– Er det på tide å gi mer bistand til lokale aktører?

Det er store åpne områder og plantasjer som strekker seg til horisonten ved byen Kajo Keji, helt syd i Sør-Sudan. Her ligger prosjektene til organisasjonen Titi Foundation, som i en årrekke har hjulpet folk å drive jordbruk.

Panorama besøkte tidligere i år prosjektet, som har hjulpet tusenvis av mennesker tilbake til hjemlandet etter mange år på flukt utenfor Sør-Sudan. Titi Foundation var den første organisasjonen i området som drev utviklingsprosjekter da borgerkrigen igjen startet i 2016. De er fortsatt en av få organisasjoner i landet som ikke fokuserer på nødhjelp.

– Å drive utviklingsprosjekter i Sør-Sudan er en kamp. Nesten all internasjonal støtte gis gjennom FN, og minimalt når ned til lokalt nivå. Det er et problem siden det ofte er organisasjoner på grasrota som har best kjennskap til de lokale forholdene, sier Gloria Soma, som startet Titi Foundation i Sør-Sudan.

– Uholdbart hjelpesystem

Sør-Sudan står for øyeblikket overfor den verste matkrisen noensinne, og det beregnes at nesten åtte millioner mennesker ikke engang vil få dekket minimumsbehovet for mat i 2023.

Samtidig er den humanitære mathjelpen til landet blitt kuttet med 38 prosent siden 2020, ifølge en fersk rapport fra organisasjonen Catholic Agency for Overseas Development (Cafod).

Etter hvert som behovene har økt, har midlene blitt kuttet og givertrettheten har senket seg.

Bare 0,4 prosent av nødhjelpsfinansiering til matstøtte i Sør-Sudan går direkte til nasjonale og lokale organisasjoner, til tross for at disse organisasjonene er mest effektive i arbeidet mot matusikker og sult, ifølge Cafod-rapporten.

Anna Tazita, som leder organisasjonen Women for Change i Sør-Sudan, mener at dagens system ikke er holdbart, fordi det kun løser dagens problemer, ikke morgendagens. 

– En stor utfordring er at givere ikke har tillit til nasjonale og lokale aktørers kapasitet og kunnskap. Du kan ikke sitte i USA og designe et prosjekt som skal hjelpe folk når du ikke kjenner til de lokale forholdene og behovene, mener hun.

Minimalt fokus på lokalisering

World Humanitarian Summit (WHS) i 2016 satte fokus på behovet for økt bruk av lokale organisasjoner. Og avtalen som ble til, The Grand Bargain, bekreftet en forpliktelse fra de største nødhjelpsorganisasjonene om å sikre at nasjonale og lokale partnere er involvert i beslutningsprosesser i enhver humanitær respons. Dette fordi lokale aktører ofte har den beste forståelsen av forholdene på grasrota, noe som er avgjørende for å gi effektiv hjelp.

Syv år etter, mener mange det er liten endring å se, deriblant skribenter på medieplattformen Devex. Internasjonale organisasjoner og givere stiller seg inntil i dag fortsatt tvilende til at lokale aktører har tilstrekkelig kunnskap og effektivitet. Det gis liten tillit til deres kapasitet og lokale/nasjonale hjelpeorganisasjoner får bare støtte til kortere prosjekter noe som gjør det vanskelig å få til varige endringer, fremgår det av rapporten fra Cafod.

Vedvarende kriser 

Det er 12 år siden verdens yngste land ble en selvstendig stat. Uavhengigheten ble begynnelsen på en syv år lang borgerkrig som har drevet over fire millioner mennesker på flukt, der halvparten av disse er internt fordrevne.

En fredsavtale ble utarbeidet i 2018, men det er kun fred på papiret. Sør-Sudan har i dag et ikke-fungerende statsapparat og er gjennomsyret av korrupsjon. Det er sammenstøt og blodige konflikter mange steder i landet og antallet væpnede grupper som opererer i Sør-Sudan har økt.

Sør-Sudan er nå verdens nest mest sårbare land for konsekvensene av miljøkatastrofer, som ekstrem tørke og flom, ifølge Inform Risk Index 2023.

I dag har nesten ni millioner mennesker (to tredjedeler av befolkningen) behov for akutt nødhjelp. Situasjonen har forverret seg siden konflikten i nabolandet Sudan startet i april. I den første konfliktmåneden ble nesten én million mennesker tvunget til å flykte. Minst 100 000 har flyktet til Sør-Sudan.

Krevende humanitært arbeid

15. april 2023 begynte krigføringen i nabolandet Sudans hovedstad Khartoum mellom Sudanes væpnede styrker (SAF) og Rapid Support Forces (RSF). I den første konfliktmåneden ble nesten én million mennesker drevet på flukt.

