Meninger:
Er selvforsyning og matsikkerhet det samme?
Ny matstrategi med fokus på småskalaproduksjon er flott, men matsikkerhet handler til syvende og sist om nok og trygg mat til alle – ikke bare om småskalaprodusentene.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Forsker 1 SIFO, Oslomet
Forsker 1 SIFO, Oslomet
Utenriksdepartementet lanserte nylig en ambisiøs strategi for matsikkerhet i utviklingspolitikken: «Kraftsamling mot svolt – ein politikk for auka sjølvforsyning».
Politikken er spisset mot Afrika sør for Sahara, og peker på økt produksjon gjennom satsing på småskalaproduksjon som løsning. I forordet skriver utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim at matsuverenitet i hvert enkelt land vil gi mer matsikkerhet i verden.
Men hvilken sammenheng er det mellom økt nasjonal selvforsyning og matsikkerhet for befolkningen?
Drevet fram av kritikk mot økt frihandel med mat, har grasrotbevegelser argumentert for at matsuverenitet er en forutsetning for å fjerne sult: Matusikkerhet skyldes først og fremst urettferdige maktforhold drevet fram av multinasjonale selskaper som undergraver lokal matproduksjon. Denne maktkritikken har bidratt til økt forståelse av sultens politiske og bakenforliggende årsaker.
Utviklingsstrategien tar høyde for dette, med formuleringer som: «I praksis inneber det at utviklingsland må kunne styre politikken sin for å kunne fø eiga befolkning. Dei må sikre nasjonal matsuverenitet.»
Men ved å gjøre matsikkerhet direkte om til økt småskalaproduksjon kan en stå i fare for å miste viktige dimensjoner.
Nobelprisvinner i økonomi Amartya Sen har gjennom studier i India og Etiopia vist at sultkatastrofer ikke uten videre handler om mangel på matproduksjon, men om fordeling. Det vil sil folks tilgang til mat gjennom arbeidsinntekt, egen jord og/eller sosiale rettigheter. Det er altså ikke uten videre produksjon som er problemet, men tilgang for de mest utsatte. Fattigdom og mangel på ressurser er hovedproblemet, og slik mangel formes alltid av konkrete betingelser, lokalt og nasjonalt.
Les også: Sikret fortsatt nødhjelp til millioner av syrere
Ubesvarte spørsmål
Strategien er spisset mot Afrika sør for Sahara, der det
uten tvil er store problemer med matsikkerheten. Men mens matsikkerhet setter
søkelys på hushold, retter matsuverenitet oppmerksomheten mot
(småskala)produksjon.
En slik tilnærming gjør at flere spørsmål kan bli oversett når det gjelder hvordan sikre en næringsrik diett for de mest utsatte:
Alle de mest utsatte er ikke nødvendigvis matprodusenter. Om lag to tredjedeler av de matusikre på landsbygda og er småbrukere, heter det i strategiplanen. Men vi kan ikke gå ut fra at alle i denne gruppen er selveiende småbønder med nok jord. I mange land er jordløse blant de fattigste, og denne gruppen er avhengig av inntekt i eller utenfor landbruket for å sikre seg mat. Det er dessuten en stor bybefolkning av fattige og underernærte i Malawi, Den sentral afrikanske republikk, DR Kongo og Mosambik, ifølge en rapport fra Verdens matvareprogram. Hvilke tiltak kan gi slike grupper en mer matsikker fremtid?
Husholdets tilgang til mat handler ikke bare om kompetanse om landbruk blant småskalaprodusenter, men også om hvordan maten fordeles og spises. Barn er alltid mest utsatt for varige velferdstap som blant annet A-vitaminmangel og veksthemming. 36,8 prosent av barn i Sentral-Afrika lider av akutt veksthemning. Hvordan blir de ivaretatt i denne strategien, utover som produsenter?
Mange land i Afrika sør for Sahara preges av konflikt, slik også matstrategien påpeker i generelle vendinger. I en rapport fra Verdens matvareprogram kommer det fram at konflikt er viktigste årsak til matusikkerhet i flere land i regionen. Det er for eksempel 7,1 millioner internflyktninger bare i Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Mosambik, hvorav mange lever i matusikkerhet. Konflikt påvirker så vel produksjonen som folks muligheter til å skaffe seg mat, og mange er på flukt. Samtidig kan ulik tilgang på jord i seg selv bidra til konflikt. Hvordan kan en utviklingsstrategi utformes der en tar innover seg slike utfordringer? Her står det ikke noe konkret i planen.
Lokale og nasjonale markeder må fungere. Det kan ikke på noen måte forutsettes. Det gjelder både sett ut fra de bønder som skal få maten sin ut på lokale markeder og for dem som skal kjøpe maten, både den som kan skaffes lokalt og den som må komme gjennom nasjonal og internasjonal distribusjon. Og hvordan få lokale bønder til å satse på den maten befolkningen i området trenger og har råd til å kjøpe? Dette er ikke minst viktig i dagens situasjon, med et ustabilt verdensmarked og økende matpriser.
For snevert fokus
En spissing av matsikkerhetspolitikken mot klimatilpasset selvforsyning i Afrika sør for Sahara gjør at strategien er blitt mer målrettet og målbar enn tidligere. Men matsikkerhet handler til syvende og sist om mat til fattige og utsatte individer og hushold.
Vi etterlyser planer for hvordan dette kan oppnås, tatt i betraktning konkrete begrensninger – ulik tilgang på jord, mangel på inntekt, konflikter og dårlige sosiale hjelpesystemer. Til tross for gode hensikter kan oppmerksomhet rettet utelukkende mot produksjon og agronomi gjøre at hensyn til god ernæring for utsatte grupper ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
