Den ytterste grensen

Det europeiske flagget vaier på øya Mayotte. En kvinne i begynnelsen av førtiårene, elegant kledd og med et engstelig uttrykk i ansiktet, presser seg gjennom folkemengden, forbi hundrevis av kvinner i fargerike, tradisjonelle klær.

De venter her, slik de gjør hver morgen, foran prefekturet. En høyttaler gir fra seg en knitrende lyd og begynner å rope opp navn: "Abdi Ahmedi!", "Sara Ali!", "Mounira Ahmed!".

Mounira Ahmed holder hardt fast i dokumentene sine, som bærer den franske republikkens stempel. Hun trekker pusten dypt og går mot den låste inngangen. To bevæpnede menn låser opp døren, og Mounira forsvinner inn i korridorene.

Det er hennes siste sjanse til å få asyl. Eller som hun selv sier: siste sjanse til å overleve. På øya der hun er født, Anjouan, som tilhører Komorene, mellom Mosambik og Madagaskar, er hun politisk forfulgt.

Hun har jobbet som journalist og er søsteren til en opposisjonspolitiker. Hvis hun blir deportert til Anjouan, risikerer hun fengsel eller i verste fall henrettelse.

Hun har allerede fått avslag på asylsøknaden sin to ganger. Siden da har Mounira bodd i jungelen, i likhet med alle de andre som venter utenfor prefekturet og rundt 25 000 andre komorere på øya. 

Idet gitteret lukkes bak Mounira, føler hun seg endelig trygg. Utenfor prefekturet kan grensepolitiet foreta kontroller når som helst, slik de gjorde for to uker siden, da de samlet sammen dusinvis av ventende mennesker og deporterte dem. Selv de som hadde en avtale for å levere asylsøknadene sine.

Mounira Ahmed er fanget i en av de mest dramatiske konfliktene ved Europas yttergrense - midt i Det indiske hav.

Mayotte er en fransk oversjøisk region og et oversjøisk departement, og her gjelder fransk lov og EU-lovgivning bare i begrenset grad. Det amerikanske utenriksdepartementet anerkjenner "alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter" på Mayotte. Det samme gjør EU-kommisjonen. EU har offisielt erklært Mayotte som "EUs ytterste randområde" i 2014. FNs generalforsamling anerkjenner derimot ikke Frankrikes krav på øya. 

Menneskerettighetsorganisasjoner beskriver særlovene på Mayotte som inhumane og nykolonialistiske: Nesten alle veier til fransk statsborgerskap er blokkert for komorere.

Grensepolitiet gjennomfører daglige razziaer, blant annet foran sykehus og asylkontorer. Deportasjoner gjennomføres i ekspressfart. 

Hvert år deporteres 30 000 personer, flere enn i resten av Frankrike til sammen. Men antallet ankomster er også uhåndterlig, og hver natt legger flere titalls båter til kai langs Mayottes strender. Og ganske mange synker på veien. 

Ifølge det franske senatet har mellom 7000 og 10 000 komorere druknet i forsøket på å nå Mayotte fra Anjouan siden 1995. Komorenes regjering anslår antallet døde til opptil 50 000. 

To uker før avtalen hos prefekturet sitter Mounira foran et blikkskur. Hun skreller bananer, marinerer kyllinglår med sennepssaus og forbereder vouleen, grillen.

– De som ikke har noe, kan likevel gi, sier hun.

Hele nabolaget er invitert. Barn leker sisten med geitene, en tenåring øver seg på tiktok-koreografi. I tre retninger kan du se havet, og i det fjerne korallrevet som omgir øya. Mayotte er et paradis, men Mounira kaller det et "friluftshelvete".

Mayotte er den yngste regionen til Frankrike. Øya ligger i Mosambikstredet utenfor Madagaskar. Det er et lite sted, bare litt større enn Malta.

Kawéni, høyden der Mounira bor, er Frankrikes største slumområde. Her bor det mellom 25 000 og 50 000 mennesker, nesten utelukkende komorere.

