– Det eneste jeg vil, er å reise hjem

Det står S14 med gul maling på en gammel tredør. Bak døra ligger en baby i en haug med skitne klær, og i hjørnet står kokekar med størknet mat og søppel.

Det lukter sterkt av urin og svette. Her bor ti mennesker i et bekmørkt, seks kvadratmeter stort rom, uten vinduer. Dette har vært 12 år gamle Jennifers hjem i snart tre år. Hun var bare åtte da hun ble hentet fra hjemmet i Karamoja nordøst i Uganda av en bekjent av familien. Moren til Jennifer «lånte bort» datteren på grunn av fattigdom og løfter om at familien skulle få penger tilsendt hver måned. Sånn ble det ikke.

Vi er i en del av slummen Katwe, der husene kalles for «papirhjem» siden de opprinnelig var laget av kartong. I dag er de knøttsmå hjemmene bygget av leire, og innenfor dørene, i de klaustrofobisk små rommene, bor titalls kvinner og barn fra regionen Karamoja. Her lever barn som har blitt hentet fra landsbygda for å jobbe på gata i storbyen, tenåringer som har flyttet fra fattigdom for å søke lykken i Kampala.

Og her bor kvinner som har «lånt» andres barn for å tjene penger.

Jennifer (12) er del av et slikt tigger-nettverk.

Siden hun ankom Kampala, har hun vært under kontroll av en gruppe damer (såkalte agenter; red.anm) som bruker barna for egen vinning.

– Barna blir brakt til storbyen av folk som sier at de skal gi dem muligheter. Mange blir brukt som tiggere på gata. Det er fattigdom og sult som driver foreldre til å låne bort barna sine, sier Michael Tumwesigye, daglig leder i organisasjonen In Need Home.

Tjener penger på barna

Tumwesigye har jobbet med gatebarn fra Karamoja i en årrekke.

Sammen med den katolske kirken driver organisasjonen hans et dagsenter hvor barna får undervisning og et måltid hver dag. De har også opprettet en database der gatebarn registreres. Per nå er nesten 800 barn – nær 500 jenter – fra Karamoja-distriktet registrert i Kampala, men det faktiske tallet er sannsynligvis høyere.

– Kvinnene som kontrollerer disse barna, er enkelte ganger familiemedlemmer, andre ganger er det ukjente som plukker opp barna og bruker dem for egen vinning. Pengene barna tjener, når sjelden familiene hjemme i Karamoja, sier Tumwesigye.

Karamoja i nordøstlige Uganda ligger i grenseområdene til Kenya, Etiopia og Sør-Sudan. Ugandas minst utviklede region er kanskje mest kjent for blodige kamper om verdifullt kveg, men her har miljøproblemer, underutvikling og tiår med konflikt skapt ekstrem fattigdom. Regionen har de høyeste underernæringsnivåene i landet. Og over halvparten av regionens rundt en million mennesker lever i ekstrem fattigdom.

Pandemien har gjort hverdagen for folk flest enda mer krevende.

Hjelper barn fra gata

Det er alltid kaos ved lyskryssene i området Wandegaya i Kampala. På et fortau ligger to unge jenter og sover. Når bilene stopper for rødt lys, banker barn på bilvinduene for å be om penger. På bare et par minutter ser vi over 30 barn ved lyskrysset.

De minste er under tre år.

Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange barn som jobber på gata i den ugandiske hovedstaden, men ifølge tall fra organisasjonen Retrak Uganda var det i 2017 om lag 32 000 gatebarn fordelt på fire byer i landet. Antallet skal ha økt kraftig under pandemien.

Bak en stor reklameplakat står Amos Lochebo med et titalls barn rundt seg. Han er sosialarbeider ved den katolske kirken, og er igjen ute på oppdrag for å hjelpe barn bort fra gata. Han og kollegaene går gatelangs en gang i uka for å drive forebyggende arbeid.

