Urbanisering – befolkningsbombe eller demografisk bonus?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Henrik Urdal

Demograf og direktør for PRIO

Etter den kalde krigens slutt vokste det fram et økt fokus på nye, mulige sikkerhetstrusler. Én slik trussel, som fortsatt får mye oppmerksomhet, er økt befolkningspress. Bekymringen er at sterk befolkningsvekst utarmer fornybare ressurser som jordbruksland, ferskvann og fiskerier, og kan føre til mer migrasjon og økt konflikt over naturressurser. 

Urbanisering er en av de sentrale mekanismene i et nymalthusiansk konfliktperspektiv: folk presses til å flytte fra landsbygda til byer som preges av slum, fattigdom og lovløshet. I disse smeltediglene, med en blanding av ulike etniske og regionale grupper og en ung demografi, skapes en eksplosiv miks. 

Befolkningsveksten er urban

En av de mest innflytelsesrike nymalthusianske bidragene var Robert D. Kaplan’s essay The Coming Anarchy (1994). Her beskrev han en dystopisk reise langs de urbane kystområdene i Vest-Afrika. Om byene som bare fortsatte å vokse, og om regionen som ble et symbol på verdens demografiske og miljømessige problemer: «In cities in six West African countries I saw similar young men everywhere —hordes of them. They were like loose molecules in a very unstable social fluid, a fluid that was clearly on the verge of igniting». 

Da Kaplan skrev sitt essay på begynnelsen av 1990-tallet utgjorde hele verdens bybefolkning 2,5 milliarder. Nå nærmer den seg raskt det dobbelte og har passert 4,5 milliarder. Flertallet av verdens befolkning (56 prosent) bor allerede i byer, og fram mot 2050 forventes det at verdens bybefolkning vil øke med ytterligere 2,3 milliarder mennesker. 

Veksten i verdens urbane befolkning vil være større enn hele den samlede befolkningsveksten på kloden de neste tiårene: all netto befolkningsvekst vil være urban. Byene vil i 2050 være hjem til to tredeler av befolkningen på jorda. Den sterkeste veksten vil skje i de fattigste landene, de som fortsatt har sterk befolkningsvekst og en stor og ung befolkning på landsbygda. 

Alle de 30 raskest voksende byene i verden befinner seg nå i Afrika sør for Sahara og forventes å dobles i størrelse mellom 2015 og 2030. 

Utfordring og mulighet

Bybefolkningene er dessuten som regel i snitt betydelig yngre enn befolkningen på landsbygda. Selv om fruktbarheten i byene relativt sett er lav, gjør omfattende flytting av unge voksne til byene at urbane områder i det globale sør som regel har en ung demografi. 

Den politiske demografen Jack Goldstone har pekt på at disse ungdommene potensielt utgjør en stor ressurs. Men han understreker også at der man får store ansamlinger unge med begrensede muligheter til utdanning, jobb og politisk innflytelse, kan det gi økt risiko for uro og konflikt. Statistiske studier av alderssammensetning og væpnet konflikt har vist at land med store «ungdomsbølger» generelt er mer utsatt for konflikt. 

Effekten er spesielt sterk der utdanningsnivået er lavt. Slik sett er en ung av mer urban demografi både en utfordring og en mulighet. 

Samtidig som mange byer i sør har betydelige slumområder der innbyggerne lever i betydelig fattigdom, er det like fullt slik at folk i byene i sør som regel har en levestandard som er høyere enn de som bor på landsbygda. I byene er det generelt bedre tilgang på utdanning, arbeid og helsetjenester, og historisk er det en sammenheng mellom urbanisering og brede utviklingsindikatorer som økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, utdanning og forventet levealder. 

Demografisk bonus

Dette har gitt håp om at land i sør kan oppnå en «demografisk bonus». En geografisk konsentrasjon av befolkningen i byer gir muligheter for effektiv investering i menneskelig kapital. Store ungdomskull som er friske og velutdannede utgjør en verdifull arbeidskraftreserve, og kan være en kilde til positiv sosial og politisk endring. I de asiatiske «tigerøkonomiene» er det anslått at så mye som en tredel av den økonomiske veksten mellom 1970- og 1990-tallet skyldtes gunstige demografiske forhold. 

Betingelsene for sosial og politisk «demografisk bonus» vet vi mindre om. Det er imidlertid gjort flere statistiske studier av urbanisering og konflikt. De gir lite grunn til bekymring for at rask byvekst i seg selv er stabiliserende. 

Studier av urban vekst og utvikling av storbyer i det globale sør viser at det ikke er noen statistisk sammenheng mellom rask urbanisering og konflikt. Tvert imot tyder enkelte av resultatene på at urbanisering er assosiert med mindre uro og konflikt. Dette kan henge sammen med at urbanisering ofte er knyttet til økonomisk utvikling. 

Kan forebygge

En ny studie av Afrika som skiller mellom befolkningsvekst i urbane kjerneområder og i byenes utkanter, de periurbane områdene, gir en tydeligere pekepinn om når urbanisering kan virke destabiliserende. I de mer perifere urbane områdene er nemlig befolkningsvekst statistisk sett knyttet til uro. Dette er områder som gjerne er preget av svak politisk styring, lav boligstandard, underutviklet infrastruktur og konflikt om arealbruk. I disse områdene er nøkkelen bedre politisk styring og en mer bærekraftig byutvikling. 

Alternativet, nemlig tiltak for å begrense flytting til byene, er ineffektivt. 

Grunnen til at folk vil til byene er at dette medfører økt levestandard. En underinvestering i byområder, enten for å gjøre det mindre attraktivt for tilflyttere eller som følge av manglende politisk prioritering, kan være kontraproduktivt og føre til misnøye og uro. 

En styrket strategi for utvikling av urbane områder i det globale sør vil ikke bare bidra til å forebygge uro og ustabilitet. Det vil også posisjonere særlig Afrika for en sosial, politisk og økonomisk demografisk bonus.