Etter mange år på flukt, er kvinnene på vei hjem for å skape en ny hverdag

Ettermiddagssolen bryter gjennom regntunge skyer og kaster lys over et stort, åpent jorde. Et tyvetalls kvinner plukker tomater som skal sendes til markeder rundt om i byen. De fleste av dem flyktet fra krigen og konflikten som har herjet hjemlandet, og noen har bodd store deler av livet i flyktningleire i naboland.

Til tross for at verdens yngste land fortsatt er preget av konflikter og humanitære kriser, har kvinnene vendt hjem for å gjenoppbygge livene sine. I den lille byen Kajo Keji, helt sør i landet, har de startet et jordbrukskollektiv.

Margaret Saima Duku (55) flyktet fra hjembyen Kajo Keju da borgerkrigen brøt ut på ny i 2016. Hun vil aldri glemme ansiktene til soldatene som kom til landsbyen hennes.

– De drepte familie og naboer. De voldtok, og en natt kom de til vårt hjem. De torturerte meg og stjal alt vi hadde. Heldigvis lot de oss leve, sier Duku til Panorama.

Nytt liv som flyktning

Konfliktene mellom det sørsudanske militæret og opprørsgruppen SPLM-IO (Sudan People's Liberation Movement-in Opposition) utslettet landsby etter landsby og til slutt måtte Duku føre barna i sikkerhet. Hun flyktet sent en kveld og begynte den lange vandringen mot grensen til Uganda. Der begynte hun og barna en ny hverdag i en flyktningbosetting, sammen med tusenvis av andre som også hadde flyktet fra krigen.

Den nye hverdagen var tøff. Hun bodde tett sammen med andre kvinner som flyktet fra krigen. Flertallet var som Duku, enker som hadde mistet ektemennene sine i krigen.

– Å ta vare på barna i eget land er én ting. Å være flyktning uten bolig, jord og tilstrekkelig mat er noe helt annet. Livet var uutholdelig, sier Duku.

Etter et drøyt år kom hun og barna tilbake til Kajo Keji. Siden mannen hennes døde i krigen, er hun aleneforsørger for 13 barn. Da hun kom hjem var området øde og de fleste naboene var fortsatt på flukt. Men hun kom i kontakt med organisasjonen Titi Foundation, som driver programmer med fokus på blant annet matsikkerhet.

Siden 2016 har organisasjonen gitt ungdom og kvinner opplæring i jordbruksteknikker, delt kunnskap slik at flere kan drive effektivt landbruk. Duku og rundt 20 andre kvinner dannet første gruppe, som ble starten på et vidtfavnende initiativ som nå har spredt seg over hele regionen – og skapt levebrød for tusenvis av kvinner og deres familier.

– På tide å investere i langsiktige utviklingsprosjekter

Oliver Lodiong (68) er feltarbeider og var med da Titi Foundation startet opp programmene i Kajo Keji under krigen. Han har vært døden nær mange ganger og har blitt truet av soldater for sin humanitære innsats og vilje til å se utviklingen i Sør-Sudan.

– Tilgang til land er relativt enkelt i Sør-Sudan og jordbruk er den beste måten å skape uavhengighet på, sier Lodiong.

Han sier at flertallet av kvinnene er enker og at det er ikke uvanlig at en kvinne har ansvar for 20 familiemedlemmer.

– Det sterke fellesskapet og kunnskapen de har om landbruket har endret livene til kvinnene her. Stort sett all utviklingen her er takket være kvinnene, sier Lodiong.

Titi Foundation var den eneste organisasjonen som ga humanitær hjelp i Kajo Keju da konfliktene brøt ut igjen i 2016. I dag er de en av få humanitære aktører som i stedet for å drive nødhjelpsprogrammer fokuserer på motstandskraft og langsiktig utvikling.

– Deler av Sør-Sudan er fredelige og det er på tide å gå fra nødhjelp til å investere i langsiktige utviklingsprosjekter, sier organisasjonens grunnlegger Gloria Soma.

Titi Foundation fokuserer på mekanisert landbruk, men utfordringen er ifølge Soma å få midler til å drive langsiktig arbeid. Hun sier bistandsgivere fortsatt driver hjelpearbeid i Sør-Sudan «på den gamle måten» og nekter å endre fokus.

– Det er nasjonale og lokale humanitære aktører som kjenner de lokale forholdene best og kan jobbe for endring. Dessverre går det meste av bistanden gjennom FN og når minimalt fram til grasrota der arbeidet utføres. Bistand i form av nødhjelp bidrar ikke til å gjenoppbygge landet og det skaper ikke selvstendighet, sier Soma.

– Måten å tenke bistand på må endres, slår hun fast.

Nye konflikter – massiv matmangel

Sør-Sudan burde være et land fullt av håp etter tolv år med uavhengighet.

I stedet er landet preget av en av verdens verste humanitære kriser. Pågående etniske konflikter, økonomiske problemer og klimaendringer har skapt massiv fordrivelse og alvorlig matmangel. Og til tross for at det ble inngått en fredsavtale i 2018, pågår lokale konflikter flere steder i landet, noe som gjør fredsbygging vanskeligere.

I dag er verdens yngste land rammet av Afrikas største flyktningkrise, hvor 2,3 millioner mennesker lever som flyktninger i nabolandene og ytterligere 2,2 millioner som internt fordrevne, ifølge tall fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Kajo Keji er et sted som på grunn av sin geografiske beliggenhet, nær grensen til Uganda, er relativt stabilt. Likevel kan konflikter blusse opp når som helst. Den siste skjedde i februar da væpnede kvegfolk fra Dinka-stammen angrep lokalbefolkningen i Kajo Keji. Dette resulterte i død og fordrivelse av sivile som nå bor i leire i byen.

Rose Konga (35) var hjemme da hun hørte skudd. Hun så folk bli drept utenfor huset.

– Jeg begynte å ringe rundt til familie og venner, men de fleste mobiltelefonene var slått av. Jeg fant senere ut at de var drept, sier Konga til Panorama.

Hun måtte flykte med sine fire barn og mistet 21 nære venner og familie den dagen.

Et helt liv på flukt

I dag bor Konga på et sted drevet av den katolske kirke som er hjem til rundt 400 familier som er blitt berørt av denne siste konflikten. Konga driver jordbruk sammen med de andre kvinnene i Kajo Keji, men aner ikke når hun kan reise hjem igjen.

– Jeg har mistet så mange mennesker i livet mitt og jeg er redd for å reise hjem igjen. Det er ingen som kan garantere fred, sier Konga og tørker tårene.

Tilbake med kvinnene på feltet i Kajo Keji tar alenemoren Duku oss med til plantasjene, 15 hektar med tomater, kassava, peanøtter og mais er levebrødet til familiene her.

Noen av kvinnene her har levd store deler av livet som flyktninger. En av dem er Margret Bonsuk (50) som flyktet fra Sør-Sudan i 1987 og kom ikke hjem før i fjor. Som de fleste andre er hun enke og den eneste forsørgeren til et titalls familiemedlemmer.

– Livet som flyktning var vanskelig og jeg savnet hjemlandet. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle overleve, men jeg var sikker på at jeg skulle tilbake til Sør-Sudan, sier hun.

Bonsuk hadde aldri sjansen til å gå på skole som barn. Men med inntekter fra jordbruk klarer hun å betale for skolegang til ni barn.

– Ensomhet skremmer meg og man kan ikke få til mye på egen hånd. Felleskapet vi har i dag er vårt sterkeste våpen. Jeg er ikke lenger redd for krigen, sier hun.