Den jobben er alt annet enn enkel.

– Barna er ofte vanskelige å få kontakt med. Mange kjenner oss igjen og frykter problemer fra kvinnene de jobber for hvis de snakker med oss, sier Lochebo.

Hver uke hjelper han og teamet mellom fem til ti barn bort fra gata. De blir ofte tatt med til dagsenteret hvor de får psykososial støtte og det blir satt opp en plan for å prøve å få dem tilbake til familiene i Karamoja.

Datteren ble borte

Bilturen fra Kampala til Moroto i Karamoja tar tolv timer. Etter byen Soroti endres landskapet. Den bleke grønnfargen på de åpne feltene vitner om at det ikke har regnet på nesten et år. I distriktet Napak er det tett mellom landsbyene, men få mennesker.

Her lever folk som husdyrnomader og bønder, men tørken har gjort livet vanskelig. Det er herfra majoriteten av gatebarna i Ugandas byer kommer fra. Maria Lochoro sitter utenfor huset sitt. Hun har født 14 barn, men seks har dødd av sykdommer. Alenemoren vet ikke hvor gammel hun er, men de fine linjene i ansiktet vitner om at hun kan være rundt 60. Når Maria tar frem et bilde av datteren Agnes, kommer tårene.

– Det er over seks år siden jeg hørte fra min datter. Livet vi lever, gjorde at hun forlot hjemmet en dag og sa at hun skulle til storbyen, sier moren.

Agnes var i tenårene da hun forsvant. Hun lovet moren å komme tilbake med penger.

– Den siste telefonsamtalen hadde vi for fire år siden. Nå vet jeg ikke om hun lever eller er død. Jeg har hatt søvnløse netter i mange, mange år, sier moren.

Maria Lochoro roper på en eldre dame som kommer gående forbi.

– Kom! Fortell om barnebarnet ditt. Kanskje de kan hjelpe deg å finne henne!

Den eldre damen heter Madelena Lomokol. Barnebarnet hennes var 12 år da hun forsvant for tre år siden.

– Jenta mi sa hun ville søke jobb i storbyen. Jeg kunne ikke stoppe henne siden vi ikke hadde mat på bordet. Nå tviler jeg på om hun lever, sier Lomokol.

Nesten alle i landsbyen kjenner noen som har mistet kontakten med et barn. Noen kilometer unna, i neste landsby, møter vi en far som ikke sett datteren på 17 år.

– En bekjent sa hun trengte datteren min til å passe på barnet sitt. Siden vi er fattige, så jeg ikke på det som noe problem å «låne ut» barnet mitt for en tid. Hun var bare syv år da. Hvis hun fortsatt lever, er hun 24 år, sier Michael Logor.

Drøyt et år etter at datteren dro, fikk han en telefon fra den bekjente som fortalte at datteren var forsvunnet.

– Jeg ble fortalt at hun var blitt tigger, at hun ikke ville kom hjem igjen, sier Logor.

Innestengt og utnyttet

Vi reiser fra landsby til landsby og møter foreldre som har mistet kontakten med barna sine. Noen ble brakt til storbyen av slektninger, andre dro på egen hånd. Alle forteller om den enorme fattigdommen og sier de ikke har hatt kontakt med barna, at de ikke vet noe om hvordan livet deres i storbyen er.

Esther (21) forlot familien i Karamoja da hun var 13 år. Hun ble fristet av venner som kom hjem med fine ting og gode historier om livet i storbyen. En dag forlot hun hjemmet og dro til byen Busia, på grensen mellom Kenya og Uganda. Der begynte hun å vaske toaletter og sortere bønner på det lokale markedet. Hun havnet til slutt i Kenyas hovedstad, Nairobi, hvor hun de seks neste årene prøvde å skape seg et liv.

– Hverdagen var ekstremt tøff. Som jente fra Karamoja blir en utsatt for diskriminering hver eneste dag, sier Esther når Bistandsaktuelt besøker henne hjemme i Karamoja.