Kawéni er det eneste stedet der grensepolitiet ikke gjennomfører razziaer. Enten for å holde befolkningen samlet på ett sted, eller av frykt for ungdommer med macheter og steiner - avhengig av hvem du spør. For Mounira betyr det at det er det eneste stedet hun er trygg mot deportasjon. 

På Mayotte betaler folk i euro, helsevesenet er stabilt, veiene asfalterte og alle barn går på skole. Komorene har opplevd tjue statskupp på førti år, og den nåværende diktatoren, Azali Assoumani, er kanskje den verste hittil.

En stor del av den komoriske befolkningen har i likhet med Mounira flyktet på grunn av politisk forfølgelse. De fleste drar til Mayotte. Ifølge beregninger fra departementsrådet er det nå flere komoriske illegale innvandrere på Mayotte enn registrerte borgere.

Mayotte og de tre komoriske øyene Grande Comore, Moheli og Anjouan tilhører samme øygruppe. At Mayotte i dag er en fransk provins, mens Komorene ikke er det, skyldes øyenes koloniale fortid.

Alle fire øyene har vært franske kolonier siden 1800-tallet. De ligger langs en strategisk viktig skipsrute, det er rike fiskebestander, og senere ble det funnet olje her. 

Den franske koloniadministrasjonen etablerte seg på Mayotte. Korallatollen som omgir øya gjorde havnen tryggere, og øya ligger nær Madagaskar, en annen fransk koloni.

På en øy utenfor kysten, som franskmennene døpte Petite Terre, ble først administrasjonen og en militærbase etablert, senere den internasjonale flyplassen Dzaoudzi, og til slutt en av de viktigste lyttestasjonene til den franske etterretningstjenesten. 

Befolkningen på Mayotte nøt godt av etableringen av den franske administrasjonen, og det strømmet mer penger til Mayotte enn til de tre andre øyene. 

I 1974 krevde øyboerne uavhengighet. Det ble avholdt en folkeavstemning. 99,9 prosent av øyene Grande Comore, Anjouan og Moheli stemte for uavhengighet. Men bare 36 prosent av innbyggerne på Mayotte stemte for. Frankrike tok avgjørelsen: Hver øy ble talt for seg. De tre komoriske øyene fikk dermed selvstendighet, mens Mayotte forble en koloni.

I dag er mahoraiene, som øyboerne kalles, mer patriotiske enn franskmennene på øya. Det franske flagget vaier fra balkongene, og påfallende mange går i franske skjorter. Ved havnen er det satt opp et skilt med blå-hvit-rød skrift: "Mayotte er fransk og vil alltid forbli det."

Mange mahoraier har skapt sin egen franske identitet de siste tiårene. Og fortrengt den komoriske. Deres lojalitet ligger hos de tidligere koloniherrene.

På Mayotte, en øy der over nitti prosent av befolkningen er svart, stemte seksti prosent på høyreekstremisten Marine Le Pen. Folk oppgir "ulovlig innvandring" som sin største bekymring. I flere år har antikorporative borgervernsgrupper herjet på Mayotte, stormet slumområder og revet ned migrantenes provisoriske hytter. I noen tilfeller med hjelp fra grensepolitiet eller mens disse aktivt ser en annen vei.

– Vi er alle komorere, sier César, Mouniras storebror.

Etter hver diskusjon tar han en dramatisk lang pause. Han er i full gang med å snu de marinerte kyllinglårene på grillen, som ser ut som den er sveiset sammen av bildeler.

– Men mahoraiene jakter på oss som dyr, fortsetter han.

César var tidligere lokalpolitiker for opposisjonen på øya Anjouan på Komorene. Han ble forfulgt, flyktet og fikk asyl på Mayotte. César er grunnen til at søsteren Mounira er her. Hvis han ikke hadde advart henne, hadde Mounira sannsynligvis ikke vært i live. 

Om morgenen 25. august 2018 satt Mounira i redaksjonen til Radio Anjouan og forberedte sendingen sin da hun fikk en telefon fra César. Lillebroren deres var blitt funnet død i veikanten, og kort tid etter hadde liket forsvunnet.

