– Kongosaken har ødelagt skogsamarbeidet

– Jeg er skuffet over den norske regjeringens innsats for å beskytte Kongos regnskog, sier tidligere miljøminister José Endundo Bononge til Bistandsaktuelt.

Endundo var minister i DR Kongo mellom 2008 og 2012, og en håpefull medspiller da norske myndigheter lanserte sitt internasjonale engasjement for å redde verdens regnskoger for drøye syv år siden. Målet var at DR Kongos miljømyndigheter gradvis skulle bli rustet til å ta større ansvar for verdens nest største regnskog.

I 2008 lovet Norge 500 millioner kroner til Congo Basin Forest Fund, et flergiverfond styrt av Den afrikanske utviklingsbanken. Pengene er utbetalt i sin helhet. Totalt har norske myndigheter bevilget 609 millioner kroner for å bevare den sentralafrikanske regnskogen. Sammen med britiske myndigheter inngikk Norge en avtale med Kongobasseng-fondet om tilførsel av kapital på rundt en milliard kroner. Pengene skulle være starten på et langsiktig samarbeid, men etter en lovende start har arbeidet bremset kraftig opp. Noen mener at kapasitetsproblemer i Afrika-banken og korrupsjon i enkeltprosjekter har vært blant årsakene, og britiske myndigheter har også holdt tilbake en del av midlene.

Men halvannet år etter norske myndigheters første pengeoverføring til Kongobasseng-fondet dømmes Tjostolv Moland og Joshua French til døden for en rekke forhold, blant annet spionasje til fordel for Norge. Den diplomatiske floken som følger har ødelagt for det norsk-kongolesiske skogsamarbeidet, mener Kongos tidligere miljøminister.

– Diplomatiske utfordringer

I dag er José Endundo Bononge parlamentsmedlem og formann i Det kristelige demokratiske partiet (Parti Démocrate Chrétien). Han er innvalgt i parlamentet fra den skogrike delstaten Equateur.

– Det har vært noen diplomatiske utfordringer mellom norske og kongolesiske myndigheter, etter arrestasjonen av Tjostolv Moland og Joshua French. Føler du disse har «ødelagt» skogsamarbeidet mellom Norge og DR Kongo?

– Jeg føler ikke: Jeg er overbevist om at denne uheldige hendelsen har redusert bistandssamarbeidet mellom Norge og Kongo, fordi norske diplomater har sagt det direkte til meg. Disse to tingene har jo ingenting med hverandre å gjøre, så det er svært uheldig. Og før hendelsen var samarbeidet mellom miljødepartementene i Kongo og Norge svært godt. Samarbeidet har lidd som følge av denne uheldige hendelsen øst i landet, sier Endundo.

I en uavhengig evaluering av den norske regnskogstøtten ved utgangen av 2010 heter det at kongolesiske myndigheter «har vist stor fremgang for å sette REDD på landets utviklingsagenda». Evalueringsteamet foreslår en rekke tiltak for å oppskalere bistanden til det konfliktherjede landet. DR Kongo, som har 60 prosent av regnskogen i kongo-bassenget, fikk altså svært gode skussmål av det internasjonale samfunnet for sin vilje til og forståelse for viktigheten av å bevare regnskogen.

Men så, når arbeidet skulle oppskaleres fordi de riktige mekanismene begynte å ta form, ble de diplomatiske forbindelsene mellom Norge og Kongo kjøligere. En rekke kilder Bistandsaktuelt har snakket med hevder dét var på grunn av den betente «Kongosaken». I perioder var skog-dialogen på et nullpunkt, og svært mye av arbeidsinnsatsen norske diplomater la ned i landet handlet om de to nordmennene som satt fengslet i et av verdens verste fengsler – i hjertet av Sentral-Afrikas regnskog.

«DR Kongo er et vanskelig land å jobbe i med korrupsjon og en rekke problemer. Det er selvfølgelig med som en del av årsaken til den trege utviklingen med regnskogbevaring, men politikken med å bruke støtten til Kongos regnskog som et pressmiddel for å få løs Moland og French er helt feilslått; det nytter ikke å presse Kabila», sier en kilde som tidligere har stått nært på prosessen:

«Om vi hadde satset stort på regnskogbevaring i Kongo, kunne det jo også hende, gjennom et godt samarbeid, at de to nordmennene hadde blitt benådet».