Siden 15. april har flere enn 550 000 mennesker flyktet ut av Sudan. Av dem, over 11 500 over grensen til Sør-Sudan, ifølge FN.

– Volden har ført til akutt mangel på mat, vann, medisiner og drivstoff, og prisen på helt grunnleggende varer har økt betydelig, sier Shashwat Sarif, som er leder for nødhjelpseksjonen til International Rescue Committee (IRC) i Øst-Afrika.

Sør-Sudan vil trenge vedvarende støtte og finansiering i den pågående humanitære krisen, men også for å møte behovene til mennesker som flykter fra krig i Sudan, melder International Rescue Committee.

– Omfanget av behovene i Sør-Sudan er den største utfordringen. Vi fortsetter å stole på generøs giverstøtte, men vi må sørge for at dette opprettholdes i et utfordrende globalt klima, der humanitære behov øker i stor skala også andre steder (i verden), inkludert i regionen, sier Gavin Kelleher, som er humanitær analytiker for Flyktninghjelpen i Sør-Sudan.

Han har jobbet med Sør-Sudan i en årrekke, og forteller Panorama om den ekstremt krevende situasjonen på bakken.

– Store oversvømmelser har påvirket muligheten til å komme til i opptil én tredjedel av landet de siste årene. Dette gjør det både vanskelig og dyrt å nå ut til de berørte flyktningene. Plutselige konflikter og andre uventende hendelser gjør at vi alltid må tilpasse metodene for hvordan vi hjelper, sier Kelleher.

– Lærer mye av lokale partnere

Flyktninghjelpen er en av de største humanitære organisasjonene i landet. De pågående konfliktene koster mange liv og hjelpearbeidere er svært utsatte.

– Å drive humanitært arbeid i Sør-Sudan er farlig. Så langt i år har minst ni nødhjelpsarbeidere blitt drept, sammenlignet med 12 i hele 2022, sier Kennedy Mabonga, som er landsdirektør for Flyktninghjelpen i Sør-Sudan.

Han forteller om det tette samarbeidet med lokale organisasjoner.

– Lokale organisasjoner er ofte de første på bakken, og de første til å kartlegge humanitære behov. Vi lærer mye av dem, samtidig som det gir (de lokale aktørene) muligheten til å få økt kapasitet i tekniske aspekter av humanitær bistand, rundt rapportering og overvåking av resultater, slik at de kan få tilgang til flere internasjonale finansieringsmuligheter, sier den humanitære analytikeren Kelleher.

Selv når de internasjonale organisasjonene trekker seg fra høyrisikoområder, står de lokale aktørene på for å skape endring.

– Det må sørges for at lokale aktører har rett til engasjement og mening. En investering i lokale institusjoner og i sivilsamfunnet vil bidra til å bygge motstandskraft som er sterkt nødvendig for å hjelpe lokalsamfunn med å takle nødssituasjoner og dermed redusere humanitære behov på lengre sikt, sier Kennedy Mabonga, som er landdirektør for Flyktninghjelpen i Sør-Sudan.

Satsingen på langsiktig utvikling er sentral, ifølge Kelleher, men det kommer av og til i skyggen for all brannslukking som den kritiske situasjonen i landet krever.

– Vi må ikke glemme at Sør-Sudan er det yngste landet i verden, og det har en historie med vedvarende underutvikling. De har ett av verdens svakeste helsesystemer, og bare rundt syv prosent av landet har tilgang til elektrisitet. Dette er langsiktige problemer som krever langsiktige utviklingstiltak. Samtidig som vi jobber for å oppnå langsiktige løsninger, er det fortsatt stort behov for livreddende humanitær hjelp, sier Kelleher.

Norge i Sør-Sudan

Det har vært norsk tilstedeværelse i Sør-Sudan i flere tiår. Norge var først med å tilrettelegge for forhandlinger mellom SPLM/SPLA og sentralregjeringen i Khartoum, som munnet ut i en fredsavtale i 2005 og selvstendighet for Sør-Sudan i 2011.

Fra 2011 til 2019 var den samlede norske bistanden til Sør-Sudan på rundt 4,8 milliarder kroner. Nå opprettholder Norge et samlet bistandsnivå på over 650 millioner kroner, som inkluderer støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, FN-organisasjoner, overvåkning av fredsavtalen og andre multilaterale kanaler. 

I 2020 ble en evaluering av Norges bistand til Sør-Sudan utgitt. Rapporten «Blind Sides and Soft Spots – An Evaluation of Norway's Aid Engagement in South Sudan» ga Norge både ris og ros for det omfattende engasjementet.

Panorama har tidligere skrevet om evalueringen, der Norge får skryt for å ha vært en fleksibel og stabil giver som har støttet opp om koordineringen av internasjonal bistand. 