César ble advart av en politikerkollega om at politiet lette etter ham. Han satte seg i bilen og kjørte til havnen. Kollegaen hadde ordnet en kwassa-kwassa til ham, en liten båt med påhengsmotor.

Vel fremme på Mayotte ringte han Mounira og oppfordret henne til å følge etter umiddelbart. 

Mounira pakket ryggsekken, dro hjem, tok med seg den yngste sønnen på to år og ba de to andre barna vente på at hun skulle ringe. I havnen ventet allerede kwassaen som César hadde organisert.

De kjørte ut på havet, til "veikrysset" i Mosambikstredet, der komorisk territorium slutter og fransk territorium begynner. Der ble kwassaen liggende og vente i mørket, mens de observerte frontlyktene til grensepolitiet som flimret i det fjerne.

Klokken 14 neste dag la båten endelig til land på en avsidesliggende strand i nærheten av byen Sada på Mayotte. En sjåfør ventet allerede på migrantene og kjørte dem til Mamoudzou. Noen uker senere kom Mouniras barn, andre slektninger og moren hennes. Samme år ble også fetteren hennes funnet død i veikanten. 

Ett år etter ankomsten til Mayotte fikk César innvilget asyl. Hver gang han forlater slummen i Kawéni , henger han vedtaksdokumentet rundt halsen som en amulett for å signalisere til grensepolitiet: Jeg er her på lovlig vis. 

– Likevel, så snart jeg ser grensepolitiet, stikker jeg, sier han. 

– Det finnes ingen lover på Mayotte. Det er politiet som bestemmer.

Etter uavhengigheten fra Frankrike i 1975 kunne komorerne til å begynne med reise visumfritt til Mayotte. Flere ferger og flyvninger bandt øyene sammen. Men i mars 1995 ble "Visa Balladur" innført, oppkalt etter statsminister Eduard Balladur: Fra da av måtte komorerne ha visum til Mayotte.

Kravene var umulige å oppfylle for de fleste. Mayotte stengte seg selv inne. Forbindelsene mellom øyene var nå ulovlige. 

I årene som fulgte, foretok titusener den farlige overfarten i småbåtene kalt kwassa-kwassa. Mange komorere ble igjen på Mayotte. Frankrike utvidet grensekontrollen og la til rette for deportasjoner.

Tidligere var det først og fremst komoriske kvinner som kom til Mayotte for å føde, for deretter å returnere. Men fordi overfarten var blitt så tungvint, ble stadig flere av dem værende på Mayotte.

I 2016 vant Azali Assoumani presidentvalget på Komorene. Allerede i 1999 kuppet han landet og satt som president i sju år. Hans nåværende periode skulle egentlig endt i 2021, men han endret valgloven og er nå, som mange komorere frykter, president på livstid.

Azalis harde fremferd mot dissidenter har ført til at enda flere komorere søker asyl på Mayotte.

Mange mahoraier snakker om at de blir overkjørt. De klandrer komorerne for volden, de overfylte veiene og det overbelastede vannforsyningsnettet.                                         

I en umerket bygning i sentrum av hovedstaden åpner Pauline Le Liard, døren til et ramponert kontor. Brannmerker, mugg, søppel.

– De ødela alt, sier hun.

– Vi har nettopp åpnet igjen.

Le Liard er direktør for La Cimade, Frankrikes største frivillige organisasjon for utlendingers rettigheter. Hovedkvarteret ble stormet og okkupert av en borgervernsgruppe bestående av mahoraier.

– Det er de samme folkene som står bak husrivingene. De beskylder oss for å invitere komorerne, forteller hun.

Organisasjonen tilbyr juridisk rådgivning. For på den ene siden vet ofte ikke migrantene her hvilke rettigheter de har. Og på den andre siden ser myndighetene systematisk bort fra loven. Men det vanskeligste er at selve lovene på Mayotte bryter med EU-retten og fransk lov. 

Som et svar på det økende antallet migranter fra Komorene er det fra 1. mars 2019 ikke lenger noen fødselsrett på Mayotte. De som er født her, er ikke lenger automatisk franskmenn. Mayotte er det eneste franske departementet der dette gjelder.

