Fra Toposaland til Toyotaland

Jeg pakket teltet og sekken min i Toposaland for å reise på juleferie til sivilisasjonen og videre til Sør-Afrika via Juba. Jeg har de siste to månedene bodd i en liten isolert landsby hvor jeg har jobbet med ett prosjekt for Strømmestiftelsen. Landsbyen ligger i ett område i Sør-Sudan som hovedsakelig er bebodd av mennesker som tilhører toposa-stammen. Reisen fra Toposaland til den urbane storbyen Juba kan ta alt fra to dager til to uker. Vi var heldige, det tok oss tre dager. Jeg hadde en slags seiersfølelse da vi ankom Juba etter å ha overlevd tre dager med utrolig dårlig ”grusvei”, korrupt politi, landeveisrøvere og en lukt i bilen som var preget av medpassasjerer med bilsyke.

Etter nesten to måneder i isolasjon i bushen var det en merkelig og nesten ubeskrivelig følelse å se en by med ukjente mennesker og markeder hvor man kunne kjøpe ting. Ett annet slående trekk med sivilisasjonen var at bilparken bestod av nesten bare Toyota. Helst hvite store land cruisere. Videre hadde disse land cruiserne to store klistremerker. Det ene indikerte at bilen tilhørte en utviklingsorganisasjon og det andre klistremerket viste at man ikke hadde lov til å ta med Kalashnikoven dersom man ville sitte på. Det skal også nevnes at jeg selv satt i en slik hvit Toyota med begge de to karakteristiske klistremerkene. Med noen få unntak var det bare Toyotabiler å se på veiene. Jeg satt virkelig med en slags følelse at jeg hadde ankommet ett slags Toyotaland.

Etter halvannen dag på veien kom vi til en strekning som har vært preget av sporadiske landeveisrøveri. FN har offentlig anbefalt folk å reise i konvoi eller med bevæpnet personell i bilen på denne strekningen. Siden vi satt i en bil med ett klistremerke som indikerte forbud mot kalashnikov, var konvoi det eneste alternativet for oss. Vi stoppet derfor i byen før denne utsatte strekningen og ventet på andre hvite Toyotaer som skulle samme vei. Mens vi ventet kom en politimann bort til oss og var sint fordi vi ifølge han hadde kjørt feil i en rundkjøring. Vår umiddelbare reaksjon var ”rundkjøring? Har vi kjørt forbi en rundkjøring?” ”Ja”, sa politimannen og pekte bort på ett traktorhjul som lå midt i krysset bak oss. Vi måtte beklage dypt hva vi hadde gjort og vise frem papir og forklare hva vi gjorde i Sør-Sudan. Etter om lag 20 minutter i ett slags avhør skjønte politimannen at det ikke var noen penger å få ut av oss, og bestemte seg for å la oss gå. På vei ut av politibrakka tenkte jeg; dersom vi blir robbet av landeveisrøverne nå etterpå, er det disse politimennene som akkurat forsøkte å lure oss for penger som i prinsippet skal komme for og hjelpe oss. Steike tenkte jeg, her i Sør-Sudan må man virkelig klare seg helt selv!

Da vi kom ut av politibrakka fortsatte jakten på biler vi kunne kjøre sammen med i konvoi på strekningen med landeveisrøveri. Omsider møtte vi på to andre biler som skulle samme vei. Biltypen var selvsagt hvit Toyota land cruiser. Disse var lokale handelsfolk som skulle til Torit for å reparere en generator. De siste rådene sjåføren i den ene bilen sa til oss før vi kjørte inn i landeveisrøverland var; kjør så fort du kan, hold hastigheten til konvoien ellers kjører den fra deg, punkterer du kjører du bare videre, ser du mennesker langs veien gir du ekstra gass og legger deg på andre siden av veien, og uansett hva som skjer, ikke stopp! Stemningen var naturlig nok trykket da vi kastet loss. Både fordi vi viste det var landeveisrøvere i området, men også fordi vi måtte kjøre i 80 km/t på en vei hvor en sjåfør under vanlige fredfulle omstendigheter ville holdt 30 km/t.

Jeg følte meg som ett lite barn på julaften da vi kom til Torit noen timer senere. Torit var mitt første møte med en by etter to måneder i bushen og tre dager på humpete landevei. Det var helt magisk å kunne spise god sudansk injerra, geitegryte, drikke Coca Cola og ta en kopp te og vannpipe til dessert. Det føltes brått helt meningsløst å fortsette turen og juleferien til Juba og Sør-Afrika, Torit hadde allerede vunnet mitt hjerte som favoritt feriedestinasjon.

Sigurd Moskvil Thorsen, fredskorpser, arbeidsstasjon Kuron, Sør-Sudan