– Påvirket skogsamarbeidet

– Det er nok riktig å si at «Kongosaken» har vanskeliggjort relasjonene mellom Norge og Kongo, og at saken har påvirket også skogsamarbeidet, men Kongo er et vanskelig land å drive bistand i, med høy korrupsjon og svake styringsmekanismer, så jeg tror flere aspekter har spilt inn når skogsamarbeidet har kommet så kort som det har, sier tidligere miljøminister Bård Vegar Solhjell (SV).

Bistandsaktuelt har snakket med en rekke nøkkelpersoner som understøtter tidligere miljøminister Endundos uttalelser. Flere hevder norske myndigheter har brukt skogsatsingen som pressmiddel for å få løslatt Tjostolv Moland og Joshua French.

– Det er ikke bra å bryte menneskerettighetene eller å fengsle folk i grusomme fengsler, som i Kongo. Men er fengslingen og dommene mot to nordmenn god nok grunn til å stoppe alt samarbeid med kongolesiske skogmyndigheter? spør miljøforkjemper Barthélemy Boika fra det kongolesiske organisasjonsnettverket Réseau Ressources Naturelles (RRN) retorisk.

– Har arrestasjonen av Moland og French, dommene mot dem, og den diplomatiske floken i kjølvannet, påvirket skogsamarbeidet mellom Norge og Kongo?

– Ja selvfølgelig, sier Boika kontant:

– Jeg er ikke i posisjon til å bekrefte at det dere kaller «Kongosaken» har ødelagt skogsamarbeidet, men absolutt alt tyder på det. Prosessen var godt i gang – så stoppet det plutselig opp. Når vi spør kongolesiske myndigheter om dette nå, er svaret at «det er problemer med Norge». Vi leser dét som om det er saken med de norske fangene som har stoppet samarbeidet. Vi hadde store forventninger til det nasjonale REDD-fondet, der Norge skulle bidra vesentlig, men alt arbeidet har stoppet opp.

Skogene i Kongo-bassenget dekker mer enn 2 millioner kvadratkilometer. Det tilsvarer hele Grønland eller Saudi-Arabia. Skogbeltet i Sentral-Afrika har omtrent en femtedel av jordas gjenværende tropiske skog og er verdens nest største regnskog.

– Et sort hull

Norge lovet i 2007 å bruke inntil tre milliarder kroner årlig i fem år på det globale regnskogsinitiativet. Satsingen karakteriseres av mange som en suksess, og Norge har i dag en klar leder-rolle i den internasjonale kampen for skogbevaring. Så langt har Norge utbetalt vel 14 milliarder kroner til det internasjonale arbeidet for å bevare jordens tropiske skoger. Leder av Regnskogfondet Lars Løvold sier Norge har god grunn til å være stolte av satsingen.

– Norge har oppsiktsvekkende nok tatt en helt klar verdensledende rolle i forhold til regnskogbevaring – med ett unntak: Kongo er et sort hull på en ellers strålende og betydningsfull satsing. Det gjenstår som en meget stor unnlatelsessynd at verdens nest største regnskog er latt i stikken, sier Løvold.

Han mener Kongo er det landet hvor «skogsatsingen kunne hatt størst innflytelse og virkelig påvirket hele utviklingsveien til et land med millioner på millioner av fattige mennesker».

– Det er oppsiktsvekkende at man ikke har jobbet systematisk og etablert et ordentlig samarbeid med Kongo.

– Det har jo vært diplomatiske komplikasjoner mellom Norge og Kongo de siste årene; hvordan tror du det har påvirket manglende vilje til å redde Kongos regnskog?

– Jeg håper det ikke har spilt noen rolle, men jeg er veldig interessert i å høre hva Jonas Gahr Støre og Børge Brende svarer på det spørsmålet.