Tidligere kunne dessuten barn som kom til territoriet før de fylte 13 år, som i resten av Frankrike, søke om oppholdstillatelse etter fem år. Ved å avskaffe denne regelen har myndighetene skapt en hel generasjon unge mennesker som verken er komorere eller franskmenn.

De kjenner bare Mayotte, men har ingen mulighet til å få oppholdstillatelse. Når de fyller 18 år, blir de deportert til Komorene. 

– Det er skapt en deportasjonsindustri, sier Le Liard.

Mayotte har avskaffet retten til å anke. I dag tar deportasjonene ofte bare tolv timer. Arrestert om kvelden, kjørt til utvisningssenteret og på båten til Anjouan neste morgen.

Resultatet, sier hun, er mangel på kontroll. 

 – Senest i forrige uke hadde vi en 15 år gammel fransk statsborger her som ble deportert til Komorene. For det første var gutten mindreårig, for det andre var han fransk. Men grensepolitiet bestemte seg for at han løy, forteller hun.

– Det finnes kvoter som grensepolitiet må oppfylle. Det spiller ingen rolle om du er statsborger, student eller asylsøker, sier hun.

– Det viktigste er å fylle kvoten.

Célia Mougel, en advokat som driver den frivillige organisasjonen Médecins du Monde på Mayotte, har tidligere jobbet på Mayottes utvisningssenter i to år. 

– Det ble deportert kvinner som var gravide i niende måned, forteller hun. 

– Og når de arresterte en mindreårig, fant de opp familier. Ingen kjente hverandre, men de ble erklært som familie og satt i båten sammen. 

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har flere ganger fordømt Frankrike for denne praksisen, senest i 2020 i saken Moustahi mot Frankrike. Ifølge dommen brøt Frankrike forbudet mot tortur, retten til frihet, retten til respekt for familielivet og retten til effektive rettsmidler.

Professor Jürgen Bast ved universitetet i Giessen oppsummerer situasjonen på Mayotte på følgende måte:

– Frankrike bryter både europeisk flyktningrett, relevant EU-lovgivning og kravene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Medlem av Europaparlamentet for Miljøpartiet De Grønne, Damien Careme, har snakket med direktøren for deportasjonssenteret og forteller at denne praksisen ikke bare fortsetter, men at direktøren snakker om den med en viss "stolthet". Og prefekten, den franske toppbyråkraten på Mayotte, skal ha sagt til Careme: "Jeg er loven her". 

Ingen offentlige instanser på Mayotte, verken grensepolitiet eller prefekturet, ønsket å uttale seg i denne saken. Heller ikke migrasjonsbyrået Solidarité Mayotte, skolene, universitetet, brannvesenet eller selv fotballklubben i Kawéni ville snakke. 

I flere år nå har pressen konsekvent blitt nektet å snakke med noen. 

Mayotte befinner seg i en konstant unntakstilstand. Det er jevnlige voldelige sammenstøt. I 2020 brant hus over hele øya. I november 2022 var det blokader over hele øya. I april 2023 sendte den franske utenriksministeren militærpoliti fra Frankrike til Mayotte for å deportere tusenvis av komorere uten oppholdstillatelse.

Komorenes regjering nektet imidlertid å ta dem tilbake. Politiet rev ned midlertidige hytter helt til operasjonen ble stanset av rettsvesenet. Politistyrkene ble angrepet av ungdomsgjenger. 

– På et eller annet tidspunkt må du drepe en av dem. Jeg veier mine ord. Kanskje du må drepe én, sa visepresidenten i Mayottes departementsråd, Salim Mdere, som svar på angrepene. 

Le Liard fra La Cimade påpeker at makten på Mayotte ligger hos de hvite. Prefekten er hvit, politikerne, politimennene, sjefene i selskapene.

– På den andre siden står de svarte barna som er født her. De blir ydmyket fra fødselen av, deportert og adskilt fra foreldrene sine, ulovlig fengslet, og etterlatt til å leve i fattigdom uten mulighet til å endre sin situasjon. Det er slik vold skapes, sier hun. 