Hun sitter med en baby på fanget. Barnefaren er en av de mange mennene som holdt henne som sexslave før hun klarte å ta seg tilbake til hjemstedet.

– Jeg ble innestengt i et rom der jeg ble seksuelt utnyttet, både dag og natt. Heldigvis overlevde jeg og klarte å komme meg hjem ved hjelp av noen venner. Etter alle år borte hadde jeg glemt veien hjem, sier hun.

Da hun kom tilbake til familien, var gleden stor.

– Foreldrene mine trodde jeg var død. De var ferdige med sorgprosessen, så da jeg plutselig sto der, ble de overlykkelige, sier Esther.

21-åringen sier alt i Karamoja er som før hun dro.

– Det har ikke regnet det siste halvåret. Ofte må vi spise blader fra trærne. Livet er tøft. Det eneste som er bra med å være her, er at jeg er sammen med familien, sier Esther.

Barn i ungdomsfengsel

Tross flere utviklingstiltak fra både ugandiske myndigheter og utallige bistandsorganisasjoner, er fattigdommen i Karamoja svært utbredt. Regionens andel av Ugandas bruttonasjonalprodukt utgjør mindre enn én prosent, ifølge tall fra USAID. Bare rundt 25 prosent av alle barn gikk på skole før koronapandemien, ifølge Unicef.

Pandemien har gjort at det aldri har vært flere gatebarn i byene enn nå.

Myndighetene har de siste 20 årene etablert flere strategier for å få bort barn fra livet på gata. I Kampala har de aksjonert flere ganger i årlig, der politi plukker opp barn fra gata og kjører dem til ungdomsfengselet Kampiringisa.

Der er forholdene uegnet for barn – men enkelte blir holdt fengslet i månedsvis.

Utallige møter på høyt nivå er blitt holdt for å diskutere mulige løsninger på problemet. I februar var representanter fra myndighetene, barnerettseksperter og bistandsorganisasjoner samlet for en dialog om gatebarna. På plass var blant annet barne- og ungdomsminister Sarah Mateke. Ifølge ministeren er målet å reintegrere barna i Karamoja, men mangelen på midler stopper jobben.

– Hvis vi får midler, kan vi bistå lokale myndigheter. Men det er i utgangspunktet deres ansvar å ta vare på disse barna, sa Mateke i et intervju med avisen Nile Post.

– Penger forsvinner

Store pengesummer er blitt øremerket «Gatebarn fra Karamoja». I 2018 godkjente regjeringen en handlingsplan fra kjønns-, arbeids- og sosialdepartementet, og et budsjett på 3,4 milliarder shilling (rundt ni millioner kroner; red.anm.) for å finansiere «rehabilitering og gjenbosetting» av 1500 gatebarn fra Karamoja.

Ifølge en rekke kilder, deriblant en studie signert det katolske bispedømmet i Uganda og organisasjonen In Need Children, har satsningen ikke hatt noen effekt.

«… implementeringsprosessen var brutal og lite barnevennlig og hadde potensial til å forårsake mer skade på allerede sårbare barn. Etter rehabilitering og gjenbosetting vender de [barna] tilbake til urbane områder. Situasjonen er blitt forverret av koronapandemien», heter det i rapporten som ble publisert på tampen av fjoråret.

Bistandsaktuelt har vært i kontakt med representanter for myndighetene i Karamoja.

– Av de 3,4 milliardene som ble satt av til å hjelpe disse barna, mottok vi bare 31 millioner i distriktet. Uten midler er det umulig å hjelpe dem. Pengene forsvinner i Kampala og når aldri ut i distriktene, sier Jeremy Abura, fylkesrepresentant i Lokopo.

Han påpeker at utallige bistandsorganisasjoner har jobbet for å hjelpe barna.