– Norske myndigheter har aldri satset i noen seriøs grad på regnskogbevaring i Kongo. Det har riktignok gått midler gjennom FN-systemet, Kongobassengfondet under Den afrikanske utviklingsbanken og USAID, men dessverre ikke noe som har hatt vesentlig betydning.

Og det er bemerkelsesverdig mener Løvold: For pengene til å satse har vært der hele tiden:

– Jeg mener den forrige og den nåværende regjeringen, spesielt utenriksminister Børge Brende, bør forklare hvorfor man har latt denne ekstremt gode muligheten til å bidra helt vesentlig til at DR Kongo valgte en grønn utviklingsvei gå fra seg. På lang sikt ville den tjent Kongos interesser og miljøet på en helt annen måte enn vi ser i dag.

Løvold sier arbeidet med REDD og skogbevaring i DR Kongo var svært lovende fra starten i januar 2009.

– Den gang jobbet en bredt sammensatt internasjonal delegasjon sammen med en bredt sammensatt kongolesisk delegasjon om å stake ut prosessen framover. Internasjonalt deltok representanter for de relevante FN-organene og Verdensbanken, og fra norsk side representanter fra klima- og skoginitiativet, utenriksdepartementet og Regnskogfondet. At det også fantes representanter for det kongolesiske sivilsamfunnet skyldtes at Regnskogfondet informerte dem og finansierte deres deltakelse. Men de midlene som muliggjorde dette kom fra den norske skogsatsingen. Det var også norske skogpenger som finansierte den internasjonale deltakelsen og dekket kostnadene til det nasjonale REDD-kontoret i Kongo.

Løvold mener prosessen i Kongo utviklet seg, overraskende for svært mange, til å bli et av de beste eksemplene på god planlegging i de tidlige fasene av REDD. Han sier FNs skogsatsing UNREDD og Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility (FCPF) samarbeidet sjeldent bra i Kongo og at sivilsamfunnet fikk mulighet til å delta i utviklingen av nasjonale REDD-planer.

– Men gode prosesser i 2009-2010 og støtte til enkeltprosjekter er svært langt unna hva som kunne vært oppnådd med en reell satsing. De nasjonale planene burde vært satt ut i livet gjennom forpliktende, konkrete avtaler støttet opp av betydelig finansiell og teknisk hjelp. Etter de konstruktive REDD-prosessene i DR Kongo i 2009 og 2010 burde Norge ha fulgt opp sitt engasjement med politiske samtaler på høyt nivå og etablert et ambisiøst bilateralt samarbeid med Kongo, slik man har gjort med Brasil, Guyana og Indonesia, sier Løvold:

– Kongo kunne vært et helt annet sted i dag om dette hadde skjedd.

Vil ikke kommentere

Han mener det haster å gjøre noe. Sammenlignet med Amazonas har regnskogen i Sentral-Afrika stått relativt sett urørt. Men det mønsteret er i ferd med å endre seg. I følge anslag fra Congo Basin Forest Fund kan dårlige politiske valg og mangel på inngripen for å stoppe økende skogforringelse bety at to tredeler av regnskogen i Kongobassenget vil være borte i løpet av de neste 25 årene.

Norge og Storbrittania ville sammen jobbe for at «innovative prosjekter skulle søke å utvikle menneskers og institusjoners kapasitet» til å forvalte skogen, finne frem til alternative levemåter som ikke ødelegger skog og for å redusere avskogingen. Men Kongo er fortsatt ikke høyt på agendaen til den norske klima- og skogsatsinegn. Det skuffer Barthélemy Boika, Lars Løvold og José Endungo.

– Jeg er skuffet over den norske regnskoginnsatsen i DR Kongo, men vil likevel takke norske myndigheter for det som har blitt gjort: Gitt størrelsen på skogen i DR Kongo har det likevel vært utilstrekkelig. Norsk skogbistand har først og fremst vært rettet mot bevaring i Brasil og Indonesia, sier José Endungo:

– Det er vanskelig å være i skoene til den norske utenriksministeren, men han burde komme hit på besøk og se virkeligheten på bakken: Skogens voldsomme utstrekning, og problemene med en svak forvaltning som ikke kan klare å takle presset mot skogen på egenhånd. Jeg vet at Kongos nåværende regjering ønsker hjelp til å utvikle en bærekraftig skogpolitikk. Men for å bevare regnskogen i Kongo trengs det penger og vi trenger hjelp for å få det til.