En tirsdag formiddag, to dager etter grillfesten, går Mounira ned bakken i Kawéni , forbi blikkskur, gjennom busker og sølepytter fulle av søppel og hauger med brennende plastrester. Forbi gutter som skuler og imamer som hilser.

Etter en halvtimes nedoverbakke begynner asfalten, Mayottes offisielle veier, og med den også utryggheten. Mounira tar mobiltelefonen opp fra lomma og ringer, alltid med det samme spørsmålet: Er grensepolitiet i nærheten? 

Et hemmelig informasjonsnettverk opererer over hele øya. Alle har en kontakt, som igjen har en kontakt, og så videre. Noen titalls informanter følger grensepolitiets bevegelser og gir beskjed om hvor de befinner seg.

Det er mye enklere enn man skulle tro: Politiets hovedkvarter ligger på Petite Terre og politifolkene må ta fergen til hovedøya. Der står det allerede noen i havnen og teller patruljebilene. 

Grensepolitiet driver tilsynelatende kontroller i sentrum av øya. Mounira går forsiktig, men raskt gjennom gatene.

I utkanten av Kawéni kommer en ung mann ut av en husdør. Han heter Hassane og hjelper også til i Médecins du Monde.

Han har hørt at Mounira er sammen med to hvite menn, en journalist og en fotograf. Han ønsker å benytte seg av muligheten. 

– Når hvite mennesker er i nærheten, blir politiet redde. Da kan de ikke slå oss eller lenke oss fast. De er nødt til å følge reglene, sier han. 

Route Nationale, en åpen rett vei, er den farligste delen av reisen. Her er det ingen hus å flykte inn i, ingen smug. 

Hassane spøker og ler, og det ser ut til å berolige Mounira. En avkjøring på Route Nationale fører forbi en busstasjon til et innegjerdet hus. Hovedkvarteret til Médecins du Monde. Célia Mougel tar imot Mounira og Hassane, de diskuterer dagens planer og så får Mounira en telefon. 

 – Prefekturet! Klokken sju på fredag skal jeg hente dokumenter, sier hun.

Hun spør om vi kan bli med henne. Hun vil ikke bli arrestert og deportert på vei til sin siste sjanse. 

Fredag klokken fem om morgenen står Mounira i veikanten på Route Nationale. Det er fortsatt mørkt, grensepolitiet er fortsatt på Petite Terre.

Det blir først farlig foran prefekturet, i sentrum av Mamoudzou, der Mounira ikke har turt å gå på flere måneder. Hun har pyntet seg, tatt på seg en lang, rød salouva, en slags omslagskjole, knyttet håret under skautet og hun gnir seg nervøst i hendene mens vi venter på drosjen. Hun er stille i bilen, turen tar bare noen minutter, forbi havnen, opp bakken, forbi dusinvis av kvinner som går oppover veien i retning prefekturet.

Høytaleren på bygningen begynner å sprake. Først på fransk. "Vi roper nå opp alle navnene på listene. De som blir ropt opp, går til porten, resten må gå unna." Så på chimaoraisk, så på arabisk. Og så begynner oppropene: "Abdi Ahmedi!", "Sara Ali!", "Mounira Ahmed!". 

Senere forteller Mounira hva som skjedde: Hun ventet i fire timer, bare for å få to minutter med saksbehandleren. Hun fortalte kvinnen sin historie, at hun var journalist og hadde rapportert kritisk om diktatoren. Hun forklarte at hun ville bli arrestert eller drept hvis hun måtte reise tilbake til Komorene.

Saksbehandleren ba henne om å skrive det hele ned og levere dokumentet til postkontoret, der det blir sendt til asylmyndighetene i Frankrike. Inntil svaret kommer, er Mounira offisielt asylsøker og dermed lovlig på Mayotte.

De neste dagene besøker Mounira en av sine brødre, som bror i sentrum av Mayotte, Hun går på markedet, møter venner og arrangerer en ny grillfest. Hun kjøper kylling og bananer i byen, og føler seg fri. I hvert fall litt. 

