Debatten om én-prosenten:
Svar fra en rotete og argumentsvak skivebommer
Innlegget mitt som stilte spørsmål ved om all bistand er like bra, ble møtt med ganske hard kritikk fra Kathrine Sund-Henriksen i Forum for utvikling og miljø. Vi står et stykke fra hverandre, men noe er vi kanskje likevel enige om?
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Tidligere bistandsråd
Bistandsbudsjettet, som regjeringen la fram 6. oktober, var mindre enn mange hadde håpet. I Én-prosenten - er all bistand like bra? dagen etter, spurte jeg om organisasjonene kunne si noe om hvordan litt mindre penger kan brukes best mulig.
Gro Skaren-Fystro i Transparancy International Norge tok utfordringen og skrev om korrupsjon 14 oktober. Hun tror at det som oppdages, bare er toppen av et isfjell. Hun ønsker å beholde én-prosenten, men understreket at kvalitet er viktigere enn volum.
Kathrine Sund-Henriksen i Forum for utvikling og miljø, forsikrer derimot om at organisasjonene tenker på kvalitet hele tiden. Terping på temaet skygger bare for det viktigste: Problemene i verden er store og vi må gi mer.
Les også: Skivebom frå Davidsen og Melby i bistandsdebatten
Enige om gjeld
Avstanden mellom hennes utgangspunkt og mitt gjør at det ikke er så lett å møtes til diskusjon. Men kanskje noe forener oss når det gjelder gjeld?
«Alle er einige i at den enorme gjeldskrisa som er i gong no, vil få fryktelege konsekvensar for utviklingsland og menneska som bur der».
Det skriver hun i innlegget, og legger til at organisasjonene som kjemper for bistandsprosenten også står på kravene for en rettferdig og bærekraftig gjeldshåndtering.
I tiåret etter år 2000 mottok utviklingsland titalls milliarder dollar for å bli kvitt gjeld, særlig til Verdensbanken og andre flernasjonale institusjoner. Lånene hadde gått til prosjekter som, med fasit i hånd, ikke hadde gått så bra.
Hva er Verdensbanken hvis den ikke låner ut? «Out of business», så det hadde ikke vært så fristende.
Hva hadde lånene bidratt til? Sikkert noe bra, men også til virkelighetsfjerne reformprogrammer og for store statsapparat. Middel- og overklassen var gjerne bedre plassert til å tjene på prosjektene, enn fattigfolk var. Det kan ha vært egeninteresser på begge sider av bordet.
Les også: Kina er ikke verst i klassen i Afrika
På vei mot en ny gjeldskrise?
Nå er minst et tyvetall land i Afrika der igjen, ifølge Det internasjonale pengefondet. Årsakene er velkjente. En del av pengene kom på avveie. Kanskje til jernbanevogner som knapt kom i bruk eller veier på feil sted.
Gjengangere i mange land var høye lønninger til offentlig ansatte og subsidiering av bensin, alltid populært hos byfolk med bil. Også denne gang ble det få lønnsomme bedrifter som kunne ha investert videre og betalt skatt – for å betale ned lån, gjøre landet økonomisk uavhengig og sikre nye lån til utvikling.
Denne gangen er mer av gjelden til private kapitalmarkeder og nye giverland som Kina. Men også nå trengs det deltakelse fra de internasjonale institusjonene og medlemsland som Norge.
Alle land må få styre seg selv, men det er umulig å lukke øynene når våre penger går til formål som vi ikke synes fremmer utvikling.
Dette dilemmaet har vi alltid hatt, og jeg er ganske lutret. Jeg er enig med Sund-Henriksen i at vi, tross alt, bør stille opp for gjeldslette igjen. Og kanskje hun er enig med meg i at vi bør gå mer varsomt fram denne gangen? Ikke fordi Oljefondet skal bli større, men fordi sløsing ikke er bra for utvikling i fattige land.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
