Der ekstremvær rammer hardest

Det er vann over alt. En brun suppe som har lagt seg over åkerlapper, gjennom gater, inn i gårdsrom.

Vannet som har inntatt Cité Kolongo, har trengt ned i vannhull og latriner, inn gjennom dører og vinduer - og gjort området i utkanten av Bangui ubeboelig for mennesker.

- Jeg har aldri sett så mye vann her før, sier Hugues Bongo (42) i det pirogen glir sakte ned Rue No. 6006.

Helt siden 1960 har Den sentralafrikanske republikk vært herjet av konflikter. Myndighetene har svært begrenset kapasitet til å tilby innbyggerne tjenester, og i mange områder gis helsehjelp og utdanning av hjelpeorganisasjoner.

Ifølge Verdensbanken lever 75 prosent av befolkningen i dyp fattigdom - og i et land som er svært rikt på naturressurser, har det bidratt til at regionale-, etniske- og religiøse skillelinjer er brukt i et maktpolitisk spill der folk flest er den store taperen.

Nå byr flom på nye utfordringer. I det stillestående vannet dupper ekskrementer, kokekar og takplater - og ned en sidegate kommer en mann vadende med en madrass på hodet.

Det er en stund til folk her skal få sove hjemme.

- Vi har hatt oversvømmelser her før, men vannet har aldri kommet helt hit. Dette er eksepsjonelt, sier Hugues Bongo i det pirogen siger inn mot det som var en liten markedsplass.

Det er ingen handel her nå. Bare fluer, mygg og en intens varme: Man kan ense bakteriene vokse der nede i slammet.

Vi glir forbi en bil med vannet langt inn i motorblokka. Den 42 år gamle åttebarnsfaren vil vise oss hva vannet har gjort med nabolaget: Her lå det en brønn, sier han, der borte mellom trærne en åkerlapp, her var hjemmet vårt.

Hugues Bongo snakker med lav stemme:

- Dette er vondt å se. Jeg har brukt alle sparepengene på å bygge et trygt hjem for barna og kona. Nå har vi mistet alt.

Situasjonen i Bangui er ikke unik. Langs hele Oubangui-elva som skiller Den sentralafrikanske republikk fra DR Kongo, rapporteres det om oversvømte lokalsamfunn.

FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) har registrert at titusener er rammet på kongolesisk side av elva og at nær 100 000 mennesker har måttet flytte hjemmefra i Den sentralafrikanske republikk.

Men i hele Sentral- og Øst-Afrika kan millioner være rammet.

Ifølge Greenpeace har minst fjorten afrikanske land opplevd økt regn de siste ukene. I Somalia og Kenya er hundretusener på flukt, og i Sør-Sudan kan opp mot en million mennesker være rammet av de uhåndterlige vannmassene.

Hjelpeorganisasjoner rapporterer om så mye vann at de ikke klarer å ta seg frem med nødhjelp.

For et par år siden preget tørke flere østafrikanske land. FN advarte den gang om risikoen for en sultkatastrofe, men i 2018 endret værmønsteret seg. Flere land fikk mer regn enn normalt og de siste månedene har situasjonen eskalert.

Den varmeste oktober-måneden?

De store vannmengdene kan skyldes flere ting, men værfenomenet Indian Ocean Dipole må ta sin del av skylda for situasjonen på Afrikas Horn og i deler av Sentral-Afrika, mener Flyktninghjelpens klimaekspert Tasiana Mzozo.

- Man skal være forsiktig med å tilskrive regnet i Øst- og Sentral-Afrika til ett værfenomen, men mye av nedbøren handler nok om varmere overflatetemperatur i Det indiske hav. Indian Ocean Dipole har vært uvanlig sterkt i år, sier Mzozo.

Temperaturen i vestlige deler av havområdet har vært opp mot to grader varmere enn normalt, sier Mzozo, som er del av berdskapsstyren Norcap. Hun forklarer at et varmere hav fører til fordampning og fuktig luft som driver innover land.

- Ved tidligere regnsesonger har Indian Ocean Dipole bidratt til økt nedbør så langt borte som Angola. Det er selvfølgelig lokale variasjoner, men sammenlignet med 2016 og 2017 da det var helt tørt på Afrikas Horn, er det motsatt i år.

- Oktober var den varmeste oktober-måneden som noensinne er målt på jorda og i det sørlige Afrika er millioner av mennesker rammet av tørke; hvordan ser du dette i sammenheng med nedbøren i Sentra-Afrika?

- Det sørlige Afrika har vært unormalt varmt den siste tiden. Vi har sett temperaturer over førti varmegrader i oktober og november. Noen forskere mener varmebølgen, sammen med undersjøiske vulkaner, kan ha bidratt til temperaturøkningen på havoverflaten utenfor Afrikas øst-kyst. Men det er behov for mer og bedre forskning på geotermisk varme i havet og de oseaniske- og atmosfæriske sirkulasjonene dette kan bidra til.