Hassane går gjennom en labyrint av blikkskur ved foten av Kawéni til et skur uten vinduer, som det står hundrevis av fargerike plastsandaler i barnestørrelser utenfor.

Der inne sitter et sekstitalls koranstudenter med beina i kors på gulvet og snakker i munnen på hverandre. Hassane hjelper til som vaktmester og støttelærer. Det strukturerer dagen hans, men det er også hans måte å si takk på.

Hassane var sykepleier på øya Grande Comore på Komorene. I 2017 ble han utsatt for en bilulykke, skulderen gikk ut av ledd, kirurgen sa: "Vi kan ikke hjelpe deg, dra til Mayotte."

Noen dager senere tok Hassane en kwassa-kwassa sammen med 27 andre personer. Gang på gang ble de tatt av grensepolitiet og sendt tilbake. Dagen etter, rundt middagstid, la kwassa-kwassaen endelig til land på vestkysten av Mayotte. Han dro direkte til sykehuset og ble operert. 

En lege, som ønsker å være anonym, forteller at det nå finnes "kwassa sanitaire", båter som kommer direkte fra Komorene til sykehuset med pasienter.

– Foran sykehusene i Anjouan selger menneskesmuglerne billetter til båtene, sier hun.

Som lege på akuttmottaket legger hun merke til at det flere ganger i uken kommer førti nye pasienter på én gang, alle med skader eller sykdommer som er dårlig behandlet.

Hun anslår at rundt nitti prosent av pasientene her er komorere.

– Så snart de er ferdigbehandlet, melder de seg selv til grensepolitiet, sier legen.

– Da er returen gratis. 

Da Hassane ble utskrevet fra sykehuset, dro han til Kawéni-slummen, oppsøkte en moské og ble tatt imot med åpne armer. Han fikk mat og et sted å bo. I flere uker måtte han til sykehuset for oppfølgingskontroller. Da skulderen var bedre, gikk han direkte til en politimann, legitimerte seg som komorer – og lot seg deportere.

Et år senere kom han tilbake til Mayotte fordi moren ble syk på grunn av diabetes. I dag bor hun her og Hassane er sykepleieren hennes. Han blir værende, men ønsker ikke å søke om asyl. 

– Hvis myndighetene på Komorene får vite at du søker asyl på Mayotte, blir du sett på som en forræder, sier han. 

– De beskylder deg for å sverte diktatorens rykte. Det kan fort bli farlig. Det finnes ingen fremtid på Mayotte. Likevel må jeg bli her. 

Hassane er deportert fire ganger, og like mange ganger har han reist tilbake. Den siste gangen i løpet av 12 timer.

– Hvis vi kunne reise fritt ville det vært færre komorere på Mayotte, sier han. 

Mounira savner øya Anjouan og sitt gamle liv. Hun hadde et stort hus, jobbet som journalist, familien var kjent i byen, og de var "noen". Her på Mayotte er hun én av hundretusener uten oppholdstillatelse. 

– Så lenge Azali sitter ved makten, kan jeg ikke dra tilbake til Komorene.

Hun setter seg på sengen i hytta og bøyer seg over dokumentene hun har fått på prefekturet.

– Jeg skal skrive inn nye asylgrunner, noe jeg ikke gjorde forrige gang jeg fikk avslag, sier hun.

Avgjørelsene er umulige å forstå. Broren får asyl. Søsteren får asyl. Mounira får det ikke. Alle tre er her av samme årsaker.

Noen uker senere mottar Mounira sitt tredje avslag på asylsøknaden. Uten at det oppgis noen grunn.

I februar 2023 lykkes hun på nytt i å sende inn en asylsøknad med hjelp av advokater hun har møtt gjennom La Cimade og Medecins du Monde. Og etter at hun nesten har mistet alt håp, skjer det utrolige. Denne gangen blir søknaden innvilget.

Vi møter Mounira igjen i september 2023, ute i det fri, i havnen i Mamoudzou. Hun venter på at fødselsattesten hennes skal bli oversatt og godkjent av den franske staten.

Hun har offisielt fått innvilget asyl. Og som så mange andre komorere forlater hun aldri - aldri - huset uten papirene sine.