– Jeg stoler ikke på organisasjoner. Enkelte av dem har ingen interesse av å finne løsninger. Det er samme historie år etter år, men antall gatebarn fortsetter å øke.

Parlamentsmedlem John Bosco Ngoya er enig med Abura og sier problemet fortsetter fordi barna, for enkelte, er blitt en business.

– Ikke-statlige organisasjoner tjener penger ved å «late som» om de hjelper gatebarn, sa Ngoya ved en presentasjon til kjønns-, arbeids- og sosialdepartementet i fjor.

Nyttesløse lover

Det finnes lovgivning som skal ivareta barns rettigheter i Uganda.

– Uganda har soleklare lover som forbyr barnehandel, men de fungerer ikke i praksis. Foreldre som gir bort barn til et liv på gata, begår et lovbrudd. Hvorfor blir de ikke tiltalt? Hvorfor blir ikke de som leier ut bolig til barna, tiltalt? Hvorfor blir ikke «agentene» på gata tiltalt? spør Michael Tumwesigye fra organisasjonen In Need Home.

Tilbake i Kampala sitter et femtitalls barn musestille og hører på læreren som underviser om kroppen. Dagsenteret for gatebarn i Nsambya er alltid fullt. Dette er er fristed hvor barn kan komme for å leke og lære. Barna som er samlet her i dag, er fra 3 til 12 år, og majoriteten tigger på gata.

12-årige Jennifer kommer hit så ofte hun kan og drømmer om å få gå på skolen.

– Jeg elsker å være her og lære nye ting. Jeg vil bli sykepleier, så jeg kan hjelpe fødende kvinner, sier hun.

Bruker barna til tigging

Jennifer betaler 10 000 shilling i måneden i husleie, og det samme gjelder for hver av de ti personene som bor bak den gamle tredøra hvor det står S14 med gul maling. Pengene går til en privatperson fra Kampala. Alle «papirhjemmene» leies ut av privatpersoner som tjener gode pengesummer på folket fra Karamoja.

Hjemme hos Jennifer finner vi kvinnen hun bor hos.

Kvinnen, som kalles for Arenge, kommer fra Napak-distriktet. Hun forteller at hun vært i Kampala i et år og at hun bor sammen med syv barn. Det er litt uklart hvor mange av barna som er hennes biologiske barn, men alle er involvert i tigging. Ifølge Arenge er det ikke noe galt i å bruke barna på gata, hun sier hun ikke tjener noe særlig på det.

– Jeg hadde håp om å få det bedre her i storbyen, men livet er hardt. Og pengene jeg tjener, strekker ikke til. Akkurat nå har jeg ikke noe valg, men en dag ønsker jeg å dra tilbake til Karamoja, sier Arenge.

Vi snakker med flere kvinner som omtaler seg som «tanter» for barna. Alle nekter for at de bruker andres barn for å tjene penger. Amos Lochebo fra den katolske kirken har på sin side prøvd å få myndighetene med på laget for å hjelpe barna gjennom en årrekke.

– Ingen er interessert i å hjelpe, ikke engang menneskerettighetskommisjonen. Den triste sannheten er at altfor mange tjener penger på disse barna, sier Amos.

De siste tre årene har Jennifer (12) jobbet fra morgen til kveld langs Kampalas gater. Pengene hun tjener, går direkte til kvinnen hun bor hos.

– Det eneste jeg vil, er å reise hjem til Karamoja. Jeg får ikke lov til å ringe moren min. Jeg savner henne sånn, sier Jennifer til Bistandsaktuelt.

Etter Bistandsaktuelts intervju med Jennifer, bestemte den katolske kirken – som driver dagsenteret for gatebarna i Kampala – seg for å hjelpe Jennifer med å reise hjem igjen. Etter å ha kontaktet lokale kontorer i Karamoja, og påfølgende grundig arbeid, ble 12-åringen gjenforent med moren etter tre år. Det legges nå planer for hvordan Jennifer skal få komme tilbake til skolebenken igjen.