatt var det mulig for lokalbefolkningen i de to distriktene å bevege seg internt, utenfor de berørte landsbyene, noe som blant annet var viktig for at folk kunne skaffe seg mat. Markeder, barer og kirker ble imidlertid stengt. 

9. Behandlings- og isolasjonsenheter

Til sammen fem behandlingsenheter og seks isolasjonsenheter ble raskt etablert ulike steder i landet, blant annet i samarbeid med Leger uten grenser/Medecins sans frontieres. Dødeligheten for de smittede ved dette utbruddet var på 39 prosent, ifølge USAs Centers for Disease Control and Prevention (CDC) – mot normalt 50 prosent.

10. Viktig utstyr kom på plass

Takket være rask mobilisering av utenlandsk økonomisk bistand (se punkt 5) og delvis som følge av tidligere koronaberedskap kom nødvendig utstyr på plass raskt: test-utstyr, hansker, masker og beskyttelsesklær, vaskemaskiner, strømgeneratorer, spesialutstyrte biler, telt, kommunikasjonsutstyr og mye annet.

11. Utvikling av vaksiner

Det fantes ingen vaksine for den virusvarianten av ebola som ble oppdaget i Uganda (Sudan-varianten). Utviklingen av vaksiner mot den aktuelle ebola-varianten gikk sent, men 80 dager etter de første utbruddet forelå det tre aktuelle vaksiner.