En teknologi-revolusjon for alle

Da jeg begynte som rådgiver i Utenriksdepartementet i år 2000 var mange gode medarbeidere blitt oppmerksomme på en nymotens ting som spredte seg som en farsott i verden. Motebølgen ble kalt internett. Den kom med noen nerder fra California og gjorde sitt inntog også her hjemme. I departementet var det mange kolleger som mente internett kom til å gå fort over, som motebølger har gjort før i historien. Det var lite å kaste bort tid på for oss seriøse diplomater. Noen internett-stasjoner ble satt opp slik at unge folk som absolutt måtte kaste seg på disse nymotens greiene kunne ha fristeder for denne unyttige leken.

Det er fort gjort å komme for seint til historien, sa Gorbatsjov til sine øst-tyske kommunistiske venner ved den kalde krigens slutt. Eksemplene er mange på bedrifter og land som ikke traff tidsånden. Kodak trodde ikke på digitale kameraer. Bedriften som en gang hadde 140.000 ansatte er nå et museum i Rochester, New York. Nokia var verdens største mobilselskap. De sov i timen da Steve Jobs lanserte smarttelefoner og falt til det tiende største selskapet på et drøyt år. Argentina var ved begynnelsen av forrige århundre blant de rikeste landene i verden, de er nå langt ned på lista. Sola gikk en gang aldri ned i det britiske imperiet, nå er Storbritannia en liten, litt uinteressant, øy der på den andre siden av kanalen.

Industrialisering må settes på dagsorden

Når vi nå står midt i den fjerde industrielle revolusjon er det viktig å spørre hvordan verdens fattige kan bli del av den. De som blir stående igjen på perrongen vil like sikkert som før bli historiens tapere. Bistandsorganisasjonene må sette den fjerde industrielle revolusjon på dagsorden. De må tenke lenger og hardere på hvordan særlig Afrika kan nyte godt av de teknologiene som utvikles.

Verdens fattige land er grunnleggende kjennetegnet av at de tidligere industrielle revolusjonene gikk forbi dem. Det tok tid fra den første industrielle revolusjonen begynte i England på 1780-tallet til den samme revolusjonen spredte seg til resten av Europa, Amerika, Japan og etterhvert til Kina og store deler av Asia ellers.

Seinere kom den andre industrielle revolusjon med vekt på jernbaneutbygging i USA og den tredje som brakte oss internett og revolusjonerte menneskelig kommunikasjon.

De landene som var med fra start eller klarte å innhente Europas forsprang har i dag høy levestandard. Øst-Asia er stjerneeksemplet, kjennetegnet av effektive stater, markedsbaserte økonomier og gode utdanningssystemer. Alle topposisjoner på verdens utdanningsseierspall holdes nå av Japan, Korea, Singapore og Kina.

Det er tre kjerneområder i den fjerde revolusjoner vi står midt inne i. Det første området er informasjonsteknologi. Med særlig vekt på store dataløsninger, kunstig intelligens og automatiserte kjøretøyer og prosesser. Det andre området er energi. Det er nå billigere å installere ny solkraft enn å vedlikeholde gamle kullkraftverk. Prisene på vind og hydrogen faller nesten like raskt. Det tredje området er bioteknologi. Fra kineserne la ut DNAet til covid-19 viruset i januar i fjor til amerikanske selskaper hadde utviklet de nye MRNA-vaksinene, tok det bare dager.

Afrika kan hoppe bukk

Mange har lurt på hvordan USAs børser har kunnet stige i korona-året. Millioner av amerikanere er kastet ut i ledighet. Fly står på bakken og restauranter er tomme. Svaret ligger nesten i sin helhet i høyteknologi. Hvert av de største teknologiselskapene - Microsoft, Apple, Google, Facebook og Amazon - er mer verdt enn de 70 største energiselskapene i Amerika til sammen. Exxon ble i vår kastet ut av New York-børsen og erstattet med Salesforce.

Utviklingen i Kina likner. Der dominerer Alibaba, Tencent og Huawei.

Bistanden må tenke lenge og hardt på hvordan Afrika kan bli del av denne revolusjonen, vinne fordeler og få del i verdiskapningen. Å stå på sidelinja som jordbruksland og råvareprodusent er veien til fortsatt fattigdom.

Den første og mest opplagte delen av svaret er at på flere områder kan Afrika hoppe bukk, eller som det heter på engelsk «leapfrog». Afrika kan hoppe rett fra middelalderen til det 21. århundret, uten å gå veien om industrisamfunnets modernitet. Energi, kommunikasjon og bank er tre opplagte områder.

Dagens solenergi er den billigste energien som noensinne har eksistert. Å bygge solkraftverk eller soltak er vinn - vinn. Bra for økonomien og bra for økologien. Det er ingen grunn til å gå veien om kull eller oljeinfrastruktur.

