Kartlegger verdens nest største regnskog

Afrikas lunger; etter tiår med konflikt er DR Kongo et vanskjøttet land. Men nå skal verdens nest største regnskog kartlegges - for å hindre avskoging og sikre en jevnere fordeling av landets ressursrike natur:

Om Barthélemy Boika og hans nettverk Réseau Ressources Naturelles (RRN) får det som de vil, vel og merke.

- Det finnes mindre områder der skogen i Kongo er totalt ødelagt, men fortsatt er den i hovedsak inntakt, sier Boika til Bistandsaktuelt når vi møter ham i Regnskogfondets lokaler i Oslo.

Anslag tilsier at tre prosent av skogen i det konfliktherjede landet ble borte, avskoget i perioden 2000 til 2010. Det betyr at det fortsatt finnes en skog å leve av, og i, for fremtidige generasjoner - om avskogingen stoppes nå.

- Det finnes en rekke trusler mot regnskogens eksistens i Kongo: Landet har behov for utvikling og må få i gang økonomien igjen etter år med krig og vanskjødsel. Men den strategien myndighetene har valgt vil være svært ødeleggende fordi den blant annet legger til rette for storskala hogst og utnyttelse av naturressursene, uten å ta hensyn til lokalbefolkningen, sier Boika

Lokalbefolkningen viktig

I ti år har Barthélemy Boika og nettverket Réseau Ressources Naturelles (RRN) jobbet sammen med lokalsamfunn i DR Kongo for å kartlegge deres bruk av og rett til land. Deltagende kartlegging kaller Boika metoden der skogfolk selv utfører kartleggingen av sine områder med gps. Målet er å forebygge konflikt mellom lokalbefolkning og selskaper eller naturverninteresser og for å tydeliggjøre lokalfolks landrettigheter. Folket som bor i skogen er garantisten for en bærekraftig utvikling, mener RRN.

- Om man skal utnytte et lands ressurser og samtidig ta vare på naturen, må man ta hensyn til lokalbefolkningen og deres rettigheter. Mer enn 40 millioner mennesker er avhengig av skogen for å leve sine liv i DR Kongo, men med den politikken som føres av landets myndigheter nå, blir de totalt oversett. Man kan ikke harmonisere økonomiske vekst med naturressursforvaltning om ikke lokalbefolkningen er med, det er kjernen i det arbeidet vi driver med deltagende kartlegging av landområder i Kongo.

Boika forteller at landets myndighetene ofte tildeler hogstkonsesjoner uten å vite hva, eller hvem, som allerede finnes i et område, han poengterer at stadig mer skog blir forvandlet til hogstområder uten at det tas hensyn til menneskene som bor i skogen.

RRN-nettverket, som består av 200 organisasjoner over hele landet, mener kart er et viktig politisk verktøy for å redde regnskogen og samtidig skape en jevnere fordeling av landets goder. Prosjektet ble startet som en reaksjon på at landets myndigheter ikke tar hensyn til urfolk og lokalsamfunn i sin skog- og landpolitikk. Til nå har RRN ledet mer enn 60 kartprosjekter. Men dette er bare starten, foreløpig et pilotprosjekt, forteller Barthélemy.

Stykket opp og delt

Kartene som er produsert så langt spenner fra hvilke menneskegrupper som bruker hvilke områder, til kart som viser hvor de forskjellige folkegruppene beveger seg; hvor det jaktes, hvor det sankes og hvor det dyrkes. I fjor, etter flere års påtrykk fra sivilsamfunnet, ble en avtale underskrevet som gjør det mulig for lokalsamfunn å søke om offisiell anerkjennelse av retten til å forvalte egne områder, en såkalt lokalsamfunnskonsesjon.

Men, i det uoversiktelige lovverket i DR Kongo er det også slik at lovene i de ulike sektorene i liten grad harmoniserer med hverandre og i en rekke tilfeller også overlapper hverandre: Det betyr at det kan være delt ut gruve- og/eller hogstkonsesjoner til selskaper der det bor et lokalsamfunn, samtidig kan det være gruve- og/eller hogstkonsesjoner i et verneområde. Dette kan føre til konflikter fordi det i praksis blir svært lite land igjen for lokalsamfunnene å bruke for til opprettholde et livsgrunnlag.