Politisk ledelse i utenriksdepartementet har ikke ønsket å svare på spørsmål om diplomatiske komplikasjoner og anklagene om at Kongo-saken har ødelagt skogsamarbeidet med det sentralafrikanske landet. Svaret fra UD er at «ettersom det er KLD som har det konstitusjonelle ansvaret for skogprosjektet blir det riktig at de svarer på spørsmålene om dette». Etter flere henvendelser til klima- og miljødepartementet ble det klart at heller ikke miljøminister Tine Sundtoft ønsket å svare.

Omtrent 30 prosent av jordens overflate var dekket av skog. Regnskogen i Kongobassenget er verdens nest største, etter Amazonas; 60 prosent ligger i Den demokratiske republikken Kongo. På grunn av konflikt og dårlig infrastruktur har det vært relativt lite avskoging i det sentralafrikanske landet frem til nå - men det mønsteret er i ferd med å endre seg. Kart: FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO)

– Hvorfor diskrimineres vi i forhold til Amazonas?

Det sier Benjamin Toirambe i DR Kongos miljødepartement om den norske støtten til Afrikas største skogland. Han spør om «Kongo-saken» har vært utslagsgivende for den trege utviklingen.

Norge er verdensledende på regnskogbevaring og har så langt bidratt med 14 milliarder kroner til kampen mot avskoging internasjonalt. Men svært lite av disse midlene har gått til beskyttelse av skogbeltet i Sentral-Afrika.

– Verdens nest største regnskog har ikke fått samme oppmerksomhet som for eksempel Amazonas. Det er et stort problem. Brasil har mottatt mer enn fem milliarder kroner, mens DR Kongo bare har fått noen millioner. Dette forstår vi ikke - vi forstår ikke hvorfor vi diskrimineres på denne måten, sier Benjamin Toirambe, avdelingsdirektør for bærekraftig utvikling og REDD-ansvarlig i Departement for miljø og bærekraftig utvikling i DR Kongo.

Bistandsaktuelt spør avdelingsdirektøren om han tror de siste årenes diplomatiske floke mellom Norge og DR Kongo har «ødelagt» skogsamarbeidet:

– Fange-saken kan ha påvirket de diplomatiske relasjonene mellom Kongo og Norge, men dette er en politisk sak og jeg er ikke rett person å spørre. Personlig tror ikke jeg det har hatt noe å si. De andre landene i Kongo-bassenget har jo heller ikke fått særlig støtte til regnskogevaring. Én grunn jeg kan tenke meg (til svak fremdrift i regnskogsamarbeidet; journ.anm) er at Norge ikke har diplomatisk representasjon her. Dét kunne ha gjort dialogen mye bedre. Det er nå nesten ingen dialog om regnskogbevaring i det hele tatt.

– Er det viktig for kongolesiske myndigheter å bevare regnskogen i landet?

– Regjeringen er opptatt av å beskytte landets skoger og tar avskogingen på alvor. Siden 2002 har myndighetene arbeidet for å få på plass en skoglov med målsetning om å bruke skogen på en bærekraftig måte, for denne og fremtidige generasjoner: Det er utarbeidet en rekke verktøy for ulike bevaringsstrategier. Trusselen om klimaendringer er høyt på agendaen i alle regjeringens planer. Et eksempel er gruveloven, der regjeringen forplikter seg til en reform i hele sektoren med bærekraftig ressursforvaltning av gruveområder og skog. Dette arbeidet er viktig for regjeringen, sier Toirambe.

– Norske myndigheter ønsker å ta en lederrolle i den internasjonale kampen mot avskoging. Hva vil du si til den norske regjeringen, Norges utenriksminister og Norges Klima- og Miljøminister, om beskyttelse av regnskogen i DR Kongo?