Afrika rakk aldri å bygge noe ordentlig telefonnett. Det er ikke lenger nødvendig. Mobiltelefonen har gjort mer enn noen annen teknologi for å endre Afrika. Nesten alle har mobil, mange har smarttelefon. Da er du bare et par tastetrykk fra oppdatert kunnskap om alt mellom himmel og jord.

Teknologi kan løfte tradisjonelle sektorer

Infrastrukturen til 5G og mobilnett i Afrika vil trolig bli bygget av Kina. Kinesiske mobilselskaper dominerer det afrikanske markedet og ingen andre har tilsvarende kapasitet. Det er allerede bygget 500.000 basestasjoner for 5G i den kinesiske provinsen Guangdong aleine. Men Norge og norske selskaper kan ha mange ulike bidrag på mer spesialiserte områder.

Fintek gir muligheten for å hoppe over tradisjonelle banker. Kinesiske Ants Financial gir deg lån rett på mobilen. En logaritme regner ut hvor kredittverdig du er. Logaritmen tar ikke hensyn til foreldres inntekt eller garanti i eiendom. Den ser på om du pleier å betale regningene dine, er en lovlydig borger og om du har mange venner på sosiale medier.

I Uganda forsøker det norske oppstartsselskapet Laboremus å bygge infrastruktur for en Fintek-bank som skal gi lån til bønder slik at de kan investere i bedre dyrkingsmetoder.

Mens Afrika kan hoppe bukk når det gjelder energi, bank og kommunikasjon, er det hardt og smart arbeid som venter innen landbruk, industri, turisme, helse og utdanning. Disse tunge områdene har ofte vært forsømt i afrikansk debatt. Det har vært mer prestisjefylt å være luftfartsminister enn landbruksminister, selv om landet ditt har to fly, mens halvparten av folket er bønder.

En million unge afrikanere kommer ut på arbeidsmarkedet hver måned. Bare et lite mindretall kan arbeide direkte med teknologi, men det er teknologi-muligheter også innen de store tradisjonelle sektorene.

Utdanning kan drives med forelesninger fra verdens beste undervisere virtuelt, samtidig som unge afrikanske lærere lager studiegrupper, kollokvier og hjelper studentene med å fordøye og utfordre det de har hørt. Rwandiske høyskole opererer allerede på denne måten.

Operasjoner og helsebehandling kan foretas i afrikanske utkanter, men med erfarent helsepersonell virtuelt til stede.

I landbruket kan lokale solenergiløsninger gi kraft til melkemaskiner. Ville dyr kan holdes unna med virtuelle varslingsløsninger og beiteområder kan atskilles virtuelt uten gjerder. Mobiltelefonen kan gi bonden tilgang til de markedene som gir høyest pris og til den beste og mest oppdaterte kunnskapen om vær, klimaendringer eller kunstgjødsel.

Bistanden må avlaste næringslivet

Kina er nå verdens ener innen mange av de teknologiene Afrika trenger. USA satser stort for å kontre konkurransen. President Biden investerer nå 250 milliarder kroner i året av skattebetalernes penger i kunstig intelligens og annen høyteknologi. Ideer om at Afrika må velge mellom Kina og Vesten er livsfarlige. Alle afrikanske land ønsker å være nære venner med både USA og Kina og å nyte godt av en konkurranse mellom supermaktene om å tilby de beste løsningene.

Med høyteknologi kommer også en ny kultur. Det er påfallende hvor like selskapene Huawei og Alibaba er Google og Apple. USA og Kina er forskjellige samfunn, men kulturen i Silicon Valley og i Kinas høyteknologiske senter Shenzhen er påfallende lik. Områdene ser ut som to studentcampuser. Stilen er uformell. Tilretteleggingen for at de ansatte skal trives og utvikle nye ideer er enorm. Sterkere kopling mot ny teknologi vil hjelpe afrikanske land og selskaper å bryte hierarkier og utvikle de samme effektive arbeidsformene som hos teknologigigantene.

Nøkkelen for at bistanden kan hjelpe Afrika å ta kvantespranget inn i en fjerde industriell revolusjon er næringslivet. Bistandsmidlene må brukes som risikoavlastning for private investeringer. Bistandsorganisasjonene må se seg selv som formidlere av den kunnskapen som finnes i næringslivet. Det trenges en betydelig innsats for å heve kunnskapsnivået og endre arbeidsmåter i bistanden. Norge og Norad kan ta en lederrolle. Norad kan utvikles til å bli en koblingsboks som forener utviklingslands behov med teknologiløsninger.

Blir Afrika frikoplet fra den fjerde industrielle revolusjonen, vil de globale forskjellene bare øke i det 21 århundre. Kan bistanden hjelpe Afrika med å omfavne digitalisering, grønn energi og bioteknologi kan verden bli mer rettferdig og rikere.