Samtidig er det flere punkter med kritikk i evalueringen. En hovedkritikk er at Norge i løpet av årene har manglet en overordnet strategi for bistanden til Sør-Sudan. En annen kritikk handler om at Norge har vært lite effektiv til å bidra til at Sør-Sudans regjering blir demokratisk, åpen og ansvarlig.

– Det går ikke an å ha en «vanlig» diskusjon om bistand og resultater når det gjelder Sør-Sudan. Landet har et ikke-fungerende statsapparat, og så lenge det er politiske problemer og konflikter på dette nivået, går det ikke an å få til langsiktige utviklingsresultater. Det er mulig det er ting Norge kunne gjort annerledes, men det er ingenting på bistandssiden som ville ha påvirket dette, sier Hilde Frafjord Johnson, som er knyttet til European Institute of Peace, i et telefonintervju med Panorama. 

Frafjord Johnson var Norges utviklingsminister i to perioder (1997–2005), og hun var sentral i fredsforhandlingene fram mot fredsavtalen for Sudan i 2005. Hun er forfatter av flere bøker om både Sudan og Sør-Sudan og er en av Norges fremste eksperter på landene.

– Det må politiske endringer til på toppnivå i Sør-Sudan. Bistand i seg selv løser ikke problemene, men kan bidra til å dempe konsekvensene for befolkningen. Det er svært utbredt korrupsjon, og landet har et statsapparat som ikke fungerer. Bistand kan derfor først og fremst gi resultater i enkeltsektorer når internasjonale organisasjoner står for gjennomføringen, sier Frafjord Johnson.

Landet ligger på 178 plass av verdens 180 mest korrupte land, ifølge Transparency Internationals statistikk fra i fjor. Og nasjonens eliter kritiseres for å ha utviklet et kleptokratisk system som kontrollerer alle deler av den sørsudanske økonomien.

Staten Sør-Sudan har også fått kritikk fra internasjonale givere, inkludert Norge, for å ikke støtte floket sitt. I 2019 var bare to prosent av det nasjonale budsjettet bevilget til helse. Det gis ingenting til verken barnevern, sosial beskyttelse, vann-, sanitær- og hygienetjenester, ifølge flere kilder, deriblant en rapport fra Unicef. 

– Pengene forsvinner!

Det er stille i byen midt på dagen i Kajo Keji. Folk har samlet seg på en bar som ligger midt på hovedgaten. Der møter vi politikeren Santino Golian, som er formann for partiet Sudan People´s Liberation Movement (SPLM). 

– Jeg har aldri opplevd at myndighetene har støttet noen utviklingsprosjekter. 80 prosent av statens inntekter går til å holde liv i krigen, sier Golian. 

Han er en av mange partimedlemmer i det styrende partiet, som retter kritikk mot myndighetene, men en av få som tør å snakke om det. Ifølge formannen er konflikter og kvegraid det som truer samfunnet mest. Når vi møter Golian har det nettopp vært blodige konflikter i området på grunn av spenninger mellom kvegfolk og lokalbefolkningen. 

– Myndighetene skulle kunne sette stopp for volden, men de gjør det ikke fordi det er Dinka-stammen som eier alle kveg og som leder denne volden, sier han. 

På spørsmål om hvordan det internasjonale samfunnet best kan hjelpe Sør-Sudan blir han stille et øyeblikk, før han tydelig uttrykker sin mening. 

– Myndighetene burde ikke få noe midler, siden de forsvinner med en gang. Det er ingen på grasrotnivå som kan skape endring på grunn av at midlene ikke strekker seg utenfor Juba. Vi (i partiet lokalt) jobber med hendene bundet. Vi kan ikke gjøre noe for folket når det ikke finnes penger, sier Golian.

Ønsker langsiktig utvikling, men får bare kortsiktig støtte

Tilbake hos Titi Foundation i Kajo Keji har et titall kvinner gått ut på jordene for å jobbe. Gjennom automatisert jordbruk, tett samarbeid med lokalbefolkningen og en storsatsning på langsiktig hjelp har organisasjonen gjort det mulig for mange å leve av jorden. Siden oppstarten i 2015 har de slitt med å få midler til prosjektene. 

I dag har de sikret seg støtte fra noen internasjonale organisasjoner, men kun til kortere prosjekter.

– Det er fortsatt vanskelig for oss å få tilgang til langsiktige givere for utviklingsprogrammer. De fleste gir oss bare midler for ett år, og da er det vanskelig å få til langsiktige resultater. Det må til en endring i måten internasjonale givere ser på Sør-Sudan for å skape langvarige positive effekter, sier Gloria Soma i Titi Foundation.