– Når man ser at Norge gir så mye penger til det internasjonale klimaarbeidet, nå sist gjennom Det grønne klimafondet, viser det at Norge har et stort engasjement og ressursene til å bidra. Dersom Norge ønsker å være verdensledende innen dette viktige arbeidet, og hjelpe Kongo og skogen, må det først investeres i gode diplomatiske relasjoner. Da kan vi jobbe sammen og forbedre arbeidet gjennom en god dialog, det er første steg. Så må de hjelpe oss å skape gode styringsmekanismer. Vi trenger hjelp og erkjenner at vi har svakheter. Så må midler kanaliseres gjennom pålitelige kanaler, sier Toirimba.

Han mener den norske støtten til nå ikke har vært tilstrekkelig.

– Norge lovet å finansiere Kongos nasjonale REDD-initiativ, men vi venter fremdeles på pengene. Med deres intrikate system av partnere, har lovnaden aldri blitt oppfylt. Er det på grunn av de norske fangene? spør Toiramba.

– I så fall burde norske myndigheter fortelle oss det.

– En skuffelse

Det sier Congo Basin Forest Funds Mette Vinqvist om den norske regnskogstøtten til Afrikas største regnskog.

– Den norske økonomiske støtten til bevaring av regnskogen i Kongo-bassenget er en skuffelse for de fleste av de regionale aktørene. Man må likevel erkjenne at syv år er ikke lang nok tid til å trekke en klar konklusjon, sier Mette Vinqvist, programoffiser i the Congo Basin Forest Fund (CBFF) til Bistandsaktuelt.

Hun mener en hver giver må identifisere egnede finansielle kanaler, egnet infrastruktur for feltaktivitet og sosial/politisk stabilitet, før man velger å investere bistandskroner i en region.

Hun sier DR Kongos enorme regnskog og dårlige infrastruktur så langt har bidratt til å begrense avskogingen. Samtidig har disse utfordringene også hindret landet fra å møte noen av utviklingsmålene.

– Derfor, hvis REDD virkelig skal fremme en endring av Kongos økonomi, må det etableres en helhetlig tilnærming som også bidrar til å lindre fattigdommen i landet. Å bevare den kongolesiske regnskogen kan ikke betraktes som en frittstående mål. Med en så fattig befolkning, der opp mot 50 prosent er direkte eller indirekte avhengig av skogen, er det helt vesentlig at man bidrar til å hjelpe folket til å finne nye bærekraftige levemåter.

– Den, kanskje, største trusselen mot Kongos skoger er utålmodighet. Bønder har ikke råd til å eksperimentere, og vente og se om de nye alternative levemåtene fungerer for dem. Myndigheter og givere som ønsker raske resultater ser ikke at det vil ta tid å forandre bruken av skogen. Det er store utfordringer for Afrikas største regnskog, sier Vinqvist.

– Etter en lovende start på kampen om bevaring av regnskogen har det vært noen diplomatiske utfordringer mellom Norge og DR Kongo. Føler du at det har «ødelagt» skogsamarbeidet?

– Som en multilateral organisasjon, forankret i Afrika, har vi ikke følt noen spesiell effekt av de hendelsene du nevner, og min personlige fornemmelse er at den diplomatiske relasjonen mellom Norge og DR Kongo er ganske begrenset i forhold til Moland og French-saken. Men CBFF er et multinasjonalt flergiverfond og sånn sett ikke å betrakte som noe unikt norsk.

– Du sier at den norske støtten til regnskogen i Kongo-bassenget er en skuffelse. Hva er ditt budskap til norske myndigheter i forhold til å bevare verdens nest største regnskog?

– Skogen i Kongo-bassenget er i aller høyeste grad verdt å bevare, på grunn av dens natur- og kulturverdier, men selvfølgelig også av hensyn til skogens folk. Dersom et giverland ønsker å bidra, må det være med en langsiktighet og med en realitetsorientering til det sosioøkonomiske landskapet man trer inn i - inkludert utfordringer som måtte finnes. Om et donorland ikke er klar til å forplikte seg på denne måten, er det muligens bedre å finne andre veier for å oppnå de målene man måtte ha som bistandsgiver.