- Med mer kunnskap vil vi bedre forstå den økte frekvensen av ekstremvær som tørke, tropiske sykloner og flom.

• Les også: Krevende værdata for Sentral-Afrika

Mzozo mener at en del folk i Øst-Afrika, etter et par år med tørke, vil se regnet som en velsignelse.

- Det kan bidra til bedre avlinger, mer og bedre beite for dyra og økt matsikkerhet. I andre områder er regnet og flommen svært ødeleggende: Infrastruktur er revet bort, folk har mistet alt de eide og er tvunget på flukt. Der regntiden faller sammen med matproduksjon kan avlinger ha blitt ødelagt. Ekstremværet er derfor en direkte trussel mot folks levebrød.

Hun peker spesielt mot land som Somalia, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk:

- Dette er noen av verdens minst utviklede land. For land som fortsatt er et stykke unna å nå bærekraftsmålene, er klimaendringene i ferd med å reversere mye av det som er oppnådd. Ekstrem-regnet de siste månedene tydeliggjør behovet for å bygge bro mellom det humanitære arbeidet, katastrofehåndtering og klimatilpasning, sier Mzozo.

- Verden er urettferdig

Det er mulig å begrense den globale oppvarmingen til under 1,5 grad de neste ti årene - men akkurat nå er vi ganske langt unna å nå målene i Parisavtalen, ifølge en fersk FN-rapport:

I FNs miljøprogram (UNEP) årlige Emissions Gap Report, heter det at «verden har stø kurs mot en temperaturøkning på 3,2 grader sammenlignet med før-industrielt nivå». Rapporten, offentliggjort i forbindelse med FNs klimatoppmøte i Madrid, konkluderer med at utslippene må kuttes med 7,6 prosent hvert år fram mot 2030, dersom klimamålene skal nås.

En slik utslippsreduksjon har bare skjedd i ett land i nyere tid: I Sovjetunionen, da giganten kollapset.

UNEP påpeker at konsekvensene av å ikke handle vil bli omfattende, med et mer ekstremt værmønster - og det er verdens fattige som vil rammes hardest av de rike landenes manglende kutt.

- Verden er urettferdig og de som bor i de minst utviklede landene blir også hardest rammet når ekstremvær treffer, sier Ruth Haug, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Hun sier klimaendringene kommer «snikende i tillegg til mange andre utfordringer» for verdens fattigste.

- Om flom eller tørke rammer befolkningen i et velfungerende land, vil det være viktig å jobbe med tilpasningstiltak og å få på plass gode systemer for krisehåndtering. Men i Den sentralafrikanske republikk - et land som er svært dårlig rustet til å møte klimaendringene - kan man ikke regne med at hjelpen vil komme gjennom statlige institusjoner.

Her må hjelpeorganisasjoner og multilaterale organisasjoner på banen, mener hun.

- Og da burde vi hatt mye bedre globale systemer enn vi har i dag. Det kunne være et slags trygdesystem gjennom et globalt fond, slik at hjelpen kom raskere frem. Et slikt trygde-fond kunne finansieres ved en «solidaritetsavgift» på flyreiser eller ved skattlegging av internasjonale finanstransaksjoner, sier Haug.

Også Haugs kollega ved NMBU, professor Siri Eriksen, mener man må ta de minst utviklede landenes møte med mer ekstremt vær på alvor. Hun sier det er essensielt å anerkjenne klimatilpasning som en del av samfunnsutviklingen.

- Det har vært en tendens til å satse på tekniske løsninger som styres ovenfra og ned av myndigheter og internasjonale konsulenter. Tross gode intensjoner bidrar disse ofte til å umyndiggjøre lokalbefolkninger, berike de som allerede har mye makt, og forsterke sosial sårbarhet. Det er nødvendig - innenfor alle organisasjoner og på alle nivå - å stille spørsmål ved hva god utvikling er og hvem som skal bestemme hva gode løsninger er.

For eksempel vil det å endre synet på kvinner i noen tilfeller være den mest effektive måten å endre skjeve maktforhold, forbedre matsikkerhet og redusere sårbarhet i et lokalsamfunn, fremholder Eriksen.

- Det kan også bety å endre finansieringssystemet for klima- og utviklingsprosjekter, der langsiktig sosial utvikling og rettferd vektlegges heller enn kortsiktige og mer «målbare» resultater.

Eriksen påpeker at begreper som «klimarobust utvikling» nå får gehør i utviklingsdebatten:

- Det vil si omstilling til en type utvikling der kutt i globale klimagassutslipp, sårbarhetsreduksjon og sosial bærekraft står i sentrum. Sånn sett representerer klimaendringer en gyllen mulighet til å tenke nytt om hva god utvikling egentlig.