- Og selv om den nye avtalen nå er underskrevet, er veldig store skogområder allerede delt ut til selskaper som driver med gruvedrift, hogst eller oljeutvinning. På et av Réseau Ressources Naturelles (RRN) ferske kart er nesten hele Kongo stykket opp og delt mellom ulike økonomiske interesser. Kartet viser imidlertidig ikke hele sannheten, da landbruksområder ikke er med. Men det er likevel ganske beskrivende for hvor mye land som er igjen til den vanlige kongoleser: 70 millioner mennesker totalt, der mellom 40-50 millioner er avhengig av skogen for å kunne opprettholde sitt livsgrunnlag:

Kongolesiske myndigheter har delt ut ulike konsesjoner for hogst og andre naturressurser. Hvordan påvirker det vanlige menneskers liv, og hva kan lokalsamfunn lære bort om skogforvaltning? spør RRN i sin siste publikasjon. Kart: Réseau Ressources Naturelles, 2015

- RRNs kart viser at ulike konsesjoner myndighetene har delt ut for hogst eller gruvedrift overlapper hverandre og samtidig fordriver lokalbefolkningen fra deres naturlige og historiske habitat. Deles det ut for mange konsesjoner i forhold til en bærekraftig ressursutnyttelse?

- Alle konsesjoner som deles ut i Kongo inneholder restriksjoner for ressursbruk og at det skal samhandles med lokalbefolkningen. Ifølge lovene skal deler av inntekten tilbakeføres til lokalsamfunnene. Problemet er at det ikke skjer. Selskapene som driver konsesjonene underrapporterer ressursene de tar ut, og betaler dermed mindre skatt enn de skulle til sentrale myndigheter; at staten er svak og ikke har mulighet til å kontrollere dette gjør at det heller ikke kommer penger tilbake til distriktene eller til lokalsamfunnene. En kombinasjone av svakt styresett og korrupsjon gjør at de sparsommelige inntektene fra disse konsesjonene ender opp i Kinshasa, sier Barthélemy Boika.

- Slik det er nå forsvinner skogen og de lokale får heller ingen inntekter. Det vi ønsker oss er en modell der man involverer lokalsamfunnene slik at de selv kan finne modeller som kan være bærekraftige og inntektsgivende.

Dårlig lovverk og korrupsjon

Boika forteller at Kongo har store problemer med sporing av trelast fordi selskaper ikke oppgir hvor mye skog de hugger.

- De pengene som når Kinshasa i form av skattlegging blir ikke redistribuert ut til folket, blant annet på grunn av dårlig lovverk og utbredt korrupsjon. Ved å kartlegge landet kan myndigheter og lokalsamfunn sammen finne bærekraftige løsninger med en jevnere fordeling av inntekter og ansvar for forvaltning av naturen. Man må ansvarliggjøre lokalsamfunn, for om de ikke får rettigheter vil de heller ikke føle ansvar for å ta vare på skogen:

- Dette arbeidet er vesentlig for bevaring av regnskogen. Men vi er helt avhengig av å få staten med, at metoden blir inkludert som en del av nasjonale reformplaner - først da kan dette arbeidet starte for alvor og kartlegge hele dette store landet, sier Boika.

- DR Kongo er et post-konfliktland der det fortsatt konflikt i deler av landet med ulike geriljagrupper med kriminelle motiver. Finnes det krefter som ikke ønsker en kartlegging og bedre oversikt, blir dere motarbeidet?

- Ja, vi har mottatt trusler en rekke ganger. Arbeidet med å bevisstgjøre lokalsamfunn; det er ikke alle som liker at vanlige folk blir gjort oppmerksom på sine rettigheter. Men dersom myndighetene omfavner denne visjonen om deltagende kartlegging ville det bli implementert i hele landet, da ville motstanden bli mindre:

- I noen områder, som øst i landet der det fortsatt er konflikt og der mange rebell-grupper fortsatt opererer har det vært for farlig å jobbe, da har vi blitt forhindret fra å utarbeide fullstendige kart.

Regnskogbeltet i sentralafrika er hjem til mer enn 50 millioner mennesker og blir ofte omtalt som «the Congo basin». De mørkegrønne feltene viser inntakt regnskog, de lysegrønne viser annet skogdekke i DR Kongo og nabolandene. Kart: Regnskogfondets «State of the Rainforest» / Hansen / UMD / Google / USGS / NASA, 2013