FN: 188 av 189 land

Myndighetene i Den sentralafrikanske republikk har karakterisert flom-situasjonen som en naturkatastrofe, og også Flyktninghjelpens landdirektør fremhever at flommen er katastrofal for et folk som allerede var rammet av en av de verste konfliktene i Afrika.

- Mange har mistet det lille de hadde etter å ha vært på flukt. De bor nå på overfylte områder for internt fordrevne. I de flomrammede områdene er det begrenset eller ingen tilgang til skole eller helsetjenester, sier David Manan.

Han påpeker at stillestående vann, som i Cité Kolongo, gir myggen gode levekår.

- De som har måttet forlate hjemmene sine er ekstremt sårbare for sykdommer som malaria og kolera. Det er et presserende behov for rent drikkevann, myggnett og materialer for å sette opp midlertidig husvære.

Så mye som 10 000 hus, 1500 latriner og 1000 brønner kan ligge under vann etter ekstremværet bare i Den sentralafrikanske republikk. Og flommen kommer i tillegg til landets andre enorme utfordringer:

De siste årene har landet igjen vært rystet av vold, etter at den muslim-dominerte opprørsalliansen Séléka tok makten i 2013. Séléka-kuppet utløste vold fra den hovedsakelig kristne Anti-Balaka-militsen mot landets muslimske minoritet. Begge grupper har siden blitt splittet i mindre fraksjoner og store deler av landet kontrolleres nå av en rekke ulike militante grupper.

Det ble avholdt fredfulle valg i 2016 og en fredsavtale ble inngått mellom de største opprørsgruppene og regjeringen i februar i år, men lite av det som står i avtalen har materialisert seg. Den sittende regjeringen kontrollerer kun 30 prosent av landet - og 13 000 FN-soldater forsøker å håndheve lov og orden med vekslende hell.

David Manan påpeker at landet er blant klodens mest underutviklede.

- Mer enn halvparten av befolkningen har behov for humanitær hjelp og 600 000 er på intern-flukt etter konflikt i flere deler av landet. Den humanitære hjelpen folk mottar er ikke nok, det er et enormt behov for å øke innsatsen.

Rent vann med væpnet eskorte

I det pirogen nærmer seg tørrere områder gjentar Hugues Bongo at folk i Cité Kolongo ikke har opplevd en slik flom på mange år. Ikke i løpet av de ti årene han har bodd her, ifølge andre beboere - ikke på flere tiår.

- Kanskje aldri, sier han.

Vi hopper i land, kjenner føttene synke ned i gjørma, Bongo vil vise oss leirområdet der mange av innbyggerne nå bor.

Heten er fortsatt prekær, men den stramme slam-lukta er ikke like intens, og her - bortenfor vannets rekkevidde - er det folksomt. Noen gutter leker med en ball, en middelaldrende kvinne morter maniok og rundt hjelpearbeiderne fra Flyktninghjelpen har det samlet seg beboere med håp om at de står på lista over de som skal få hjelp.

Da vannet steg i Cité Kolongo kom det nemlig ingen for å hjelpe befolkningen:

Ingen fra sivilforsvar eller politi. Ingen krise- eller helseteam.

Innbyggerne i Cité Kolongo hadde bare det de stod og gikk i, og måtte klare seg på selv.

Over et kokekar står Gwladys Ebiando (27).

Trebarnsmoren forteller at ektemannen jobber utenlands, at han er varslet om situasjonen, men at han ikke har anledning til å komme hjem. I praksis er 27-åringen nå alenemor for to jenter på 3 og 7 år, og en gutt på tolv.

- Det eneste jeg klarte å få med meg var litt klær og barnas skolesaker. Alt annet er tapt. Selv huset har kollapset.

Ebiando forklarer at familiens hjem ikke tålte trykket fra vannmassene. Nå bor hun og de tre barna i telt.

- Om du tar en pirog inn til huset vårt nå, vil du se taket liggende i vannskorpa.

Mens vi står der i skyggen av teltet kommer en hvit tankbil merket «UN». Rett bak følger en pick-up med soldater fra FNs Minusca-operasjon. Gwladys Ebiando får det travelt, stiller seg i det som raskt blir en kø for å fylle en jerry-kanne med rent vann. En helt essensiell leveranse i den situasjonen hun er i. Etter en liten stund kommer hun tilbake, tydelig fornøyd, men blir tenksom når vi spør hva hun tenker om at hun nå er alene med barna, uten et hjem.

- Mannen min skal være borte i tre år. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare oss, sier Ebiando stille.

Hun ser ned på minstejenta.

- Vi har egentlig ingenting igjen. Vi må bygge alt opp fra grunnen av.